Natt til tirsdag lå jeg lenge og kikket ut på den vakre himmelen, før jeg til slutt blundet ved ett-tiden. Jeg hadde ikke kommet så langt nord at det var noe midnattsol, men det var sannelig ikke mye om å gjøre, og jeg skimtet gjenskinnet av solstrålene i horisonten.
Natten var god, men jeg våknet nok en gang litt for tidlig av lyset. De få prosentene jeg hadde igjen av batteri, brukte jeg til en tur innom Temu, og på vei fra Kina nå, er sugekopper til bil pluss gardiner jeg kan blende rutene med. Da bør det bli bedre til neste år.
Etter en rask frokost, og et deilig morgenbad, så bar det ut på veien igjen.
Dagens plan var å kjøre i retning Sollefteå, og så videre mot et heksemuseum jeg tilfeldigvis hadde sett på Google Maps.
Heksemuseet lå ved en eldre folkehøgskole midt ute på landsbygda syd for Sollefteå. Museet hadde fått blandede tilbakemeldinger, men jeg var villig til å gi det en sjanse, gitt den spennende historien. Her i området ble 71 kvinner - fra liten til stor - dømt for hekseri, halshugget, og deretter brent på et digert mål oppe på en kulle i skogen, tilbake i 1675.
Det var tynt med besøkende da jeg ruslet inn, og fant en gutt som satt og knottet på mobilen bak skranken. Han skulle ha 75 kroner for inngangsbilletten, og jeg kunne ikke betale med kontanter. Vel, la gå. Jeg hadde tross alt tatt meg bryet med å kjøre hit.
Museet var ikke spesielt imponerende. Noen installasjoner i et rom, og noen malerier inspirert av hendelsene i andreetasjen. Value for money var det definitivt ikke, sett i lys av kinomuseet til en femtilapp for noen dager siden, og installasjonene bar litt preg av å ha blitt laget i en kunst- og håndverkstime på folkehøgskolen. Det var muligens ikke langt fra sannheten heller.
Jeg ruslet ut igjen etter ti minutter, og tenkte jeg i stedet kunne ta turen bort til plassen der henrettelsene fant sted. Det tok meg gjennom flere grusveier, som svingte seg gjennom det västernorrlandske kulturlandskapet.
Til slutt kom jeg til en parkeringsplass, der det var skiltet opp til Häxberget, som plassen har blitt hetende. Foruten Mondebobilen, så stod det kun én annen bil der. Så noen stor turistattraksjon var det nok ikke.
Jeg ruslet oppover stien, som buktet seg gjennom skogen, og passerte en del minneskors, med fornavn og alder på alle som ble brent på bålet. Om ikke annet gjorde det den grufulle historien mer ekte.
Da jeg kom til toppen, der bålet skulle ha stått, så var det i tillegg satt opp en minnestein. To svenske pensjonister satt på en krakk og fikade, men ut over det var det ikke så mye å se, så jeg snudde og ruslet tilbake til bilen.
Hva nå? Jeg hadde funnet nok et museum som så interessant ut på kartet. Like utenfor Kramfors, så lå nemlig Arnolds bilmuseum. De var to andre bilmuseet i nærheten, men dette hadde fått desidert best skussmål av det jeg hadde lest.
Jeg tok av fra hovedveien, som gikk i retning Härnösand, og krabbet meg opp grusveien til et koselig og idyllisk beliggende privathus, på det som så ut som et eldre småbruk. Fra høyden det lå på, kunne man se bilene suse forbi på veien nedenfor.
Heller ikke her var det folksomt, og foruten min, stod det to andre biler på parkeringsplassen utenfor den ene av to røde låver på bruket.
Det første som møtte meg var en rekke flotte, gamle biler i låven. Jeg så ingenting av Arnold eller noen som solgte billetter, men jeg kikket meg rundt, og tenkte at det sikkert dukket opp noen etterhvert.
