I den kalde grålysningen på en rasteplass utenfor Ängelholm kvapp jeg til og bråvåknet av at 14-åringen ved siden av meg kikket meg trøtt inn i øynene, og hadde allerede gjort noen halvhjertede forsøk på å vekke meg. Hun hadde allerede vært våken en god stund, og gjort unna litt av en Law & Order-episode i forsetet - men nå frøs hun såpass at hun ikke orket å vente mer på en sovende far og en like sovende lillesøster.
Det er en ærlig sak! Jeg tok opp telefonen, og håpet å se seks-tallet. Neida! Klokka var så vidt bikket fem - og tenåringen hadde etter eget utsagt sovet i maks 2,5 time. Vi andre hadde kanskje fått fire.
Men hun hadde rett. Det var bikkjekaldt. Og fortsatt var vi ikke lenger nord enn Skåne!
Hvordan skulle dette blir? Hadde vi allerede akklimatisert oss etter sydlige sommertemperaturer, slik at 16 grader på morgenkvisten nå var bikkjekaldt?
Lillesøster i baksetet våknet også av at vi begynte å romstere litt foran i kupeen. Jeg reiv inn håndklærne, som hadde tettet for innsynet - og startet bilen. Vi måtte få varmen i oss. Jeg fryser, kom det nå også fra baksetet.
Har de to jentene, som stort sett alltid har vært varme i skandinavist sommervær - mens fattern har hakket tenner - nå blitt som meg?
De hadde min fulle forståelse, så klart. Jeg frøs jeg også.
Jeg åpnet døra, og gikk ut i det jeg var krøpet sammen i: shorts og kortermet. Underleppa skalv i morgendisen, mens jeg helte ut en kald kaffe i noe buskas - og samtidig registrerte at samtlige gjester som var parkert her i stillhet for noen timer siden, fortsatt sikkert lå i sine lune bobiler og sov søtt. Kanskje under ei dyne, eller i en sovepose?
Vi hadde soveposer baki, men orket ikke de c-momentene det ville ha vært å få tredd dem rundt oss inni den trange bilen noen timer tidligere. Nå fikk varmeapparatet gjøre jobben, også fikk vi forlate åstedet før vi vekket flere.
Med øynene fortsatt godt sammenklistret, og brillene på halv åtte - vel, nærmere halv seks - så rullet vi ut av rasteplassen mot kjøreretningen, og i retning videre innover i landet - i motsatt retning av E6.
Det røyk av åkerlappene mens vi skar gjennom landskapet, og det gikk plutselig opp for meg at det ikke var innenskjærs vi skulle videre. Jeg fiklet opp telefonen, og fikk hjelp av 14-åringen til å taste inn hjem. Vi hadde egentlig snakket om å kjøre oppover, og innover - og krysse grensen ved Charlottenberg.
Nå ville vi alle egentlig bare i seng. I våre egne senger. Så det ble raskeste vei. Ut igjen på E6, som skulle ta oss helt hjem til Lillehammer.
Da vi kom litt mer til oss selv igjen, så var vi ute igjen på E6 i riktig retning - nordover. Veiene var stille og fredelige, kun avbrutt av en og annen lastebil i embetes ærend, og en søppelbil som skulle tidlig på vakt. Ut over det fikk vi sett både en hare og et rådyr, før vi alle kjente et sug etter noe i kroppen. Vi hadde ikke spist noe siden Lübeck, og slettes ikke hverken fått i oss kveldsmat eller nattmat. Selv om jentene ikke er store frokostspisere rett etter de har våknet, så var alle skjønt enige om at vi måtte få oss litt frokost. Men hvilke alternativer har vi før klokka seks om morgenen?
Så klart! McDonalds!
Det er det første for alt, og da jeg kjørte forbi et skilt der det stod McDonalds nattöppet om 2 kilometer, så var det omtrent så jeg satte på blinklyset momentant.
