Til tross for et litt sketchy inntrykk ved ankomst til det gamle hotellet vi lå på i tidligere DDR, så våknet vi alle tre med følelsen av å ha fått en skikkelig god natts søvn da vi våknet torsdag morgen.
Vi hadde som nevnt ikke sett en kjeft som lignet på ansatte siden vi ankom i går, så vi var ganske så spente på hva som ventet oss innenfor den låste døra til frokostsalen. Frokosten varte kun frem til halv ti, så vi sullet oss ned allerede før ni.
Da vi åpnet dørene kom det et stort gisp fra fattern. Som stor fan av gammel, øst-europeisk “Jon Blund”-estetikk, så ble jeg slått i bakken av den fantastiske tidskapselen vi steg inn i. Interiøret var som tatt ut i fra en episode av Jon Blund. Vel, i allefall akkurat slik jeg har innbilt meg at det ser ut inne i husene i det DDR-skapte universet.
Inn og ut av de gamle skyvedørene bakerst i lokalet svinset ei dame i 60-årene frem og tilbake med dekketøy og påfyll. Hun så også akkurat så DDR anno 1980 ut, som jeg nær sagt hadde håpet på - og det var bare så synd at jeg ikke fikk festet henne til film.
Frokosten i seg selv var helt ordinær, men for meg var selve opplevelsen alt rundt - som gjorde at jeg totalt sett kvitterte den ut med et stort smilefjes, uten at jentene helt forstod den fascinasjonen.
Oppe igjen på rommet, så hadde vi tid til en cowboystrekk - før bilen måtte pakkes, og vi skulle jobbe oss nordover mot fergeavgangen i kveld.
Ferga gikk ikke før kvart på ni, og den tentative planen tilbake i Skandinavia, var å kjøre til vi ble trøtte, og deretter enten sove i bilen eller finne oss en teltplass.
Men først skulle vi oppleve litt mer av Tyskland. Jentene fikk to valg: Konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen, eller Folkevogn-museet i VW-byen Wolfsburg. Helt sikkert Ikke alternativene de hadde håpet på, men de var også utfordret til å kaste ut noen forslag til aktiviteter på feriens siste ordentlige dag - uten at de kom på noen bedre.
Enden på visa ble at vi valgte oss byen Wolfsburg, og folkevognmuseet. Museet som hadde fått best anmeldelse, var et lite museum utenfor den gigantiske og påkostede, arkitektoniske bilbyen - Autostadt - der også fabrikken lå.
Da vi til slutt fikk parkert, etter at GPSen først hadde sendt oss feil på selve parkeringsplassen, så ruslet vi ut i sola, og mot den ganske så anonyme inngangen. Utenfor stod det allerede en håndfull biler, med bilinteresserte fra både Danmark og Italia - så vi var ikke de eneste som hadde funnet frem hit denne torsdagsmorgenen.
Vi løste billett hos ei hyggelig, godt voksen dame, og gikk inn en gang med bilder viet Boblas historie. Hvorfor den ble kalt boble her til lands, kan man jo lure på. På originalspråket het modellen Käfer, som direkte oversatt betyr bille. Så engelskmennene hadde rett, da de kalte den for beetle.
I enden av gangen kom vi inn i en større lagerhall, der utstillingen begynte med det originale bordet og stolen til boblas sjefsingeniør.
Deretter var modellene stilt opp, fra den tidligste modellen, og til den siste originale “gamle” typen, som rullet ut av VWs fabrikk i Mexico så sent som i 2003.
Hallen var også full av andre lekre VW-modeller. Spesielt T1-varebilene/folkevognbuss utløste stjerner i øya på fattern. Mange varianter og modeller, som både hadde vært på det åpne markedet, og noen modeller, som aldri ble masseprodusert.
Vi kunne også finne eldre modeller av Golf, Jetta og Passat - samt en del jeg aldri hadde hørt om før. Alle som èn arkitektoniske undre! Her har dagens bil-designere noe å lære, all den tid retro er så i vinden ellers!
I tillegg var det stilt ut en del spesielle farkoster, formel 1-biler, diverse rally-biler, og ikke minst den originale bobla fra den første Herbie-filmen. En film som kun ungene har sett en av de nyere versjonene av, men som de allikevel gjenkjente med en gang.
Fattern kunne ha vandret rundt i flere timer i museet, og studert mer i detalj - men ungene var vel egentlig godt forsynt med et fattern tok seg to rause runder - og stundet på å videre.