Etter å ha sett meg ut i den ene låven, ruslet jeg opp ei utendørs trapp til den andre. Der inne så jeg det som måtte være Arnold i en passiar med et svensk ektepar i slutten av 60-årene. Jeg ville ikke forstyrre, så begynte i stedet å kikke meg rundt. Her inne var det enda mer spennende nostalgi å se på. Det var haugevis med lekebiler, gamle radioer og instrumenter, mobiltelefoner gjennom årenes løp, gamle sykler, frisørredskaper, gamle brusbokser, nøkkelringer, små dioramaer, og mye mye mer. En fryd for øyet, og jeg brukte god tid på å suge til meg alle inntrykkene.
Etter en stund kom Arnold ruslende, og jeg fikk betalt for inngang - og fika. Totalt 150 kroner, og da kunne jeg forsyne meg så mye jeg ville av kona Margit sin traktekaffe, og hjemmebakst. Jeg slo samtidig av en prat med den trivelige pensjonisten, og roste ham for stedet han hadde. Han fortalte han hadde samlet gjennom hele livet, men først startet museet etter han hadde pensjonert seg. I sitt aktive arbeidsliv hadde han drevet bilbutikk i Kramfors og Sundsvall - Sundströms bil.
Han hadde selv bygget en liten replika av den gamle bilforretning, som han stolt viste frem, og kunne fortelle at i dagens mer moderne lokaler, så var det sønnen Fredrik som drev familiefirmaet videre. Nå var BMW byttet ut med Kia, og det ble stort sett solgt el-biler - noe både han og jeg fnøs litt av.
På et lite loft over den lille kafeen han hadde bygget i låven, så hadde han flere rom med små underfundigheter. Rommet var også kledd med egne minner fra et langt liv, deriblant lagbilder fra da han var keeper på et lokalt 4. divisjonslag. Vi fant tonen, og hadde en god samtale. Han syntes det var stas å se bilder fra VW-museet i Wolfsburg, men plutselig var det noe ekstra spesielt han ønsket å vise meg.
Han gikk bort til en fantastisk sak som så hjenmelagt ut, men usedvanlig detaljert og kreativt. Et slags lite diorama fra en gammel dansehall, med både dansende, og fullt band. Jeg hadde gått forbi den på en tidligere runde, men nå strakk han hånda bak, og trykket inn en knapp som startet både musikk og bevegelse. Han fortalte at det var en nabo som hadde bygget den, som var møbelsnekker. En lokal Reodor Felgen. Akkurat som Arnold selv.
Arnold hadde nok en skrue løs, men takke meg til folk med skruer løse. De er langt mer interessante enn alle de som er fastmonterte.
Jeg takket så mye for titten, og han ønsket meg god tur videre. Han stakk til meg et visittkort, og ba meg snakke varmt om stedet til venner og kjente. Herved gjort!
Jeg ba han hilse kona, og takke for den nydelige hjemmebaksten, men da jeg ruslet ut, så gikk jeg rett på Margit, som var ute og hang opp klesvasken, på stativet rett ved siden av inngangen til låven. Da fikk jeg sagt det selv, og hun strålte opp, klappet meg på skuldra, og sa så trävligt!
Så bar det videre i retning til kystbyen Härnösand.
På radioen hadde jeg hørt meldinger om en ulykke i nordgående felt på E4 nord for byen, men tenkte det var lenger nord enn den lille biten jeg måtte kjøre på fyran. Uansett skulle jo jeg sydover.
Jeg hadde ikke før kommet meg ut på motorveien, før jeg møtte en redningsbil, som hadde sperret av nordgående felt, og en bil som var ganske ille kvestet, etter å ha kjørt inn i midtdeleren. Bak den stod klar bom stille i flere kilometer, og mange hadde gått ut av bilene. I følge en oppdatering på radioen, hadde de stått der i snart en time.
Det ble etter en bit også litt kø i sydgående. Dette grunnet en omkjøring lenger syd, der biler ble dirigert ut av E14, og over på en alternativ rute nordover - og derfor ble også sydgående stoppet puljevis.
