Jeg våknet nok en gang av sollyset, som stakk igjennom de spartanske forsøkene på å tette det jeg kunne med t-skjorter, kjøkken- og badehåndkler, telt og gud veit hva.
Jeg skottet ut, og så at den belgiske camperen fortsatt stod utenfor, akkurat slik den gjorde da lufta gikk ut av den i går kveld. Klokka var ikke blitt ni enda, men jeg kjente jeg ikke fikk sove noe mer. Også måtte jeg på do. Så jeg stavret meg ut i bokseren og med crocs, og gikk for å late vannet i villnisset bak bilen.
Good morning, hørte jeg. Det var John, som allerede var oppe, og påkledd. Han hadde som meg sovet godt. Begge med øreplugger. Det var åpenbart trikset her, like ved veien - for like etter kom Romy, og hun kunne fortelle at hennes natt hadde vært helt forferdelig, og hun hadde knapt sovet.
Nå hadde de gjort unna frokosten i camperen, og ventet på ny kontakt fra de som det belgiske forsikringsselskapet hadde sendt ordren om veihjelp til.
Nå var det ikke så mye annet å gjøre enn å vente. Jeg fant frem primus og stekepanne, og lagde meg litt frokost. Eggerøre med sopp og løk. Så fortsatte praten der den slapp i går, helt til telefonen til John ringte.
Nå var det et svensk nummer, og han fikk vite at det skulle komme en bil å hente camperen og den ved halv tolv-tiden. Jeg sa jeg skulle holde dem med selskap helt til de ble hentet, slik at jeg også kunne hjelpe med eventuell kommunikasjon. Man vet jo aldri med svenske bilbergere - selv om de i det yrket nok må kunne godt engelsk.
Mat och Nostalgi åpnet ikke før klokka ti, men i det dørene åpnet, så snart vi inn for å få oss en kopp kaffe, og å gå mer grundig til verks gjennom alt det spennende de hadde til i lokalet. Nå hadde vi alle rikelig med tid!
John insisterte på å by på kaffe, som takk for all hjelp og selskap - og jeg følte jeg ikke kunne nekte ham den gleden, selv om jeg som alltid føler et lite ubehag ved å bli bydd noe. Det er vel en treningssak, som jeg jobber med. Jeg liker jo selv å spandere også, og vet at det er litt kjipt hvis folk da takker nei. Så jeg takket ja.
Mens vi satt der, så begynte lokalet allerede å fylle seg opp. En blanding av lokale, som tydeligvis handlet dagligvarer der, arbeidere, som gjøv løs på en hamburgertallerken med fries klokka ti, og turister. En norsk familie med to barn, kunne jeg også høre spankulerer rundt i den digre loppis-hallen innerst i lokalet.
Vi fikk lagt hverandre til på så vel Instagram som Facebook, siden vi nå visste at det snart var farvel og på gjensyn.
På vår runde i lokalet, så kom vi over en gammel 8-track kassett av Dueling Banjos fra Deliverance - som vi allerede hadde tullet mye med her. Vi kom plutselig på hva vi hadde sett i går kveld, med en del whisky og belgisk krydderbrennevin, innabords: En hel gjeng på en ATV, med ei bikkje som kjørte. Det var ikke tull. Ikke fantasi. Selv Romy hadde sett det, og hun holdt seg klink edru.
That is a sign, lo John, da jeg viste han kassetten.
Mens vi ruslet rundt i lokalet, så hørte vi regnet begynte å tromme på taket. Vi kom begge på at vi hadde våre respektive stoler stående ute siden i går, og løp ut for å rydde bort de siste sporene av det festlige laget.
På slaget halv tolv, så rullet det inn en redningsbil på parkeringen, som hadde kjørt 45 minutter fra Kramfors.
Konklusjonen ble at dekkene var fine, men ventilen var lekk på to dekk. Hva var oddsen for det? Svensken i redningsbilen syntes også det hørtes litt rart ut, men anbefalte dem samtidig å få byttet ventiler på alle fire - i tilfelle det også skulle skje på den andre siden.
John og Romy fikk beskjed om å sette seg inn i camperen, og ble vinsjet opp på flaket - som svenskene kaller det. Romy, som var litt engstelig som person, var litt skeptisk, men både John og jeg betrygget henne om at det var helt trygt å sitte der bak. It’s like an amusementpark, prøvde jeg meg, til et usikkert lite glis, da lasteplanet ble heist opp, og de var klare for avreise.