Lite visste de da at turen ut i fra museet bare gikk rett over gata, og gjennom en park. Der lå nemlig byens storstue for fotball - i luftlinje omtrent midt mellom museet vi var på, og Autostadt.
Jeg snakker selvfølgelig om Volkswagen Arena. Ja, for Volkswagen gjennomssyrer alt i denne byen, som i sin tid også ble grunnlagt i 1938 for nettopp å huse Folkevogn-fabrikken, og dets arbeidere. Merket VW ble etablert i Berlin i 1937, og allerede året etter flyttet de til dette området i delstaten Niedersachsen. Fotballklubben ble etablert like etter krigen som et fotball- og idrettslag for nettopp VW-fabrikkens arbeidere, og har på bakgrunn av VW sin store suksess verden over, også historisk sett vært en av de veldrevne og økonomisk velholdte klubbene i landet.
Rett ved siden av Volkswagen Arena, som ble bygget så sent som i 2002, så bygget også VW-konsernet og klubben en egen, splitter ny hjemmebane for klubbens damelag: AOK Stadion. Denne stod ferdig i 2015, og under årets fotball EM hadde Nederland denne stadionen som base for sine treninger og forberedelser.
Wolfsburg sitt kvinnelag har utmerket seg som et av verdens beste, og flere norske spillere har vært innom klubben opp gjennom årene, slik som Melissa Wiik, Caroline Graham Hansen og Kristine Minde - for å nevne noen.
Ingen av stadionene var åpne for publikum da vi vandret rundt på området, men supporterbutikken var derimot åpen. Der slang det folk innom for å kjøpe årets nye hjemmedrakt, selvfølgelig med VW-logo. Jeg holdt også på å kjøpe med ei drakt, men syntes 90 euro var ganske stivt. Jeg får heller følgelig adoptere Wolfsburg som mitt tyske lag for neste sesong, når jeg atter en gang sikkert også kaster meg på Bundesliga Fantasy.
Sola varmet godt mens fattern ruslet rundt og tok bilder av utsiden av en fotballstadion, og jentene begynte nok en gang å hinte om å dra videre. Vi satte oss derfor inn i bilen igjen, og la inn Lübeck på Google Maps - som vår siste destinasjon før fergen skulle ta oss til Danmark litt før klokka 21.
Veien oppover mot Lübeck gikk gjennom små dorfs og tysk bondelandskap. Vi hadde rikelig med tid, så vi unngikk med vilje de store motorveiene. Jentene stundet nok mest på å komme seg hjemover nå, etter snart tre uker på veien - så derfor orket jeg ikke å protestere på at de begge forsvant inn i hver sin telefon, mens vi svingte oss gjennom små tettsteder, boligfelter og åkerlapper videre nordover.
Da vi til slutt kom til Lübeck, så prøvde vi oss først på sentrum. Marsipan-, jule- og Hansa-byen Lübeck hadde omtrent samme innbyggertall som Braunschweig, hvor vi kom fra tidligere i dag - men den virket atskillig større. Grunnen til det var nok det ekstreme antall turister som flokket seg både til fots og med campingbiler gjennom det idylliske, gamle sentrumet. De smale, mange enveiskjørte gatene ga fattern så pass med hodebry og indre uro, at vi valgte å ikke stoppe - men peilet oss i stedet på Citti kjøpesenteret, som vi hadde kjørt forbi på vei inn mot sentrum. For å komme ut dit igjen via GPSen, så måtte vi derimot rundt hele byen, og tilbake 3 kilometer på motorveien - før vi endelig kunne parkere i et gigantisk, og faktisk helt gratis parkeringshus - og rusle inn for å slå ihjel de siste timene i Tyskland for denne gang, samt bruke opp det vi hadde igjen av kontanter.
Mat måtte vi også ha, og kjøpesenteret hadde et gedigent Food Markt i andre etasje. Der kunne vi velge fra ulike utsalgssteder, og etter å ha diskutert frem og tilbake i en del minutter - så tok jeg bare en sjefsavgjørelse, og ba jentene finne seg et sted å sitte. Så duret jeg innom to forskjellige matbarer - en asiatisk og en gresk - og kom tilbake med to rause porsjoner, som holdt i massevis for alle tre. Faktisk kunne vi helt sikkert her klart oss med én rett på deling.