Etter kort tid, så rullet jeg inn i Härnösand. Jeg kjørte over hovedbrua, og fant meg en gratis parkering ved ei kirke på sentrumssiden. Her var gatene bratte som på Lillehammer, og jeg ruslet ned mot det som var gågata i byen. Byen slo meg som den flotteste av de jeg hadde besøkt hittil i år i Sverige, og til og med butikkene og cafeene ga et godt inntrykk. Her var det både spennende vintage, spesialbutikker og koselige kafeer med masse spennende hjemmelagd.
Jeg begynte å bli sulten, og tenkte jeg nok en gang kunne unne meg middag. Valget falt på Rutiga Dukens Cafe, der jeg gikk for husets Cæsarsalat til 115 kroner.
Til tross for at det så helt fantastisk ut inne, så valgte jeg å sette meg ut i den deilige sommervarmen, og fikk etter kort ventetid en nydelig anrettet salat foran meg - med utsøkt, krydret og stekt kyllingfilet-biter og bacon. Rett og slett det beste måltidet på lenge!
Men hva nå? Jeg hadde kvittert ut de to museene jeg hadde tenkt, samt lagt turen innom Härnösand. Resten av dagen var mildt sagt i det blå.
Jeg måtte studere kartet, og for å gjøre det på en morsom plass, så kjørte jeg opp til byens fotballstadion. Det dårligste av byens to lag skulle spille hjemmekamp senere på kvelden klokka sju. Kanskje jeg rett og slett skulle se en svensk 4. divisjonskamp også, mens jeg først var her?
Men det ble for lenge å vente. Jeg fant derfor ut at jeg skulle kjøre ut av byen. Forsvinne under en gammel tobakksfabrikk, på vei ned mot kaia, og ta sydover mot Timrå og Sundsvall.
Da jeg nærmet meg Timrå fikk jeg et innfall om å se havet igjen, så jeg svingte av mot kysten. Det ble en lang omvei på omtrent en time, langs små grusveier, og noen litt større.
Etter å ha passert et par surstrømming-produsenter, kom jeg til slutt frem til det lille stedet Skeppshamn, der Bottenhavet pisket inn over noen flotte svaberg. Kafeen hadde nettopp stengt, så da var ikke så mye å ta seg til, annet enn å nyte utsikten og den friske blåsten.
Surstrømmingsmuseet var også stengt for dagen, så det var egentlig bare å komme seg videre. Klokka nærmet seg seks, og jeg kunne rekke tilbake til Härnösand til fotballkampen som begynte sju.
Eller jeg kunne dra i retning Viksjö. Det ble i samme retning som den jeg kom i fra tidligere i dag, bare en parallell vei. Hadde jeg tatt den andre retningen fra der jeg sov i natt, hadde jeg kommet dit.
Der hadde jeg nemlig funnet et spennende sted på kartet. Mat och Nostalgi.
Dette stedet stengte klokka sju, men jeg hadde jo spist - så hvis jeg fortet meg avgårde, så ville jeg jo rekke nostalgi-biten. Her skulle det visst nok være mye rart til salgs, med en hovedvekt på retro og vintage amerikansk 50- og 60-talls nostalgi.
Jeg duret i vei, og parkerte foran sjappa ti på sju. Det var noen kunder på vei utda jeg gikk inn, og ellers var det ikke så mange biler her, annet enn en belgisk bobil som stod på andre siden av veien. Jeg rasket meg inn , og rakk å kikke litt før de skulle stenge. Mye moro - og enormt med stæsj, men jeg rakk dessverre bare skumme over deler.
Da jeg ruslet ut igjen av butikken, med en is i hånda, så hadde den belgiske bobil kommet seg over på parkeringen, og stod rett ved min bil. Det yngre paret så litt oppgitt ut, og stod utenfor bilen, og jeg oppdaget plutselig at den gamle VW T3-camperen hadde to flate dekk.
Jeg kunne jo ikke bare dra, før jeg hadde spurt hvordan det gikk, og om de hadde fått hjelp. De fortalte at de skulle ringe forsikringsselskapet og høre, men at de fryktet det ville ta tid. Klokka hadde jo bikket sju på kvelden, og det var neppe noen som kunne hjelpe dem på denne tiden. Spesielt ikke uti gokk!
