Jeg brukte lang tid på å sovne i natt. Unormalt lang tid, for en som stort sett alltid slukner tvert når han blunder øynene. Jeg vet ikke helt hvorfor. Batteriet på telefonen var flatt, så jeg hadde heller ingen muligheter til å avlede meg med skjerm. Kanskje vel og bra, men da hadde jeg heller ingen kontroll på klokka.
Jeg må ha sovnet tilslutt, for da jeg våknet igjen var det lyst ute, og tyskerne ved siden av hadde dratt.
Det var tidvis sol, men en sur vind, da jeg steg ut av bilen, her ved grensa mellom Dalarna og Gävleborgs län, som også utgjør grensa mellom landsdelene som kalles Svealand og Norrland.
I dag ble det en enkel frokost. Et halvt rundstykke med ost og skinke, mens jeg koste meg i morgensola, med selskap av kun en annen enslig svane.
Så pakket jeg bilen, og var klar for veien igjen. Hvor nå? For et par dager siden var jeg klar på at jeg ikke skulle nordover igjen. Der var det jo bare skog. Så selvfølgelig blinket jeg ut nordover.
Jeg hadde ikke lyst til å vende snuten hjemover riktig enda, og sørover har jeg vel i grunn sett det meste av Sverige, gjennom mange år. Så da fikk jeg krabbe meg videre nordover. En flyktning som kanskje vil krysse sine spor igjen.
Første stopp ble i Edsbyn. Der skulle jeg kjøpe meg kaffe, og fundere ut ruten videre. Det var bare snaut tjue minutter opp dit, men det meste var dødt i småbyen, som jeg ikke hadde vært langt unna da jeg var i Bollnäs for snart ei uke siden.
Til og med Jørgens butikk med skrekk, vilt og hardrock var stengt. Det var trasig, for butikken var vel kanskje noe av det mest surrealistisk og herlige jeg har sett på lenge.
Jeg funderte et øyeblikk på å ringe ham, og få han til å åpne, men jeg tenkte det ble mye bry på morgenkvisten for bare å kikke. Jeg skulle jo ikke ha noe.
Ikke så jeg noe av spillet Minecraft sin skaper heller, som tråkket sine barnsben i sørgelige oppvekstkår her på 80-tallet. Han var utilpass sosialt, og satt for det meste på gutterommet og spilte data. Det ble det etterhvert en fet villa av i Beverly Hills, som en av Sveriges rikeste.
Jeg fikk dra videre. Videre nordover. Jeg peilet meg inn på Ljusdal som neste stopp. Der hadde jeg også nesten vært, da jeg var på hippiegården, som lå bare noen kilometer lenger øst.
Jeg kjørte gjennom landsbygda på mindre veier, og passerte grenda Stocksbo, som faktisk var det første stedet på landsbygda i Sverige som fikk elektrisitet, tilbake i 1892.
Jeg fant ikke noe museum om den historien, men kom forbi en gammel bensinstasjon, der tiden hadde stått stille i en mannsalder.
Ikke lenge etter Stocksbo, så passerte jeg et annet lite tettsted som het Färila. Der kjørte jeg forbi en cafe, og tok en spansk en, og snudde. Jeg måtte jo få meg en kaffe.
Inne hos kakefeen bugnet det av godsaker. Jeg gikk for en Tosca-mazarin, som jeg aldri hadde hverken sett eller smakt før. Vel, jeg elsker jo både toscakake og mazariner, så det kunne jo ikke bli feil.
Jeg dumpet ned innendørs ved siden av et elgjaktlag på fire gamle gubber, som satt og snakket om høstens jaktkvote. Det var tydelig at jeg krabbet meg nordover. Folket begynte mer og mer å ligne på karakterer fra Jägerna-universet. Jeg koblet i laderen, og nøt ei raus pause mens jeg fikk lader opp både telefonen og skrotten.
I det jeg gikk for å få meg påfyll, så dro den ene gubben opp aksjer som et tema. Da ble det nok for de tre andre, som kollektivt sa nähe, nu är det dags, og selskapet forduftet.
Selv drakk jeg opp påtåren, takket for meg, og satt meg i bilen igjen i retning Ljusdal.
Da jeg ankom Ljusdal, så skjønte jeg at jeg var tilbake i Hälsingland. Jeg tror jeg ble litt forelsket i dette området sist jeg var her oppe, så det føltes god å være tilbake, og det på et sted av området jeg ikke hadde vært før.
Ljusdal var et fantastisk bekjentskap. Den lille byen var ganske så full av folk, og det var mye fint å se på.
