Dagen i dag startet grytidlig på et rom ute på landsbygda i Syd-Böhnen. Uten blendingsgardiner, så ble det fort lyst for tre lysskye nordmenn - som alle liker det mørkt når de skal sove.
Jaja, det var ikke annet å gjøre enn å stå opp, og forberede seg til frokost - som vi hadde kostet på oss, til en slikk og ingenting.
Etter at vi alle hadde vært gjennom dusjen, som befant seg på hvert sitt fellesbad, fordelt på kjønn, så pakket vi sammen det vi hadde, og ruslet ned til frokostsalen.
Den var erke-tsjekkisk, slik jeg har en formening om at erke-tsjekkisk er. Om frokosten var erke-tsjekkisk, skal jeg ikke ha noen formening om - men det var i alle fall satt frem rikelig av alternativer, om ikke noe enkelt. Men fattern fikk varm kaffe, og det var et varmt alternativ i form av eggerøre, tsjekkiske pølsesnabber med skinn, og et trau med tomatbønner - med pølsebiter uten skinn oppi.
Vi spiste til sammen kanskje for én, for sååå godt er ikke brødet i disse traktene av verden. Det blir i allefall litt for lyst for min smak.
Etter å ha takket for maten, og pakket alt ut i bilen, så var det dags for å gjøre opp regninga. Jeg hadde, litt for sent, oppdaget at pensjonatet ikke tok kort, men at betaling via telefon og QR-kode skulle fungere. Jeg var spent da jeg dro opp Google Pay, som nylig var nedlastet og koblet opp til kontoen min. Skulle dette virkelig fungere?
Nei, da. Det skjedde ingen verdens ting da jeg holdt min telefon mot Silvia sin. En sørgelig og mislykket digital parringsdans endte med at jeg igjen måtte ty til en oversettelses-app, og forklare at jeg måtte kjøre inn til Horni Plana for å ta ut penger.
Det var så klart helt i orden. Jeg satte igjen jentene i skai-sofaen utenfor resepsjonen, som forsikring for at vi ikke bare skulle stikke, og startet opp Mondeoen og la i vei.
Vel fremme i Horni Plana identifiserte jeg småbyens eneste ankomst bak et gitter og flere sperringer. Her var det jo markedsdager på torget, og folk var allerede i gang med å kjøre karuseller og spise sukkerspinn og digre saltkringler før klokka ti.
Det endte med at jeg måtte snu, og finne den nærmeste plassen det var mulig å parkere - fem minutters gange unna; på et jorde!
Da jeg endelig hadde labbet meg frem til automaten, mens Forden stod igjen på skeiva, med varselblinkerne på - just in case - så slo beskjeden meg som en knyttneve i trynet etter at jeg hadde tastet inn koden: Bankomaten var tom for kontanter!
Jeg fikk huka tak i en tsjekker på min alder, som stod bøyd over ungen sin rett i nærheten, og dro frem telefonen med en tsjekkisk oversettelse av hvor kan jeg ta ut penger, denne Bankomaten er tom.
Han pekte meg i retning nærbutikken, og viste tre fingre i været og sa “thousand”. Phu, det var da enda godt!
Da jeg kom frem til den eldre karen bak kassa, så måtte jeg nok en gang ty til Google Translate, for å forklare mitt problem - og ønske. Ingen prater særlig godt engelsk i Horni Plana, selv om det er aldri så mange turister her.
Jeg fikk beskjed om at jeg måtte kjøpe noe, akkurat som hjemme - så jeg grep tak i den første tyggegummipakka jeg så ved disken. Han slo inn den pluss 2000 tsjekkiske kroner - men nei, kortet ble blankt avvist. Jeg prøvde det andre kortet, men med samme resultat. Han trakk på skuldrene, og spurte meg noe som jeg tolket som; men skal du ha tyggegummien? Jeg ristet på hodet, han slo den ut, og jeg småjogget tilbake til bilen, mens jeg ringte 14-åringen. “Jeg må kjøre til neste by - så kan du vennligst si ifra til Silvia at dette vil ta litt tid?”