Da vi svingte inn på den døgnåpne fastfood-restauranten, så ble vi overrasket over å se at det faktisk stod en annen bil utenfor. Så skjønte vi at det måtte være bilen til han stakkaren som hadde nattskiftet.
Vi gikk med ustøe og trøtte bein inn døra, og fattern hastet sporenstreks på toalettet. Der hadde han et lite øyeblikk i sittende stilling, før han innså at han måtte reise seg igjen for å ikke sovne på dass.
Foran et selvbetjeningsstativ stod jentene som to isstøtter. Det var bikkjekaldt her også, så det ble ikke aktuelt å ta frokosten ved bordet. Den måtte tas i bilen med varmeapparatet på full guffe.
Vi bladde oss gjennom det som var av alternativer på morgenkvisten. Vi merket fort at menyen var mer enn halvvert så tidlig på dagen - så nå var det stort sett frokostalternativer vi hadde, samt noen utvalgte små klassikere som enkle cheeseburgere. Vi trykket i vildens sky, og endte opp med en grå pose med to cheeseburgere, et par poser med skårne eplebiter, en eplejuice og en McMacka med ost og skinke. Men det var egentlig alt vi trengte så pass tidlig på dagen. McMuffin har ingen av oss smakt, men synet av noe som lignet på en burger av eggepulver klemt mellom to brød, var det ingen som ville prøve for første gang nå.
Vi fikk posen vår relativt raskt. Det var ikke akkurat slik at det var kø her, og selv om fyren bak disken måtte lage alt fra skratsj, siden det ikke lå noe i varmehylla - så var han sikkert takknemlig for besøket selv, slik at han fikk noe å fare med i noen minutter.
Vi ønsket ham en god dag - eller burde vi sagt god natt - og stabbet ut igjen mot bilen. Ved siden av bilen vår hadde det nettopp parkert en tysk bobil med tre voksne karer og en gutt som satt fremoverbøyd og halvsov i en svingstol, der skyvedøra nettopp hadde åpnet seg. De kikket forundret på oss, og vi kikket like forundret på dem tilbake. Ute i samme ærend, ja? Kort natt? Jeg tok meg ikke bryet til å lete frem Google Translate eller skoletysken, så vi bare møtte blikkene til hverandre - og forstod begge alt for godt, at, ja - det var det vi mente begge parter.
Denne gangen traff vi rett på utkjøringen til E6 på første forsøk, og trampet gassen og varmeappartet i bunn, mens vi pløyde oss videre nordover. Mellom lårene hadde fattern også en varm kopp med McDonalds-kaffe - som han plutselig kom på at han hadde bestilt. Heldigvis hadde ingen uhell skjedd, og han fikk forflyttet den fra setet til koppholderen i midtkonsollen uten å brenne seg.
Frokosten ble inntatt i 130 kilometer i timen, mens Hallandslandskapet åpenbarte seg foran oss. Nå hadde det så smått kommet flere på veien. Folk begynner sikkert på jobb både klokka seks og sju i juli også i Syd-Sverige.
GPSen var nå endret til Svinesund, og vi hadde ingen planer om å stoppe før vi var ved grensebutikken. I følge våre estimater skulle vi komme frem allerede før senteret åpnet - selv om vi var over tre timer unna.
Som sagt så gjort. Vi passerte Göteborg før storbyen ordentlig hadde våknet, og gled forbi uten en eneste trafikkork. Ofte bruker jeg stå i stampe forbi Liseberg og Mölndal, eller ut i retning Hisingen - men denne gangen var det bare de vante lastebilene og firmabilene vi delte veien med.
Vi lå an til å ankomme Nordby-senteret over en time før åpningstid, så vi valgte derfor å ta en liten pit-stop på Torp-senteret utenfor Uddevalla først. Senteret der var jo heller ikke åpent, men den store Coop-butikken hadde åpnet sju, slik at det var mulig å komme seg inn i gangen og få unna et par toalettbesøk, samt at vi måtte en svingom innom reolene på Coop, for å se om det var noe spennende. Mer utvalg enn i Norge her også, men skuffende høye priser nå som vi hadde blitt så godt vant i mellom-Europa.