Jeg ruslet rundt en god stund, og fant etterhvert et området nær togstasjonen, der husene og bygningene var blitt pyntet med muraler og kunst fra lokale kunstnere. Om jeg i går kom over kunst i byn i skaugen, så var jo dette faktisk kunst i byen. Eller på tettstedet, da. For stedet med snaut 7000 innbyggere har enda ikke fått bystatus.
Jeg ruslet også innom et par butikker som solgte lokal arts and crafts, men de fine håndarbeids-kakene var dessverre ikke til salgs.
Siden det fortsatt var tidlig på dagen på en mandag, så var det dessverre helt dødt i byens egen, vaskekte saloon - men du verden så artig at de hadde et utested som profilerte seg som det.
Etter å ha surret rundt i sola i Ljusdal en god stund, så var det på tide å kjøre videre. Jeg visste ikke hvor, så tok opp det fysiske kartet jeg hadde kjøpt for noen dager siden. Østover herfra hadde jeg jo vært. Vestover ville blitt mot Norge igjen, mens jeg kom jo sørfra. Så da fikk det bli videre nordover, da. Gjennom enda mer skog. Til enda mer mygg.
Den mest naturlige veien videre ble nordvestover mot stedet Ånge, så jeg tastet inn det på Google Maps, og la i vei.
Jeg hadde ikke kjørt langt ut av Ljusdal før en lokal Alvin Straight kom i mot meg på gressklipper, og jeg begynte fabrikkerer på en historie om hvor han skulle, og hva han dro i fra.
Etter en stund gjennom mer skog, men også noen små grender, så kom jeg etter en snau time inn i Ånge kommun. Der gikk også fylkesgrensa, så plutselig var jeg altså i Västernorrland.
Den så jeg ikke komme da jeg for noen dager siden trodde jeg hadde overnatting for to netter i Stockholm.
Men det er jo dette som er å reise. I alle fall for meg. Og jeg hadde ingen kvaler ved å ha kjørt i en stor, stor ring.
Ånge var et pussig lite sted. Bygget rundt en enorm togstasjon, med over 30 paralelle spor.
Jeg vurderte kjøpe meg middag, men fant ikke noe sted som snakket til meg. Her var det kun de vanlige pizzeriaene og gatukökene. Så jeg satt meg inn igjen i bilen, og hentet frem kartet igjen.
Hvor nå? Vel, jeg kunne kjøre til Östersund, men da var jeg jo praktisk talt snart i hjemlandet igjen. Kanskje jeg kan finne en vei som går østover igjen, men samtidig nordover?
Jeg fant ut at jeg kunne kjøre inn på E14 i retning Trondheim et par-tre mil, for deretter å ta nordøstover igjen ved et sted som het Bräcke. Så det fikk bli neste plan.
Så burde jeg sett meg etter et sted for natta snart, også, så jeg hentet også opp kartet på Park4Night, for å få litt oversikt. Jeg fant også en vandrehjem i Bräcke, der jeg kunne få ei seng for 250 kroner med WiFi - men jeg hadde faktisk mest lyst til å sove i bilen. Så hadde jeg lyst til å fiske.
Jeg har kjørt forbi mange fine fiskevann, men lovlydig som jeg er, så respekterer jeg regler om fiskekort. Og det er økonomisk gunstig å løse fiskekort fort 100 kroner for å ta noen kast. Jeg kunne sikkert kjøpt meg ei diger makrellstørje for alt jeg har betalt opp igjennom uten å få fisk.
Jeg fikk plutselig en lys idé. Hadde jeg enda truffet på mannen bak Minecraft i Edsbyn, så skulle jeg trommet sammen med ham, og startet Fishify. Jeg mener, du kan høre på all verdens musikk for 100 kroner i måneden, men du må løse fiskekort i hvert bidige vann.
Hva med å få med grunneiere og private i et fellesskap, der amatører som meg, som bare vil fiske et kvarter på hvert sted, kan betale et abonnement på en måned, som gjør at du kan fiske overalt? For eksempel logge inn hver gang du fisker, og du får valget mellom diverse abonnement ut i fra omfang av fiske?
Men jeg skjønner jo det sikkert er dårlig butikk for de som eier rettighetene. Det hadde uansett gjort underverker for amatører som meg. Alternativet er jo da å tjuvfiske. Det alternativet er kanskje ikke så ille her oppe? Jeg mener alle tjuvjakter jo her. Det lærte jeg i Jägarna.
Etter litt cruising på E14 ankom jeg Bräcke. Her gjorde jeg et stopp på en liten bensinstasjon, som også fristet med et varmt måltid.