Etter å overspist oss nok èn - og forhåpentligvis siste - gang, så tråkket vi videre inn på lekebutikken Smyths Toy Store - som faktisk var atskillig større enn The Playground i Praha, men uten karuseller og spillmaskiner. De hadde også noen gode tilbud, så Evelin la igjen 8 euro for en radiostyrt bil, som hun hadde veldig lyst på. Radiostyrte biler synes fattern er en bra prioritering, og selv om det ikke ble ei folkevogn, så kunne han ikke annet enn å oppmuntre til kjøpet - og håpe på en liten prøvetur selv.
Vi brukte såpass med tid i lekebutikken, at vi nå nærmet oss å være i rute til Puttgarden. Fra kjøpesenteret var det ytterligere en times kjøring nordover til fergeleiet - litt lenger enn det jeg først hadde sett for meg, og tenkt. Jeg måtte allikevel stikke hodet innom en butikk i første etasje, som så ut til å ha en del lokale produkter - deriblant en god del Gin fra lokale småprodusenter. Jeg hadde allerede kvota pakket i bagen, og dessverre seiret fornuften - slik at jeg gikk tomhendt ut igjen. Det skulle det vise seg at jeg angret på hele veien hjem.
Mens jeg stod og beundret noen av de særegne og stilige, nummererte Gin-flaskene, så kom jeg i snakk med innehaveren av butikken - en mann i 50-åra, som kunne fortelle meg at han var halvt norsk. Hans far var fra Porsgrunn, men de hadde flyttet til Tyskland da han kun var 5-år gammel, så han kunne lite av språket selv, selv om han - etter eget utsagn - “forstår litt”.
Han kunne fortelle at det også var muligheter for smaksprøver, så der og da ble jeg litt lei meg for at jeg kjørte bil - og at vi ikke hadde planlagt ei siste natt i Lübeck.
Jeg takket høflig for titten, og lovde at jeg en vakker dag ville komme tilbake å kjøpe lokal gin, før jeg samlet troppene, og gikk. Vi fant igjen bilen på plan to, etter å ha forsert noen flotte Playmobil-utstillinger - med blant annet de gamle, klassiske sjørøverskipene - som jeg selvfølgelig også eide et eksemplar av i egen barndom.
Så bar det ut igjen på den tyske landeveien for siste gang. Jeg hadde fortsatt 3.19 euro igjen i lomma, og vi gjorde et siste stopp i småbyen Oldeburg in Holstein, der jeg engasjerte jentene i å lete etter et produkt til 3.19 i den lokale Rewe-filialen. Samme hva; jeg kjøper det første dere finner som koster 3.19 akkurat!
Utrolig nok saumfarte vi hele butikken uten å finne noe til 3.19 - og jeg landet derfor til slutt på ei pakke marsipan-karameller til 2.19 - og fikk heller beholde den siste 1’er mynten til neste gang. Det var totalt uaktuelt å kjøpe noe for 0.99, og sitte igjen med en ubrukelig 1-cent. Ungene på sin side gjorde seg av med noen siste euro ved å bunkre opp med kaldt drikke og ei plate med noe spiselig papir - forstå det den som kan.
Da vi kom til fergeleiet, var det tre minutter til avgangen før vår skulle legge fra kai. Vi antok at vi allikevel måtte vente, siden jeg hadde kjøpt billetter til en spesifikk avgang klokka 20.45 - som var priset lavere enn avgangen før. Da de andre filene var vinket inn på båten, så fikk imidlertid vi også grønt lys - sammen med de to bilene foran oss i fila - og kunne kjøre inn på avgangen som gikk halvtimen tidligere.
Det passet oss godt, for som nevnt hadde vi ingen planer for natta annet enn å kjøre så langt vi orket. Jeg ville unngå å stoppe i Danmark av økonomiske grunner, og det var alt for sent til å få noen sene varp på Air BnB eller Booking dot com.
Jentene var fullt og helt med på at ideen om å kjøre, og så stoppe for å sove litt i bilen, var en spennende idé - så da var det slik det måtte bli.
Overfarten over sundet tok 45 minutter, og vi var av de første som kjørte av båten denne gangen. Ved den danske grensa var det et relativt stort politioppbud, og mange ble stoppet og kontrollert - men vi ble bare vinket videre. Norskregistrert bil med to mindreårige er tydeligvis ikke interessant for grensevakter.
Mørket hadde begynt å falle på da vi la bak oss mil etter mil av dansk vei i retning Öresundbroen. Et lite dobesøk på en rasteplass i Danmark var det eneste vi unnet oss i det dyre rødpølselandet.
