Allerede i sju-draget kjapp jeg til i senga, og sjekket værmeldingen på nytt. Nå var det justert frem til bøtteregn fra klokka åtte, så jeg hastet meg med forsiktige skritt ut til balkongen, for å flytte inn klærne som hang på tørkestativet.
I går ble siste batch med klesvask tatt, feriestyle - og tross naturlig tørking, var det meste allerede tøft. Det hadde tjuknet på horisonten, men det var fortsatt opphold. Nå hadde jeg bare tida og veien i forhold til å pakke bilen, før himmelens alle sluser også åpnet seg over Nord-Italia - ironisk nok mens sammen Yr spår pent hjemme i Norge.
Ungene ble forsøkt vekket i åtte-draget, og det var to trøtte jenter som litt motvillig måtte starte morgenrutinene, mens de vel egentlig helst ville ha dratt seg lenger. Men det er en tid for alt, og i dag er det landeveien, trolig i øs-pøs regn, som gjelder.
Allikevel var vi effektive og raske, slik at vi fikk sjekket ut og kommet oss på veien allerede litt over ni. Regnet lot fortsatt vente på seg, men horisonten begynte å tyknes til, så regnværet var nok ikke langt unna.
Vi tok farvel med vakre Tremisone sul Garda, og svinge nordover langs østkysten av Gardasjøen
Da vi hadde passert Riva sul Garda i nordenden av innsjøen, så kjørte vi noen kilometer, før vi tok av inn mot nærmeste småby. Der var planen å finne et postkontor, slik at vi kunne få sendt postkortene vi manglet å sende. Denne gangen var GPSen i bilen nogenlunde i vater, og etter bare et par bomturer i noen kryss, så kom vi til slutt til et postkontor. Vi la på 1 euro i parkering, og ruslet inn for å trekke kølapp.
Aktiviteten på postkontorene i Italia er åpenbart større enn på de få som er igjen i Norge. Nok en gang en fjær i hatten til utlandet - og et stikk i siden til vårt Norge, der det meste av servicepunkter bygges ned eller - som verre er - legges ned. Alt i effektiviteten og kostnadsbesparelsenes navn. Her var det tjukt av folk, selv om vi var i en liten by. Såpass mange, at flere snudde i døra. Jeg stod plutselig med en ekstra lapp i hånda, som ei dame som ble lei av å vente, stakk bort til meg. Men det varte og rakk, og etter ti minutters venting hadde ikke vårt nummer kommet opp på skjermen en gang. Da den ene av to åpne luker plutselig måtte begynne å skifte printer, og tre postfunksjonærer stod på hodet over den nye printeren, for å få koblet den til, så tok jeg et valg. Vi dropper det, og finner et sted som selger frimerker, og ei postkasse, slik at vi kan gjøre det sjæl.
Så da bar det ut igjen på de italienske veiene i retning nordover. Nå hadde det begynt å blåse skikkelig, og bilen hadde på den korte stunden vi var inne på postkontoret, fått all verdens buskas, løv og greiner over seg. Regnet begynte også så smått å lage små perler på frontruta.
Etter en stund, så kom vi til et sted vi ikke festet oss ved navnet til, der det så ut som det var et enkelt lite kjøpesenter, med gratis parkering på taket. Vi stoppet, og gikk ut. Inne på kjøpesentret var det særdeles få butikker, og det så ganske så på randen til konkurs ut - men den første butikken vi kom til, var ei sjappe som reklamerte med at man kunne sende pakker verden over. De har vel kanskje frimerker? Dama bak skranken snakket ikke engelsk, men via Google Translate fikk vi formidlet vårt behov. Dessverre kunne hun ikke hjelpe oss, men ba oss vente, og løp over i nabobutikken. Etter et lite øyeblikk kom hun tilbake, og sa at de dessverre heller ikke hadde - men at vi burde prøve postkontoret i byen. På vei ut igjen av sjappa, så kom dama i nabobutikken løpende - for hun hadde funnet en rull med frimerker til Europa. Fantastisk service! Vi betalte for tre frimerker, og forsvant videre opp en etasje. Der hadde vi identifisert en spennende butikk ala Normal, som hadde alt mulig rart. Ungene koste seg med å se på katteleker, klær på tilbud, kontorartikler, og masse annet småtteri. De kunne helt sikkert brukt enda lenger tid i butikken, men etter gode tre kvarter, så måtte vi videre.
Da vi kom ut igjen av butikken, så vi at det bøttet ned ute. Da mener jeg BØTTET NED! Et regnskyll jeg knapt kan huske å ha sett før, men som visst nok er normalt for sesongen at kommer i områdene nord i Italia.