Så trampet jeg klampen i bånn, og kjørte videre langs de svingete, tsjekkiske veiene. Heldigvis var ikke neste by mer enn ti minutter lenger unna, og bankomaten ble raskt identifisert via Google Maps.
I denne byen var det folketomt, så her måtte de vel ha igjen penger i banken?
Heldigvis! Ut kom tre nystrøkne tsjekkiske tusenlapper, og jeg kunne kjøre tilbake til Penzion Tomy Pihlov betrygget om at jeg ikke skulle bli oppfattet som en kjeltring.
Jeg betalte, og beklaget - men Silvia bare smilte, og tok oss alle i hånda. Med oss ut i julisola fikk vi også stukket bort til oss hver vår kjærlighet på pinne - som et vennlig takk for besøket. Evelin fikk også anledning til å si farvel til to av vertskapets fire hunder, som spente logret rundt beina våre under frokosten - i håp om noe nedfallssmuler.
Vi plottet inn Praha på telefonen, siden vi nå hadde gitt TomTom’en en pause, og la i vei.
Mil etter mil på tsjekkiske mindre og større veier senere, så nærmet vi oss etter et par timers effektiv kjøring en av verdens vakreste og mest spennende byer - etter mitt syn.
Mondeoen klarte seg fortsatt overraskende godt, men noen lyder her og der, og følelsen av den også snart savnet ferie, kunne merkes. Jeg svingte derfor inn på en bensinstasjon da vi så storbyeni det fjerne, for å ta en titt på Booking dott com.
Jeg hadde jukset litt i går natt før jeg sovnet, og gjort litt research. Sentrum i Praha er vrient med bil, og det koster gjerne fra 35 euro og oppover per døgn for parkering. Jeg hadde derimot funnet et flott alternativ et kvarters kjøring unna gamlebyen - Staro Mesto, og jeg siden det fortsatt var ledig til god pris, så trykket jeg på bestill: for to netter.
Nå skulle bilen få ei god pause i morgen, for metroen lå kun fem minutters gange unna hotellet, så i morgen kunne vi prøve å blende inn blant tsjekkerne, på den nye ukas første dag.
Men innsjekk var ikke før 15, og vi var i rute til å ankomme Praha allerede før klokka ett. Vi siktet oss derfor inn på et parkeringshus i gamlebyen, og fortsatte sjarmøretappen inn mot byen.
Vi fant frem relativt greit, selv om fattern hadde et par hetetokter, da dama i Google Maps var litt for hissig på grøten i sine kommandoer.
Da vi kom opp av bakken, og ut gjennom svingdørene på kjøpesenteret Palladium, så slo varmen i mot oss. Her stod lufta stille, og sola stekte fra klar, blå himmel. Der stod vi, helt uten solfaktor - som vi hadde helt glemt bort siden vi forlot sola ved Gardasjøen.
Men vi bet varmen i oss, og prøvde så godt som mulig å navigere oss mot lekebutikken Hamley’s - som ikke lenger her det, men hadde byttet navn ved nyttårsskiftet, til The Playground.
Prahas gatenett forvirrer meg like mye hver gang, helt i starten - før man etter hvert får litt taket på logikken i gamlebyen, der så og si ingen gater går på kryss og tvers.
Med litt assistanse av vår venn Google, så fant vi ganske radig frem, og kunne stige inn i et to etasjers eldorado for barn. Til og med hun på 14 tror jeg syntes det var artig å se, selv om jeg mistenker at det var mer innhold her da de fortsatt het Hamley’s - og jeg var innom her i fjor.
Det la ingen demper på de trill runde øynene, og 10-åringen kikket entusiastisk gjennom alle hyllene, og alle de artige - men dyre - fristelsene der. Hun flekket kortet for å få seg en pose med iskuler med jordbærsmak, men ellers gikk vi tomhendte ut igjen denne gangen - siden vi tross alt sikkert skal tilbake i morgen. 47-åringen på sin side fikk nærmest vann i munnen av alle Pat & Mat-effektene - her i deres hjemland. Første gangen jeg var i Praha, så kjøpte jeg hele DVD-katalogen med “To gode naboer” med meg hjem - til store og overraskede øyne fra innehaveren. Denne gangen falt jeg også for fristelsen, og fikk med meg en nøkkelring med hjem.