Jeg gikk for en burger med salat og gurka til pene 68 kroner, og satte meg ute for å spise, samtidig som jeg leste kart. Det var en frisk fornøyelse, for nå hadde det blåst opp, og det var store bølger ute på Revsundsjön, som lå langs E14 her.
Men burgeren var god, og jeg fant en vei videre nordøst. Det ble den jeg først hadde tenkt ut, i retning Sollefteå.
Jeg fikk litt kalde føtter med en gang jeg hadde dratt, for østover tjuknet det skikkelig til i horisonten. Men i følge Yr skulle det ikke regne, selv østafor - og i morgen var det spådd knallrund sol i hele området.
Jeg tastet inn Bispgården på Google Maps, og samtidig hadde jeg kartet på Park4Night oppe, slik at jeg kunne sjekke ut stedene jeg passerte, som var markert der.
Etter kort tid begynte landskapet å endre seg. Jeg så konturene av fjell og topper.
Etter en times kjøring gjennom skogen, så kom jeg til slutt til Bispgården. Plassen var ingenting å skrive hjem om, og stedene som var foreslått som overnattingssteder, var helt tomme. Jeg synes det er mest allright å dele plassene jeg sover på med andre turister. Da kan jeg kanskje få skravlet litt også, selv om jeg egentlig ikke har noe savn etter å åpne kjeften.
Like utenfor Bispgården lå det en liten natur camping drevet av ei nederlandsk dame. Jeg sjekket nettsiden, men ble ikke spesielt fristet. Jeg hadde derimot funnet en parkeringsplass ved en badeplass enda litt lenger nordøst i retning Sollefteå, så planen ble nå å kjøre dit. Den hadde fått gode skussmål av nyere dato, og hadde plass til ti biler. De hadde en pay as you please ordning via PayPal for turister, siden det også var toaletter, søppeldunker og bålplasser tilgjengelig.
Et kvarter senere rullet jeg over grusen ned mot Sunnets badplats i Graninge. Her var det visstnok folk allerede så tidlig som i steinalderen. Da uten bobiler.
Middag hadde jeg jo allerede spist, så da jeg rygget meg til, plasserte jeg meg selv i campingstolen min med to folköl. Jeg fikk på meg hettejakke, joggebukse og crocs, og inntok rollen som kongen av parkeringsplassen, og skravla med alle som kom forbi.
De to tyske parene, og det ene fra Nederland, var ikke særlig snakkesalige, men en svensk familie som kom etter meg, huket jeg tak i da de kom opp igjen etter et kveldsbad. 16 grader, tippet mannen på - før kona skyndte seg å si at det var glovarmt i forhold til der de hadde badet i går. De var på vei hjem til Falun etter å ha vært på Norgesferie, og hadde badet i 5 grader ved Svartisen i går. Dette var sydentemperaturer i forhold.
En annen lokal familie kom for å ta et kveldsmat, og jeg fikk lurt inn en liten passiar med patriarken. Han bodde i nærheten, og hadde også vokst opp her - og hadde badet her siden han var smågutt. Han lurte fælt på hvordan så mange turister fant frem hit, for stedet lå ganske langt unna alle større veier - så han fikk vite alt om appen Park4Night.
Han mente på sin side at det var rundt 18 grader. De hadde fått feriebesøk av dattera, som ikke hadde vært her på 20 år - så derfor ble det et kveldsbad her før de skulle hjem på kveldsmat.
De siste jeg plaget var et ungt kjærestepar, som hadde vært ute med en sammenleggbar kano og fisket. De hadde fått litt gjedde, og noen abborer - men ørreten som skulle bo i innsjøen, hadde de ikke sett noe til. Go figure.
Og sånn gikk nå kvelden, mens jeg sippet til en Falcon lys lager, kastet i meg noen vingummicolaflasker, og prøvde ta livet av den myggen som prøvde seg gjennom laget av Radar-spray.
Snart venter nok ei natt i Mondebobilen. Nå er det ei uke siden jeg lå på nåler på rasteplassen utenfor Rättvik, og stakk hodet opp for hver gang jeg så lys fra biler som kjørte inn. Nå slapper jeg godt av, og har det høyst komfortabelt.
Drømmen om en egen bobil trenger jeg ikke bruke mer energi på, for jeg har jo det jeg trenger.
Mondebobilen!
Dagens låt blir ei låt som kom på svensk radio da jeg kjørte ut igjen fra Ånge tidligere i kveld, og som jeg aldri hadde hørt før - men som satte seg umiddelbart: Zach Bryan, som hadde fått med seg Kacey Musgraves på “I remember everything”.