Vi hadde sett et supermarked rett over gata, og tenkte at dette ville være siste sjanse til å kjøpe med noe italiensk fra matbutikken. Vi tok sats, og løp det vi kunne de 50 meterne bort til inngangen, og rakk å bli pisse blaute. Men alle holdt humøret oppe, og vi fikk slått ihjel nok en halvtime med å saumfare nok en fantastisk matvarebutikk, med alle mulige fristelser som bør få enhver norsk kjøpmann til å skamme seg!
Jeg handlet to lokale oster, et par flasker med lokale godsaker med 18-års grense, pluss en del til - og endte på til sammen 30 euro. Faen så trist det skal bli å komme hjem igjen til norsk standard. Enkelt og greit.
Etter å ha løpt gjennom digre vannpytter tilbake igjen til bilen, så kom vi oss ut igjen på veien. Vel først etter at fattern hadde klart å sette papirposen med det han hadde kjøpt ned i en diger vannpytt, og da han skulle løfte den opp igjen, for å sette den inn i bilen, så løsnet hele bunnen, og ei vinflaske gikk i bakken - men utrolig nok unngikk å gå i tusen knas.
Gjennomblaute kostet vi ut igjen på veien, med vindusviskerne på full spiker, mens vi prøvde å styre unna de verste vanndammene som hadde samlet seg i veien. På vei ut igjen på hovedveien kjørte vi forbi en lokal brannstasjon. Der var alle brannmennene i full sving med å stable sandsekker inn i en bil - nå var det nok full krisestab for å prøve å unngå oversvømmelser.
Et lite stykke etter Trento valgte vi å ta av ut på motorveien, slik at vi fikk litt bedre kjøreforhold. De store veiene tok bedre av for nedbøren, og det var ikke så gæærnt med kø til tross for bompengestasjonene som vanker ved både på- og avkjøring av motorveiene i Italia.
Vi cruiset videre til et godt stykke etter Bolzano. Der tok vi av med en by som het Brixen, og tok ruta østover mot Østerrike - i stedet for å følge strømmen som kjørte mot Brennerpasset rett nordover.
Det viste seg å være et klokt valg, for østover klarnet det fort opp. Det hadde nå gått mange timer fra vi forlot hotellet, og vi var klare for å få litt mat i magen. Da klokka hadde bikket tre svingte vi inn mot sentrum av byen Bruneck. Selv om vi fortsatt var i Italia, så hadde både infrastruktur og skilter blitt mer og mer tyske - eller østerriske, om du vil.
Bruneck viste seg å være en ganske så moderne by. Her var det hverken klassisk italiensk stil, eller alpestil - men en rekke bygninger av mer modernistisk natur. Det stimlet av turister her, så det var tydeligvis en populær plass å stoppe for mange. Vi parkerte, og stilte oss opp foran en av restaurantene i sentrum - men det var åpenbart ingen som ville ha oss som kunder. Selv om det var flere bord ledige ute, og kelnerne kikket på oss flere ganger, så var det aldri noen som kom og ønsket oss velkommen. Da fikk det være.
Vi var sultne og slitne, og det kokte i topplokket hos både liten og stor - men enden på soga ble at vi kjørte videre. Vi ble fort forlikte igjen, og bestemte oss for å gi det et nytt forsøk når vi kom litt lenger østover. Vi svingte innom den neste småbyen vi kom til. Nå var vi kommet inn i skiskytterland, men pizzeriaen som på Google Maps fristet med at at den var åpen, var slettes ikke åpen.
Vi prøvde nok en landsby, og kjørte rundt for å se etter åpne restauranter - men nei; alt var stengt der også. Ett sted virket til å være åpent, men neida - det var bare en cafe som solgte kaffe og kaker.
Fatttern tok atter en gang til kartet på telefonen, og identifiserte en mulig pizzeria som skulle være åpen i Anterselva - den lille byen som stort sett alle nordmenn kun forbinder med skiskyting.
Det var en idyllisk liten plass, men den restauranten vi så folk gå ut i fra, den hadde heller ikke et kjøkken som var åpent. Nå begynte vi å miste motet, og så for oss at middagen ble tørre brødskiver og pålegg, som vi hadde i kjølebagen. Ok, et siste forsøk. Vi stoppet foran en annen restaurant like bortenfor. Den så like stengt ut, og det var ikke en kjeft utenfor. Døra var imidlertid åpen, og da vi stakk hodet innom, og traff ei ungjente innenfor - fikk vi endelig beskjeden vi ville ha: Her kunne vi spise!