Vi ruslet videre i retning gamlebyen. Jentene syntes det var overraskende få folk i Prahas gater, men jeg sa de bare skulle vente å se til vi nærmet oss hjertet av turist-Praha.
Med en gang vi svingte inn på en av de travle gatene i gamlebyen, så grep 10-åringen hånda til fattern. Det var her alle folkene var, ja!
Klokka hadde nå bikket tre, og vi var både varme og sultne. Vi bestemte oss for å finne et sted å spise, men gikk glatt forbi de verste turistfellene rett ved de store torgene. På vei nedover i retning den gamle steinbrua, så gikk vi forbi et slikt det stod “Mexican Restaurant” på. Det hadde vel vært noe nå? Alle tre var skjønt enige, og vi gikk inn i et portrom, og ned ei dunkel trapp. Der nede i kjelleren ble vi møtt av de vi antok var så autentisk meksikansk som du får det, på denne siden av Atlanteren.
Vi ble guidet inn til et bord rett ved siden av ei diger bordvifte, til jentenes store glede. Vi fikk menyene i hånda, og fattern kunne glede seg over svært gode priser - spesielt sammenlignet med landet vi alle sokner til.
Først på bordet kom ei mugge med 1 liter limonade. Mexi-tsjekkern bak baren hadde jeg fulgte nøye med på, da han blandet saligheten. Hjemmelagd base, blandet ut med vann og litt andre godsaker - og til slutt en god stir. Herrejemini! Det var den beste limonaden jeg noen gang hadde smakt - og jeg har faktisk smakt noen.
I tillegg gikk vi for springvann, så mye vi kunne orke, til den symbolske turistsummen 19 tsjekkiske kroner. Det var egentlig vel bare for å kunne se de fine glassflaskene vannet ble servert i. Gamle Tequila-flasker, montro?
Vi klarte ikke helt å bestemme oss for mat, for mye så ut til å være litt vel sterkt for de minstes ganer. Vi landet til slutt på to porsjoner med noe som var nytt for alle: Flautas!
Og det var langt i fra flaut, ass!
På bordet kom tre ganger tre lekre, friterte tacolefseruller - som ga assosiasjoner til asiatiske vårruller. Disse var fylt med mørt kyllingkjøtt, og med som tilbehør var både en deilig, frisk salat med syltet rødløk, og tre ganger tre skåler med ris, svarte bønner med en slags ost, og en kruttsterk, chilibasert dipp.
Foruten dippen, som satte i gang ei voldsom hostekulet hos far, så var alle tre enige om at dette var det beste vi hadde spist på lenge! Selv etter fem dager i det italienske matfatet.
Da vi var ferdige, og klare for å betale og dra - så var vi alle skjønte enig om at vi måtte tilbake hit i morgen. Garantert!
Mette og litt seige i takene, etter dagens tidlige reveljen, så stabbet vi oss allikevel den korte veien ned til Karlsbroen, og tok inn alle i inntrykk langs vår vei. Det vrimlet av turister rundt oss, og 10-åringen syntes det var både moro og litt spesielt å høre så mye norsk, etter så mange dager uten å høre andre enn våre norske stemmer.
Vi tok noen obligatoriske bilder, men fant ut at vi burde prøve å finne igjen bilen, og komme oss bort til hotellet for å sjekke inn. Vi hadde forhåndsbestilt gratis parkering, men hadde samtidig fått beskjed om at det var begrenset med plasser, så da hadde det vært fint og fått sjekket inn før kveldsrushet.
Vi gikk i halvsirkler frem og tilbake, gjennom luksusgaten med Rolex-, Prada- og Gucci-butikkene, med staute, digre vakter ved hver dør. På vei opp igjen mot kjøpesenteret ramlet vi også innom en godteributikk. En gigantisk turistfelle, som solgte smågodt til 40 norske kroner for hektoen - og fristet 10-åringen til å kjøpe en liten pose med tunge geledyr til omtrent 150 kroner. Jaja, hun har spart og spinket i løpet av turen, så det var henne vel undt.