Hva kunne jeg gjøre, tenkte jeg? Ei flaske tyre repair og litt selskap i nøden, det kunne jeg bidra med.
Fyren takket høflig for boksen, og jeg sa han sikkert kunne teste det, men at jeg ikke visste hvordan det funker. De hadde jo bare et reservedekk, så med to flate var de stuck.
De het John og Romy, og var på sin første bobiltur sammen som kjærester. John var belgisk, mens Romy var fra Arnheim i Nederland. Jeg brukte mine geografiske referanser, og sa jeg hadde vært i deres trakter tidligere i sommer.
De var tydelig både litt stresset og bekymra for situasjonen, og de spurte meg om det trodde det gikk bra å eventuelt sove i bilen der på parkeringen over natta. Jeg sa sikkert, men at jeg selv ikke hadde noen planer, så hvis jeg ikke var til noe bryderi, så kunne jeg henge her sammen med dem, og sove i bilen her jeg også. Det er alltid litt tryggere å være flere bobiler. Det minste jeg kunne gjøre var å sørge for at de ikke var stuck her på landsbygda alene, og jeg kunne eventuelt hjelpe dem med språket hvis noen kom i morgen, som ikke snakket godt engelsk.
Også har jeg whisky, sa jeg - og prøvde lette litt på stemningen.
Det viste seg at de to og jeg hadde mange felles interesser å snakke om, så etter at John fikk meldt inn saken, og fått beskjed om at de skulle ringe igjen i morgen når verkstedene i Sverige åpnet, så ble resten av kvelden brukt sammen på parkeringen utenfor Mat och Nostalgi.
Praten gikk livlig, og det var rett og slett utrolig trivelig. Til tross for omstendighetene, da. Det var jo kjipt at de hadde punga, på et sted de syntes minnet litt om filmen Fargo, og litt om Deliverance.
Det ble mye prat om film, men også mye annet. John viste seg være lærer, og en bereist fyr. Romy var kunstner, og utstopper, av alle ting, og sånt synes jeg jo er ekstra spennende. Hun viste gladelig frem utstoppede mus og diverse dioramaer hun hadde laget.
John på sin side elsket film og foto, og hadde med seg flere gamle analoge kameraer på turen.
De to flate dekkene var på et tidspunkt tilsynelatende litt glemt.
Whiskeyflaska fikk bein å gå på, og John hadde spennende drikke i bobilen.
Da klokka nærmet seg ett - tror jeg - så var de to herrene begge litt rammeskakke. Romy frøs, og myggen hadde begynt å bli ekstra innpåsliten. Vi slapp det vi hadde i hendene, og lot alt stå ute til i morgen, ønsket hverandre god natt, og gikk tilbake til hver vår bobil.
Jeg sovnet omtrent umiddelbart, og i det koselige laget prioriterte jeg ikke blogging - selv om jeg så klart vervet dem som lesere, og fikk grønt lys for å både dele dere historie og bildene jeg tok av den.
Dette er magien ved å reise alene. Jeg tar ting på sparket, uten planer, og plutselig ender en dag opp som noe du overhodet ikke kunne ha hverken sett for deg, eller funnet på. Alt mindre planlagt.
Være seg at et belgisk bobil tilfeldig punkterer og stopper her, og jeg tilfeldigvis finner ut at jeg dropper 4. divisjonsfotball, og stikker hit, tross dårlig tid.
Er det ikke fantasisk, alle disse tilfeldighetene, som alle er med å forme våre liv. Alle vi møter på vår vei. Hva vi blir, og hva vi ser tilbake på i livet. Jeg elsker livets tilfeldigheter. Det gjør meg bare mer bestemt på å planlegge minst mulig også videre i livet. Ikke bare på ferieturer.
Que Sera Sera.
Dagens låt ble foreslått fra mine nye venner, og da får det nesten bli den. Bandet er belgisk og heter Brutus, og de har billetter til konsert med dem i februar neste år. Ja, hvis de ikke fortsatt er i Viksjö, da.