Før de hadde satt seg inn, hadde vi tatt ordentlig farvel - med et håndtrykk og to gode klemmer. Vi takket hverandre for laget, og jeg ble lovd en oppdatering på messenger når de fikk ordnet bilen.
Jeg vinket dem av sted, før jeg ordnet det siste i Mondebobilen, og sjekket kartet i forhold til min rute videre. Jeg følte meg i grunn litt forsynt nå. Jeg kjente den gnagende følelsen av at ferien snart var over, og tenkte det nok sikkert ville være godt og lurte med noen dager hjemme, før hjulene rulles i gang igjen på DNF på mandag.
Så jeg punsjet like gjerne inn Lillehammer. Kun snaue 9 timer unna der jeg var.
Jeg blinket meg nordover, og var plutselig på vei tilbake til der jeg hadde våknet i går. Graninge.
Jeg hadde vel kommet noen kilometer, da jeg plutselig fikk øye på noe kjent der fremme. Sannelig tok jeg ikke igjen mine nye venner, på deres ferd til Kramfors - på lasteplanet til en svensk redningsbil.
Jeg kjørte ned vinduet og vinket til den, og de smilte og lo - og vinket tilbake.
Etter en liten stund blinket redningsbilen til høyre i retning Bollstadbruk, mens jeg fortsatte rett frem. Et siste vink, og så forsvant mine nye venner østover, og ut i sidesynet.
For min del handlet det nå om å legge flest mulig mil bak meg. Jeg hadde lovd ungene å grensehandle litt før jeg kom hjem, og innså at jeg ikke kom til å rekke Långflon før stengetid, så den tentative planen ble da å kjøre så langt jeg orket, for så å komme hjem i rimelig tid på dagen i morgen.
Jeg unnet meg imidlertid et stopp på en kafe i Hammarstrand, der det ble en god kopp med kaffe, og en deilig sitronkake.
Så bar det ut på Europaveien i retning Östersund, før jeg svingte av sydvestover igjen i retning Sveg.
I Sveg ble det et lite stopp for å se på noen gamle butikkskilter, og en telefonkiosk, samt gjøre en siste proviantering på den lokale Coop’en.
På vei ut av Sveg, så fikk jeg øye på Dollarstore, som jeg så klart også måtte en kort tur innom.
Deretter bar det gjennom skog og atter skog, samt noen idyllisk tettsteder hist og pist. Strekkene vest i Sverige i områdene Jämtland og Härjedalen er jevnt over gørrkjedelige, men det fikk gå. Nå skulle jeg jo bare kjøre, og satt med en følelse av å ha sett nok for i sommer.
Jeg kikket ned på triptelleren, og så at jeg nå hadde bikket 800 mil med kjøring siden vi skrev juli. Smått utrolig. Det har gått så alt for, alt for fort!
Det siste tettstedet jeg passerte var Särna, før jeg etterhvert peilet meg inn på et sted ved et vann, som hadde fått gode skussmål på Park4Night.
Der stod det en håndfull andre campere, deriblant en liten bobil fra Østerrike, og noen tyskere som kjørte stasjonsvogn, som meg, med med taktelt. Det hadde jo vært kult tenkte jeg - men jeg sover nok aller best baki.
Jeg lagde meg en siste middag på primus for i sommer ut av restene som var igjen i kjølebagen, og nøt måltidet ved bredden av den lille innsjøen Bornåsjön.
Det eneste jeg så folk hadde kritisert på dette stedet, var den voldsomme mengden mygg. Slik er det alltid i disse traktene, og det ble etterhvert så ille - tross intens spraying - at jeg bare måtte gjøre meg ferdig med maten, og komme meg i sikkerhet i bilen.
Og apropos bil. Da jeg hadde lagt meg tikket det inn en melding fra John. Det var bilde av camperen på en eller annen campingplass, med teksten “on the road again”.
Nå gjenstår det bare å se når reveljen blir i morgen tidlig.
Dagens låt blir nok en gang Kent, som i dag igjen har holdt meg med selskap langs den svenske landeveien. Låta “Gravitation” er hentet fra deres andre studioalbum “Verkligen” (1996)