Vi kjørte videre nordover, og svingte inn på Nordby-senteret ved halv ti-tiden.
Det skulle uansett bli godt med en raus pause fra kjøringen. Jeg tror alle tre kjente på at vi var trøtte, og hadde sovet alt for, alt for lite etter normal standard - selv fattern, som ofte kun klokker seks timer på en ordinær natt på en ukedag. Vi hadde iherdig prøvd å hjelpe hverandre til å våkne i bilen, og hadde vært gjennom tre forskjellige spillelister, med sporadisk allsang - samt diverse telle-oppgaver, for å holde konsentrasjonen oppe: Hvor mange norskregistrerte biler møter vi på rad? Rekorden slo vi rett før avkjøringen til senteret. Sju!
Da var det tålig glissent på parkeringsplassen, foruten noen early birds som var på matbutikken - som også der hadde holdt åpent siden sju. Resten av senteret skulle egentlig åpne klokka 10 i følge skiltene, men da vi gikk inn, oppdaget vi at Gottebiten faktisk allerede vår åpen. Til tross for det, så var det tomt i gangene innover i senteret, og vi var av de første som tok plass ved smågodthyllene, ved siden av et par ansatte, som var godt i gang med å fylle opp med morgenfersk vingummi, polkagriser, tennisracketter, colaflasker og annet snadder for tre smågodt-mumser.
Da vi var ferdig handlet, og fått handlet diverse som også var bestilt av godtehungrige der hjemme - så var klokka blitt 10, og senteret forøvrig hadde åpnet. Vi tok oss en tur rundt, og kikket i butikker. Fattern fant seg tre nye t-skjorter på New Yorker, og Evelin fant seg et sett med ringer. Ellers var det ikke rare shoppingen. Ikke hadde vi noe mer plass i bilen heller, så alle tanker og forespørsler om drikkebrett måtte dessverre avfeies denne gangen.
Vårt siste stikk før vi la ut på den siste, lange reisen hjem var at vi måtte få i oss litt mat. Det lille morgenmåltidet på McD virket som et døgn siden, så vi klinket i stedet til med Cæsar-salat, calzone og pannekaker på Nordby-cafeen: til prisen av en restaurantmiddag inkludert dessert og øl syd for Rødbyhavn.
Vel, det fikk bare bli sånn. Dette var det siste som kostet oss penger på turen. Diesel-tanken var fylt opp rett før avreise Tyskland - og det holdt i massevis hjem. Fattern hadde fått kjøpt seg snus - litt over den særdeles snaue norske kvota - og jentene fått brent av det siste som var igjen på snop.
Cæsarsalaten skal sies at var utsøkt, men litt vel raus porsjon. Heldigvis fikk jeg god hjelp av 10-åringen, som raskt hadde gjort seg ferdig med sine to tynne pannekaker - barneporsjon-style. Calzonen til Iris var også i største laget, og halvparten forble på tallerkenen da vi dro. Det skal bli godt å komme hjem til hjemmelaget mat, der man kan kontrollere og styre sine egne porsjoner etter ønske og behov.
Etter å ha fylt den siste plassen vi hadde i bagasjerommet med posene fra Gottebiten, så bar det straka vegen mot Toten. Planen var å overraske bestemor med et besøk, før vi kjørte siste etappen hjem til Lillehammer.
Grensekryssingen gikk smertefritt. Ingen tollere i sikte, og min første tanke var at jeg egentlig kunne - og burde - bunkret opp med spennende, lokal gin fra butikken til min venn i Lübeck. Ja, og billig snus da. Men det var vel snusfornuftig å la være. Lovlydig som jeg er.
