I dag skulle vi endelig sove uten alarm på klokka, men da våknet selvfølgelig alle nok en gang grytidlig - faktisk før åtte! Det er et tidspunkt som ikke ligner mye på sommerferie, men i 14. etasje uten aircondition, så ble det rett og slett for varmt og for lyst til at noen av oss klarte å ligge lenger - og det med vinduet på vidt gap i hele natt. Heldigvis er ingen av oss søvngjengeren!
Vi dusjet av oss den klamme natta, og spiste hvert vårt Billa- rundstykke, før vi tok heisen ned til ground zero, og ruslet i retning metrostasjonen - kun snaue 500 meter bortenfor Billa-butikken.
Nå skulle vi blende inn blant lokalbefolkningen, og ta Norge banen inn til sentrum. Å bo her ute er rett og slett helt genialt, for A-linja som stopper her, går hele veien inn til både Muzeum og Mustek. Sistnevnte var målet for dagen, beliggende der paradegaten Vaclavske Nam møter gamlebyen.
Det var overraskende få folk på stasjonen i Strasnicka. Det gikk veldig greit å kjøpe billetter på automatene ved undergangen, og komme seg på metroen som gikk i riktig retning. Takk og lov for at ikke alle land har blitt full digitale. Det var en sann fryd å få stemple sine egne billetter i stemplingsmaskina ved nedgangen.
Kun to stopp ligger lenger ut enn Strasnicka, så det var også ganske tynt med folk i vogna vi havnet i. En del flere kom til før vi etter et snaut kvarter kom oss ut på stoppet Mustek.
Der tok vi verdens lengste og bratteste rulletrapp opp til dagslyset - i alle fall føltes det slik for oss, der vi hadde blikket festet rett frem, og holdt oss hardt fast i gelenderet.
Da vi kom opp av jorda, akkurat slik som Tsjekkias store barne-TV-helt Muldvarpen, slå ble vi nær sagt slått i bakken av den stekende varmen. Det var ikke en grad under varslede 31, og det var blå himmel så langt øyet kunne se mellom de gamle kirketårnene og de nyere høyhusene.
Allerede da visste jeg det kom til å bli en slitsom dag, for en gjeng som ikke har veldig god stamina når det kommer til å stå i ekstreme værforhold - selv om fattern har lært seg til å prise heten de siste årene.
Først på agendaen stod et besøk innom Museet for optiske illusjoner, som lå i ei sidegate til den brede hovedgata. Da vi kom dit, så var det null kø , så vi kunne marsjere rett inn. Vi kunne stolt flekke Praha-kortet vi fikk på hotellet, og innkassere 15% rabatt på inngangen.
Så var det bare å begynne og jobbe seg rundt de forskjellige postene, der du fikk gode instruksjoner via bilder, tegn og skilter på hva vi burde gjøre, hvordan vi burde stå, og hvor vi burde fotografere i fra. For de av dere som har vært på Paradoks i Oslo, så var dette egentlig samme greia.
Vi moret oss med de ulike scenene, og unngikk stort sett å måtte vente på tur ved stasjonene. Da gikk det også relativt radig, så vi var ute igjen allerede før timen hadde gått.
Neste post ble Frank Kafkas roterende hode, som fattern hadde kost seg med i fjor. Vel vitende om at jentene hverken ante hvem Kafka var, eller at de var særlig interessert i å vente på at en roterende installasjon i sølv skulle begynne å bevege seg.
Til alt hell lå installasjonen ved et lite kjøpesenter, der ungene fant nok en Sephora-avdeling - den tredje vi hadde kommet over på få kvartaler her i Praha.
Etter å ha slått ihjel litt tid der, så ruslet vi ut igjen akkurat i det hodet begynte å rotere. 10-åringen sukket, og satte seg på en murkant, mens 14-åringen prøvde så godt hun kunne å spille fascinert.
Etter fem minutter gikk vi videre, uten å snu oss tilbake. Jeg så tross alt hele seansen på et kvarter i fjor, og tenkte derfor det var best å lystre jentenes behov og ønsker i stedet. Men hva var så de? Jeg ba begge om å komme med ønsker og forslag, men det er jo klart - de aner jo egentlig ikke noe om hva de skal se etter; for research til europeiske storbyer er ikke i nærheten av det de bruker tiden på skjerm på.
Det var hett, såpass kunne vi enens om. Derfor ble det naturlig at vi prøvde å lete opp en trivelig kafe, for å få oss noe drikke.
Vi ruslet mot gamlebyen, i sirkler og i ring, og jentene ble mer og mer utålmodige. Slitne i beina, og varme toppen - selv om vi strengt talt ikke hadde gått så langt.
Vi fant tilslutt en iskaffe som vi stakk inn på, og bestilte tre iskalde is-sorbeter, og skjenket oss tre kalde glass med isvann på huset.
Etter å ha gulvet disse, nær sagt bokstavelig talt for 10-åringen, så bar det ut igjen i sola. Denne gangen hadde Evelin et fromt ønske: tilbake til The Playground - tidligere kjent som Hamley’s.