Lykken var stor da maten endelig kom på bordet. Det hadde gått mange timer siden vi kastet i oss en enkel, liten frokost på hotellrommet i Campi - så pizza med ruccola, og pizza med mozzarella og pølse, gikk ned på høykant. Denne gangen kjøpte vi klokelig to pizzaer på oss tre, og det holdt helt perfekt.
Med middag i magen steg også humøret, og vi kunne begynne på den siste lille etappen mot grensa til Østerrike. Den var ikke så mange kilometerne fra Anterselva i luftlinje. Veien vi nå hadde valgt, skulle være en av de mest severdige passene i området, og jeg antok at det ville bli en ganske så solid stigning, da jeg kikket på Google Maps, og så veien snirkle seg i en rekke hårnålssvinger oppover fjellsiden.
Litt lenger oppe i veien, så passerte vi et helt fantastisk grønt vann - Antholzer See; eller Anterselva-sjøen. Her stimlet det av folk ved en park i enden, og vi svingte inn for å få noen flott bilder - samt at Evelin gjerne ville vasse, og kjenne på temperaturen.
Temperaturen her lå åpenbart ganske langt unna det vi hadde kjent i Gardasjøen, siden dette nok var friskt fjellvann fra flere små fosser, som kom ned fra fjellsidene rundt. Det stoppet imidlertid ikke 10-åringen, men noe bad kom ikke på tale. Vi ruslet bort igjen til bilen, og kjørte videre opp mot passet Passo Stalle, som overgangen lenger opp het.
Bare et par hundre meter lenger opp, så var det rødt lys. Det viste seg nemlig at veien kun var åpen et kvarter pr. time - mellom halv og kvart på. Klokka var nå selvfølgelig akkurat ti på, og på grunn av stoppen vi hadde ved det lille vannet, så måtte vi vente ytterligere 40 minutter på å få kjøre opp. Vi skjønte da med ett hvorfor folk tilsynelatende hadde så god til nede ved vannet, og rygget oss ned igjen for å ta en is, og slå ihjel litt mer tid i påvente at vi kunne kjøre over fjellpasset.
For å være på den sikre siden, og for å ikke havne langt bak i køa - så satte vi oss i bilen kvart over, og tok heller en liten siesta i bilen, mens vi ventet på grønt lys. Da hadde det allerede kommet noen biler, og et par motorsykler, foran oss. Der satt vi da - spente på hva som ville vente oss opp fjellet. 10-åringen var en smule nervøs, men et lillefingerløftet fra far på at vi ikke kom til å ramle ned, var nok til å bli betrygget.
Da det endelig ble grønt lys, så skjønte vi hvorfor det var åpent kun et kvarter av gangen. Det var nemlig så smal vei, at det kun var plass til èn og èn i bredden. Bilene, motorsyklistene og syklistene på vei ned fra andre siden hadde da rukket å komme seg ned - vel bortsett i fra noen syklister vi møtte opp de mange hårnålssvingene, som sikkert hadde tatt seg noen Instagram-pauser oppi bakkene.
Det ble ikke så mange bilder på oss på vei over passet, da det var fullt fokus på veien. Det var tidvis stupbratt på begge sider, og da vi etter en stund hadde snirklet oss helt opp til toppen, så var vi på nesten 2100 meters høyde - med en Mondeo som begynte å lukte svidd. Men den gamle Forden klarte brasene, og da vi bikket grensa til Østerrike på toppen, så åpnet også terrenget seg innover.
Turen nedover fjellstiden igjen på østerriksk side var et skue av dimensjoner. Været hadde klarnet skikkelig opp, og den spektakulære naturen bare gliste i mot oss da vi passerte.
Jeg har alltid hatt en drøm om å se de klassiske Tyroler-husene i det elementet de tilhører - og det var rett og slett som godteri for øynene å kjøre gjennom de små landsbyene langs i retning St. Jakob in Defereggen. Både med og uten kuer.
Etter å ha snirklet oss helt ned igjen til Huben, så kom vi inn igjen på veien vi hadde kommet opp, hvis vi hadde tatt den mindre spektakulære grenseovergangen øst for Toblach. Her tok vi nordover de siste 7 kilometerne til det som skulle være vår base for natten - et typisk østerriksk gasthof rett i utkanten av den lille byen Matrei in Osttirol.