Heldigvis er mange veier oppgradert til 110 her hjemme, så jeg ble ikke like fartsblind som jeg har blitt tidligere ved retur til fedrelandet. Gjennomsnittsmålingene i 80-sonen, gjennom snorrette naturlandskap på Hadeland, virker fortsatt lite preventivt, og kun åpenbart begrunnet i å melke penger av folk - og ikke av farepotensiale. Men, la gå - det var jo ikke det spøtt bedre i Sveits, når jeg tenker meg om.
Jeg slo på cruise-kontrollen, og holdt meg på rett side av det lovlig hele veien.
Så kom den på østsiden av Einafjorden. Den har jeg lært meg å leve med. Det er jo fint å få brukt cruise-kontrollen på den gamle Forden fra tid til annen - og på den strekningen er det i alle fall en god del avkjøringer til privathus, så det gir litt mer mening.
Gleden av å være på Toten igjen, var imidlertid langt større enn irritasjonen over gjennomsnittsmålinger. Vi kikket ut over de vakre gårdene på vestsiden av Einafjorden, og var unisont enige om at vi skjønte utlendinger som legger ferieturen til Norge. Du blir fort litt blind på dine egne omgivelser. I alle fall blir jeg det. Hadde Eina ligget i Østerrike, så hadde jeg syntes det var uimotståelig vakkert - men siden jeg har kjørt forbi slike landsskap jevnlig i snart 30 år - så glemmer man fort hvor vakkert og fint det tross alt er. Det er også viktig å huske på. Å ikke glemme det, altså.
Plutselig var vi på Raufoss. Der er det lite som er verdt å huske rent landskapsmessig, men du verden så flott plass allikevel - for der bor jo bestemor. Sist vi snakket med henne var da vi ringte fra Praha for noen dager siden, og siden hun lever et godt analogt liv på sitt 90. år - så tenkte vi det ville være en skikkelig overraskelse hvis vi plutselig stod på døra.
Jentene hoppet ut av bilen, og ringte på - og ut kom en overrasket og litt rørt bestemor, som ville ha gruppeklem av alle tre, før det vanket litt is, Mor Monsen og noen grove rundstykker med brunost - med påfølgende reiseskildringer og syning av bilder fra våre 20 dager på løypen!
Fattern våknet også litt igjen etter en kopp med kaffe, og den siste etappen hjem til Lillehammer ble som en sjarmøretappe og regne.
Jentene syntes nok det var godt å komme hjem, og pakket ivrig og flittig ut av bilen - til lovnaden om at de ikke trengte å rydde ut av alle tingene sine før i morgen. En god del utrydding ble det imidlertid, siden de gjerne ville ha oversikt over alt de har kjøpt i løpet av turen - og en hel del skatter dukket plutselig opp igjen innpakket i kroker og kriker av bilen som de ikke hadde sett på mange dager.
Ekstra stas var det å komme hjem til vennene sine, og det tok ikke lang tid før første stod på døra til Iris. Mens jeg hørte latter og fnising fra rommet i andre etasjen, så tenker jeg vel at jentene også tenker som de fleste andre; borte bra, men hjemme best.
Tusen takk for turen, jenter. Dere er helt fantastiske som holder ut med fattern sine lyter, og samtidig gir ham motstand når han trenger det. Jeg har kost meg tre uker til ende, og håper også dere har satt pris på turen og alle minnene den har gitt dere - selv om det alltid både blir diskusjoner og litt megling også på tur. Det er en vanskelig kunst å se begge, samt gi begge lik oppmerksomhet - men jeg prøver å være så rettferdig som jeg kan. Jeg elsker å være på tur med dere!
Tusen takk også til alle som har fulgt oss på tur. Mest av alt skriver jeg bloggen for å selv ha en slags minnebok for meg selv og jentene, men vi synes det er veldig hyggelig at folk også følger oss på tur, så skriv gjerne en hilsen i kommentarfeltet hvis nettopp du har vært med oss på turen :)
Dagens soundtrack er signert et av mine favorittband Placebo. Låta “Without You I’m Nothing” går ut til mine to kjære døtre. Uten dere er jeg ingenting. Jeg elsker dere!