Vi ruslet opp igjen til Mustek, der vi navigerte oss rett på den to-etasjes lekebutikken. Praha-kortet vi hadde i lomma ga en gratis tur med den gamle, klassiske karusellen nede i første etasjen - så det stod først på agendaen.
Denne viste seg å gå kun hver halvtime, så fattern bestemte seg for å kjøpe seg en kaffe mens vi ventet, så jentene kunne kikke seg litt rundt alene. Jeg hadde visst glemt at Iris plutselig var veldig ungdom, og syntes lekebutikk - etter eget utsagn - var kjedelig. Og Evelin, hun ville naturligvis ikke tråkke rundt helt alene. Så da satt vi der, da. Alle tre.
Da det ringte i bjella i underetasjen, så tømte fattern den overprisede kaffekoppen, og tok meg seg crewet ned den defekte rulletrappa. Evelin steg opp på en hest, mens storesøster og far stod rundt og tok bilder.
Da det var gjort, så ville alle kikke litt rundt på lekene. Plutselig var ikke 14-åringen ungdom lenger, og kikket fascinert på mye av det som var der, som ga minner tilbake til egen barndom - slik som noen karakterer fra Bing, som fattern trodde bare var en nettleser.
Evelin på sin side fikk lyst til å kjøpe et Playground-kort, slik at hun fikk spilt på en del av arcade-maskinene, som stod spredt rundt i andreetasjen. 320 tsjekkiske kroner for ett kort og 12 credits, som rundt regnet tilsvarte seks forskjellige spill.
Det var en god investering. En langt bedre investering enn gårsdagens smågodt, som hun knapt har rørt.
Noen av spillene kunne også gjøres som to-player, og storesøster var ikke vond å be om å bli med.
Etter å ha surret rundt i butikken, og tømt kortet for credits, så bar det videre ut i de glohete Praha- gatene. Klokka nærmet seg tre, og jentene stundet raskt på både mer drikke, og mer føde. Jeg mistenkte de var sultne, for det var ikke rare bitene de tok av de tørre, tsjekkiske rundstykkene til frokost.
Vi siktet oss nok en gang inn igjen på den meksikanske restauranten vi hadde fått stjerner i øya av i går, og som, etter en rask kikk på Tripadvisor, ikke bare vi var de eneste som var blitt imponert av.
Jentene var så fjetret av gårsdagens Flautas, at de gjerne ville ha det samme i dag. Fattern på sin side, hadde blitt fristet til å prøve både husets guacamole og en Mojito, nå som Forden stod og hvilte utenfor hotellet.
Vi fikk et annet bord enn i går, et godt stykke unna de svalende viftene vi hadde nytt så godt av i går. Betjeningen var også byttet om siden i går, og montro om ikke det var et annet vaktteam på kjøkkenet også. Sannheten var i alle fall at måltidet i dag ikke kunne måle seg med gårsdagens, og vi fikk også kun én porsjon på deling, til tross for at jeg ba om to. Siden Flautasene var litt sterkere i dag enn i går, og at de hadde klart å rote det til i første omgang - så gadd jeg ikke bestille en porsjon til. Da fikk det heller være, også hadde vi heller rom til en tsjekkisk spesialitet på gata senere.
Mojitoen var god, den. Anretning var perfekt, men på smak kunne jeg nok klart å matche den selv.
Vi betalte, og gikk ut igjen i retning Karlsbroen. Nå var det enda mer kvelende ute enn før vi gikk inn, og jeg skjønte på jentene at de allerede stundet mot hotellet igjen. Beina var såre, og moralen var lav.
Ok, men først må vi unne oss en tsjekkisk spesialitet. I alle fall det sjappene liker å la turistene tro: Trdelnik. En slags churros-lignende gjærbakst-montefrank, dekket i sukker og med den toppingen og fyllet du måtte ønske. Om ikke annet en favoritt for byens mange veps, som sirklet rundt de mange Trdelnik-buene i gamlebyen.
Mens vi lette etter ei slik bu, så kom vi forbi museet for torturinstrument er. Da våknet også 14-åringen, og fikk plutselig et forslag til hva vi kunne gjøre. Både fattern og lillesøster var enige, så vi løste billetter for til sammen 300 spenn, og gikk ned i en mørk, trang og skummel kjeller - med tortur, død og fordervelse på alle kanter.
Nå var tenåringen i sitt ess, og kikket med entusiasme og glød på alle de gamle morbide instrumentene som var utstilt. Hadde jeg ikke kjent henne så godt som jeg gjør, så kunne hun sikkert matchet noen suspekte profiler man leser om i fete skrifter i avisene fra tid til annen - men enn så lenge frykter jeg ikke at det ligger mer bak enn en fascinasjon for det morbide. Akkurat som far sin, faktisk. Eplet faller vel ikke så langt fra stammen, allikevel.
