I løpet av juli måned har jeg sovet to netter i egen seng, og har klokket over 800 mil på Mondebobilen. Det har vært en måned full av opplevelser, både med jentene og alene. Uforglemmelige fem uker med ferie akkurat slik jeg liker det - på tur. Jeg har ikke savnet å være hjemme i vante omgivelser, kanskje også på grunn av at jeg ikke har noe sted der jeg føler meg ordentlig hjemme.
I dag var dagen kommet, da jeg skulle ta fatt på det siste strekket hjem. Jeg våknet en snau halvannen time fra den norske grensen, og dagens plan var ingen andre enn å legge turen innom shoppingsenteret på Långflon for å harry-handle litt til fryseren og skapene hjemme.
Egentlig hadde jeg planlagt et morgenbad i den lille innsjøen rett bak Mondebobilen, men noen busker skygget for morgensola, så det var ikke særlig fristende. Sola i seg selv varmet når solstrålene traff rett på, men i skyggen syntes jeg det faktisk var litt kjølig. Meget mulig fordi jeg nå nærmet meg høyden. Det var ikke lange turen ned til et av Sveriges mest populære vintersportssteder; Sälen.
I stedet ble det en kort kattevask, et rundstykke til frokost, og en kort opprydning i bilen. Så var jeg klar for siste dagen med langkjøring for i sommer. Da jeg kjørte ut av den store parkeringsplassen hvor jeg hadde overnattet, så kjente jeg en lite klump begynne å vokse i magen. Jeg kikket bort på telefonen. 1. august, stod det. Vakre juli er historie for i år.
Da jeg kjørte inn i Sälen, stoppet jeg for en kaffe og en siste, svensk gjærbakst på turen. Det var vemodig å sitte der, i skyggen, under en parasoll, og vite at turen snart var over. Ikke bare det, men sommerferien var snart over. Mandag starter hverdagen igjen, og da blir det hverdager stort sett helt frem til jul.
Jeg hører mange si at de liker hverdagene best. Med meg er det stikk motsatt. Jeg liker helger og ferier best. Det har ingenting med at jeg ikke trives på jobben. Jeg elsker jobben min, og kollegaene mine - og har etter mitt skjønn verdens beste jobb og arbeidsplass. Men det er bare det at jeg elsker min egen frihet, og derfor ferier og helger, mer! Slik har det alltid vært med meg, og slik mistenker jeg også det alltid vil være.
Jeg tok et par, tre dype åndedrag, og ryddet høflig og veloppdragent inn den tomme koppen og asjetten. Så satte jeg meg i bilen. Tok nok et dypt åndedrag, og blinket meg ut i retning riksgrensen.
Interessant nok gikk vegen en liten sving innom Norge før jeg kom ut igjen ved Långflon. Jeg tenkte på hvordan tollvesenet definerte dette, siden reklameskiltene for Långflon begynte allerede i stigningene rett etter Sälen. Har du vært i Sverige i 24 timer, hvis du er innom Norge i tre minutter, og så kjører tilbake i Sverige?
Mens jeg tenkte på det, så innså jeg at ruta uansett måtte være den perfekte rekognoseringsruta - for nå visste jeg i alle fall at det ikke stod tollere på grensa. Ikke at jeg noen gang har sett noen tollere inni skogen ved Långflon, de få gangene jeg har vært der.
Da jeg ankom Långflon forsvant plutselig alt av mobilsignaler. Interessant plass å legge en grensehandel, tenkte jeg for meg selv - mens jeg prøvde å komme igjennom til Evelin, for å høre om de hadde noen bestillinger hjemmefra. Selv om mobilsignalene ikke fungerte, så fant jeg et område der det var mobildatadekning, slik at jeg fikk kontaktet dem via messenger, og tatt opp en liten drikkebestilling.
Deretter slo jeg av en snau time inne på Gottebiten og Eurocash, som, ved siden av en sportsbutikk, er det eneste de har på senteret. Kafeen hadde stengt for en god stund siden, fordi husleia var for dyr. Smart. For dyr husleie i et digert lager midt i svarteste skogen, altså. Tenk å prise ut en kafè på et sånt sted? Det slo meg som merkelig i utgangspunktet, at ikke senteret var lagt nærmere Sälen, eller grenseovergangen etter Sälen. Folk må uansett til Sälen hvis de vil innom polet - for det finner du ikke på Långflon.
Jeg klarte å fylle opp handlekurven allikevel, selv om jeg syntes prisene ikke lå så langt unna norske. Når det er tilbud på brusbokser i Norge, så lønner det seg å kjøpe de hjemme. I alle fall hvis du er slik som meg, at du ikke gidder å samle på en diger pose med svenske, tomme brusbokser, for å pante dem i Sverige. Det burde da ikke være så vanskelig å lage en felles panteordning, spesielt siden verdien på krona er så godt som lik?
Det stoppet meg allikevel ikke fra å lempe fire brett med brusbokser inn i bilen, og dytte litt sideflesk og fläskfilet ned i kjølebagen.
Så bar det i retning Elverum, Hamar og deretter Lillehammer. Kun med et lite stopp i utkanten av Elverum, for å teste ut den nye, børsteløse bildusjen. Mondebobilen så ikke ut, så jeg unnet meg den beste vasken, med underspyling, for 350 kroner - og kjørte inn. Det var fascinerende å se hvordan maskinen jobbet, men jeg kunne ikke unngå å legge merke til at vannet på frontruta formet seg som et Europa-kart, og fikk meg nok en gang til å tenke tilbake på de flotte turene, og alle opplevelsene, jeg har har hatt i sommer. Både med jentene og alene.
Jeg ble fort dratt ut av de tankene, da jeg plutselig hørte noe dryppe baki bilen - og så at det tidvis rant to stråler med vann ned fra taket foran bakluka. Akkurat i den sprekken mellom bakluka og taket der jeg har dyttet inn klær hver kveld i ei uke, for å prøve å tette for lyset. Kanskje jeg rett og slett har dyttet hull på noe? Rusten har begynt å tære både her og der, så det skulle jo ikke forundre meg.
Men jeg gadd ikke irritere meg over det. Jeg kjørte ut av vaskehallen, tørket vekk det verste - og kjørte videre.
Jeg kjente klumpen i magen vokse seg større, jo nærmere jeg kom Lillehammer. Var dette alt for i år? Jeg lovde meg selv å prøve å gjøre hverdagene til helg, og helgene til ferier - men samtidig vil jeg ikke kunne rydde plass til en 11-dagers solotur før tidligst til neste sommer igjen. Og hvor bor jeg da? Bor jeg fortsatt i huset jeg leier i dag, eller har jeg begynt å gro røtter et helt eget sted?
Jeg stoppet ved postkassa, og det eneste jeg fant var et kort sendt fra jentenes ferie i Mandal. Hjertet mitt fyltes av kjærlighet, glede og av savn. Det skal bli fint å se jentene igjen!
Dagens låt er signert den svenske artisten Jack Moy. Hans låt “I don’t wanna go home” kjente meg godt igjen i, da Mondebobilen pløyde seg gjennom kjente Innlandsstrøk, gjennom flatbygder, over Mjøsbrua, og opp de siste krappe svingene opp til Vingnes.
Men da jeg fikk pakket ut av bilen, satt på en klesvask, og slengt butten ned i den kjente, kjære grønne retrosofaen - ja, så måtte vel selv jeg innrømme for meg selv at det var litt godt å lande. Klumpen i magen hadde lettet.
Det blir et spennende år, sa jeg til meg selv, mens jeg la beina høyt over armlenet, og bikket meg bakover, og lukket øynene for sommerferien 2024.