I tillegg smatt vi innom en butikk med hjemmelagde dukker og marionetter. Jentene fikk servert en historisk kortversjon av tsjekkias rike dukkemaker-historie. Her har blant annet en del av dukkemakerne som har lagt dukker til NRKs barne-TV opp gjennom årene gått i lære.
Til slutt fant vi endelig igjen kjøpesenteret og bilen. Vi punsjet inn adressen til hotellet, og kjørte 15 minutter østover fra sentrum - trygt og godt navigert og hjulpet av en 14-åring, som nå virkelige begynte å få taket på kartlesing og navigasjon på kort varsel - til imponerende skryt fra fattern, og uvurderlig hjelp i de ellers så mange filene hit og dit.
Da vi hadde kommet inn i et ganske så drabantby-preget strøk, men en god del boligblokker, og passert landslagsstadionen til Tsjekkia, så kunne vi endelig rulle inn foran Hotel UNO.
Bildene på Booking rettferdiggjorde ikke stedet. Det så mye freshere ut i virkeligheten, og med sine 14 etasjer, så ruvet det i bydelen Strasnice.
Vi parkerte foran inngangsporten, og gikk inn. Der møtte en særdeles hyggelig og blid gutt oss. Welcome to Praha. Så fikk vi beskjed om å finne en parkeringsplass, så skulle han åpne porten for oss.
Ved innsjekk, så fikk vi en pose med ei flaske vin på huset - og et rabattkort til museer og aktiviteter: Prague Pass, som i utgangspunktet hadde en verdi på over 900 tsjekkiske kroner i seg selv.
For en velkomst, og for en service! I tillegg var vi så heldig å få rom i toppetasjen, med flott utsikt i retning gamlebyen. Til alt overmål nr. 14 - i gangen til Josef, og ikke Sigmund. Veggene rundt om på hotellet - også på rommene - var forøvrig dekorert med fantastisk flotte tegninger og tegneseriestriper.
Etter å ha båret opp det vi trengte fra bilen; vel, stappet alt i heisen - så fikk vi nok en overraskelse på rommet. Tre flasker vann på huset, et postkort med Praha-motiv, og en personlig hilsen fra Anna, som hadde redd sengene våre.
Til 800 norske kroner natta, så stod dette i en stor kontrast til overnattingen vi hadde i Tyrol for to dager siden.
Før vi seig om på de rause, gode sengene i toppetasjen, så unnet vi oss en liten spasertur bort til butikken Billa, som lå like i nabolaget. Vi elsker som kjent alle å kikke i helt vanlige dagligvarebutikker i utlandet, og misunne folk utenfor Norge det utvalget de vasser i. Vi kjøpte litt av hvert, og kom ut igjen med en stor pose med varer - og ingen av oss betalte mer enn 70 norske for det vi hadde handlet.
Med litt munngodt til kvelds, og litt proviant til morgendagen frokost på rommet - for vi hadde bestilt rommet uten frokost - så ruslet vi fornøyde hjem til hotellet, og tok heisen til topps.
Rekesalat går altså under navnet “Norsk salat” her i Tsjekkia…
Og der ble vi til sola gikk ned over millionbyen. Med vinduet på skummelt vidt gap, for å ikke koke ihjel. Vi savnet vel bare en ting på rommet, slik været var i dag - og det var aircondition.
Fattern telte på knappene om han skulle finne et sted å se EM-finalen, men nærmeste baren, som muligens viste den, lå 1,6 kilometers gange unna.
Da fikk det heller bli finale fra hotellsenga, mens ungene borret nesene sine inn i hver sin egen skjerm.
I morgen blir det ingen vekkerklokke, men vi kan heller ikke sove bort en dag i denne herlige byen. Så vi får bare se når dagslyset piller oss på nesen, og vekker oss i morgen.
Dagens soundtrack fikk vi servert på den meksikanske restauranten, der vi hadde turens hittil beste matopplevelse. Hvem skulle vel ha trodd?
Dermed blir det latino-slageren, og guilty pleasure-sviska Nosa Nosa ut i natten - sammen med Spania - England på et lite tsjekkisk fjernsyn i et klamt, varmt, men nydelig rom på Prahas tak.