Kjelleren var skuffende liten, og det var ikke lange turen vi hadde gått, før vi atter en gang så dagslys. Nå var batteriene ganske så flate hos jentene, og fattern begynte også å lyse svakt rødt.
Vi gikk litt mer i ring, på jakt etter et Trdelnik-sted vi faktisk kunne sitte inne - uten å frykte den sukkerkåte vepsen. Intet hell. Etter et par runder rundt de samme kvartalene, så kastet vi oss tilslutt inn i ei bu, bestilte en helt plain trdelnik med jordbær, og kastet den i oss på deling, bare for å ha gjort det. Ingen stor opplevelse for noen av oss, men vi var i det minste 130 tsjekkiske kroner fattigere - og klarte unngå vepsen.
Nå var det endelig metroen neste. Denne gangen var vogna tjåka full, og vi måtte stå helt til vi hadde passert Flora - ett av stoppene på vei ut til vår base.
Da vi endelig kom oss frem, og ut - så var det straka veien tilbake til hotellet, og alle tre så med fryd frem til å kaste seg ned i sengene.
Men så var det den Billa, da. Vi måtte jo bare innom. Nok en gang kom vi ut igjen med en pose fullt av diverse. Noe fornuftig, men mest ufornuftig. Noe til kvelds, noe til frokost, og noe til landeveien igjen i morgen.
Da vi endelig kom inn igjen på hotellet, så stod det tjukt av folk foran resepsjonen. Tydeligvis var mandag den store innsjekksdagen. En hel haug stod i kø foran heisen også, så det varte og rakk før vi endelig kom oss helskinnet opp igjen i 14. og kunne kippe av oss skoene, og kaste oss ned i sengene.
Da vi låste oss inn ble vi møtt av nyoppredte senger, og nye håndklær. Anna hadde ikke bare ryddet opp og sortert alt tøyet til jentene, men hadde sirlig plassert bamsene til Evelin på senga, på en måte som gjorde alle tre mo i knærne. Noen vet å yte god service, glede et barn og potensielt score litt ekstra tips!
Bakdelen var at hun også hadde lukket igjen vinduet. Ikke at det sikkert gjorde noen forskjell, men uten air-condition, så var det mer uutholdelig på rommet, helt på toppen, med vindu mot dagssola.
Vi klarte en snau time, før vi måtte ut igjen. Kanskje vi i det minste fikk litt sval vind mot huden. Varmen her er mer trykkende enn i Italia på grunn av lavere luftfuktighet, og vi var alle enige om at vi faktisk begynte å savne litt ekte, norsk sommertemperatur. Ja, minus all nedbøren, da.
Vi ruslet i motsatt retning enn mot Billa, og kom etter et kvarter frem til et lokalt, lite kjøpesenter med en gigantisk Tesco-butikk. Der hadde de alt mellom himmel og jord, og fattern fant seg til og med ei ny skjorte på tilbud.
Etter en halvtimes susing på senteret, så begynte den tunge kilometeren hjem til hotellet. Jeg tror begge jentene drømte seg tilbake til barndommen, da de begge kunne skysses rundt i vogn - og det var bare på hekta at vi kom oss tilbake til hotellet før de ga opp, og la seg ned på gata i protest.
Da vi endelig så inngangen på hotellet, så kunne vi se at køa foran inngangen var lenger enn noen gang. En hel tropp med asiatiske turister hadde ankommet, og i tillegg stod to danske biler og ventet på å få kjøre inn.
Inne gikk køa til de to heisene helt ut til resepsjonen. 14-åringen sukket tungt, men fattern visste råd. Han hadde nemlig registrert at det stod ei pil som viste veien til en ekstra heis rundt hjørnet. Jeg gikk forbi køa, og rundt hjørnet for å se - og riktig; der var en helt ledig heis, som til og med stod på riktig etasje og bare ventet. Jeg vinket på jentene, og prøvde holde døra, som ville stenge, oppe. Evelin takk så vidt inn, men så gikk den igjen rett foran ansiktet på 14-åringen, som ble stående igjen mens vi to andre fór opp.
Heldigvis bevarte hun fatningen, og kom opp igjen, alene i heisen, på neste tur. Så kunne vi endelig sette strek for dagen. En glohet dag i forunderlige Praha. En by som nok kanskje ble litt stor for jentene, men som jeg håper allikevel har satt sine spor i dem med positivt fortegn.
Resten av kvelden slappet vi av på rommet, og hvis fattern får medhold, så blir det natta klokka elleve, slik at vi rekker å lade batteriene til å tåle en ny transport-etappe til gudene vet hvor, i morgen.
Dagens låt er en sang jeg har hatt i hodet mens jeg har ruslet rundt i Prahas varme gater i dag, nemlig Radiohead sin fantastiske “Street Spirit” fra plata The Bends. Den engelske bandet har besøkt Praha flere ganger, og også spilt inn både musikk-video og live-DVD er fra byen.
Rows of houses all bearing down on me
I can feel their blue hands touching me
All these things into position
All these things we'll one day swallow whole
And fade out again….