Jentene syntes det var gøy å kjøre i mørket, og se alle lysene - spesielt da vi nærmet oss København - og fattern var fortsatt ikke så trøtt at han måtte stoppe. På vei over broen, så fortalte jeg om TV-serien med samme navn til 14-åringen, og dermed fikk vi nok en ny serie på to see-lista vår, etter at prosjekt X-Files en vakker dag er ferdig.
Med Autopass i bilen, så gikk også passeringen over til svensk side som en drøm, og vi kjørte E6 videre nordover i mørket til vi alle tre begynte å kjenne på trangen til å blunde på øynene.
Jeg hadde vært uten snus i to dager, og like før Helsingborg benyttet jeg muligheten til å svinge innom en bensinsstasjon for å kjøpe en kaffe og en boks General. Jentene fikk gått på do, og vi fant frem håndklær og diverse for å bruke som “gardiner” på vinduene, når vi en gang fant det for gått å finne en rasteplass, og sove.
Rasteplasser blir ikke bare brukt av lastebiler, men det var stort sett et stort oppbud av bobiler og biler med campingvogner også - så hvorfor ikke en Ford Mondeo med tre trøtte reisende?
Da vi nærmet oss Ängelholm, så svingte vi av E6 og inn på en rasteplass som et Erikslund. Der fant vi en luke mellom en østerrisk og en italiensk bobil, og rygget oss til. Det var mørkt og stille, så for å unngå å vekke folk - så prøvde vi så godt vi kunne å gjøre våre forberedelser for natta så stumme som mulig. Jeg misliker selv støy rundt meg hvis jeg har sovnet, eller er i ferd med å sovne - så da liker jeg å yte den samme respekten overfor andre. Vi droppet derfor tannpussen, og prioriterte å dekke til skottene med plagg, slik at vi i alle fall kunne få litt privatliv - og ikke sove på utstilling.
Den som hadde hatt en VW T-1 Camper nå, si!
Evelin kippet av seg skoene, og la seg tvers over i baksetet - med hodet oppå ei pute, en squishmellows, og noen bamser. Hun hadde det som plommen i egget. Litt verre var komforten for oss to i forsetene, som måtte nøye oss med hver vår pute, og å skru setet nok bakover til at vi slapp å sove i vinkel.
Jeg var nok trøtt, for jeg sovnet ganske så med en gang jeg låste døra, la hodet på puta inntil førerdøra, og prøvde strekke beina så godt jeg kunne mellom pedalene. 14-åringen på sin side strevde mer med å finne roen. Jeg hadde nok ikke vært borte så lenge, før jeg ble vekket av noen lyder. Det er en mann som banker på vinduet, hørte jeg fra 10-åringen, som hadde våknet igjen i baksetet. Jeg kikket ut gjennom det gule håndkleet foran vinduet mitt, og så rett inn i øynene til en skummel fyr. Var det en klassisk landeveisrøver, slik man hver sommer leser om i NAF-magasinet?
What The Fuck, rakk jeg å tenke…
Jeg åpnet forsiktig døra, og knyttet den ene hånda for sikkerhets skyld. Neida, dette var en fyr med edle hensikter. Han snakket til og med svensk. Han beklaget seg for at han forstyrret, men hadde sett at lysene foran var på - og ville gi oss en heads up slik at vi ikke våknet strømløse.
Jeg takket så mye, og beklaget at jeg eventuelt hadde vekket ham med lysene - for da han ruslet tilbake til sin campingbil, så var det bilen som stod rett ovenfor oss på rasteplassen.
Håndkler fungerer altså utmerket som lystetting også av frontrute -såpass godt at ingen av oss enset av lysene våre faktisk stod på. Og siden ingen hadde vært ute av døra, så hadde vi heller ikke fått det irriterende, men hjelpsomme, lydvarselet.
Med lysene av, så prøvde vi atter en gang å finne roen. Jeg kikket på klokka, og så at den nærmet seg ett på natta. Så satte jeg alarmen på halv sju, for det kunne jo vært kjekt å komme seg tidlig av gårde.
Den alarmen skulle det vise seg at jeg ikke trengte…
(fortsettelse følger)
Dagens (gårsdagens) soundtrack blir litt tilfeldig også Julien Baker, denne gang med låta “Turn out the lights” - av opplagte årsaker.