Før vi kom frem passet jeg på å fylle opp tanken på Mondeoen, da prisene faktisk var langt rimeligere her enn på italiensk side. Vi svingte også nedom sentrum av småbyen, for å se om vi kunne finne noe godt til kvelden i en lokal butikk. Vi skimtet skiltene til en Spar-butikk i det fjerne, men den hadde akkurat stengt klokka sju, og nå nærmet klokka seg halv åtte.
Vi kjørte derfor ut igjen av småbyen omtrent like fort som vi kom inn, og fortsatte et kilometer nordover. GPSen viste plutselig at vi nærmet oss overnattingsstedet, men det eneste vi så til vår venstre side var bratte bakker, og dype kløfter. Så - rett etter en tunnel - så åpenbarte gasthofet seg, på pynten av det som nærmest så ut som en klippe ned mot den dype avgrunnen. 10-åringen ble litt skeptisk til at vi skulle sove der for natten, men nok en gang fikk jeg betrygget henne med at dette huset nok hadde stått i sikkert 100 år, og hadde tenkt å stå her i minst 100 til.
Vi svingte inn foran inngangsdøra til resepsjonen, som så stengt ut. Alt var mørkt på innsiden, så jeg ringte nummeret på døra før jeg i det hele tatt hadde tatt i dørklinka. En kokk stakk hodet ut av et åpent vindu like bak oss, og kauket at døra var åpen. Dermed valset vi inn, og sjekket inn på rom 3. Parkeringsplassen utenfor var smekk full av belgiske og tsjekkiske biler, så etter at vi fikk lempet ut alt vi trengte for natta, så rygget jeg bilen nedover bakken opp til huset igjen, og parkerte den på fremsiden - med håndbrekket godt dratt til.
Den unge gutten i resepsjonen snakket heller dårlig engelsk, og var litt brå i meldingene sine. Kanskje ligger det til østerriksk natur, uten at jeg skal dra noen sammenligninger til bartemannen? Vi fikk klar beskjed om at nøkkelen måtte leveres etter at vi hadde spist frokost - som utrolig nok var inkludert i prisen - og at siste frist for å komme seg herifra var allerede klokka ni. En liten strek i regninga, siden vi hadde sett frem til å ta igjen litt søvn i morgen tidlig.
Utsjekkingstidspunktet var heller ikke spesifisert på Booking dott com sine sider, så jeg hadde ikke så mye jeg skulle ha sagt. I stedet leverte jeg passet, som jeg fikk beskjed om, slik at alle detaljene kunne kopieres for ettertiden. 6 euro i turistskatt skulle han også ha, så jeg bladde høflig opp dette i kontanter, før vi tok sekkene våre, og tok trappa opp til rommet i andreetasjen.
Rommet var ikke mer enn akkurat i grenseland av det man kan forlange for 1200 kroner natta inkludert frokost. Dosetet var ødelagt, og lå på skakke da vi kikket inn på toalettet - mens dusjen rett og slett så møkkete ut. Balkongdøra lot seg bare halvveis åpne, og vi fikk så vidt sneket oss ut i den lille åpningen vi fikk da døra traff senga. Utrolig nok var det her dog håndkler og et såpestykke lagt fram på hver av sengene, så det var da i det minste noe.
Vi hadde fått beskjed om at serveringen nede stengte allerede klokka 21, så 10-åringen og far ruslet en tur ned, mens tenåringen fikk slappe av litt alene på rommet. Der hadde jeg tenkt å unne meg en liten øl etter en lang dags ferd med mange herlige inntrykk, men selv om det stod både 0,33-flasker på menyen, og de hadde en tappekran bak baren - og små glass i hylla, så fikk jeg til svar at de kun hadde halvlitere på flaske. Da fikk det heller bli en kaffe til kveld. Hva slags kaffe, spurte gutten - som hadde tatt turen over, de to meterne fra resepsjonen. Svart, sa jeg. Du må nok være mer spesifikk, parerte han. Hmm. Ja, wohl! Americano, da - selv om jeg egentlig mest av alt hadde lyst til å kjøpe ei flaske med Franz Josef-appelsinjuice.
Vi nøt den nær dramatiske utsikten fra restauranten, mens fattern drakk sin svarte kaffe, og Evelin sippet til en Fanta hun hadde fått. Da gutten igjen forsvant tilbake til resepsjonen, så sa jeg at Evelin fint kunne putte to ølbrikker ned i veska, som hun hadde lyst på. Ølbrikker var noe jeg i mine yngre dager syntes det var gøy å samle på, så det var rent nostalgisk at Evelin også spurte om de var lov til å ta med seg. Det skulle bare mangle om vi ikke fikk et par brikker på huset, men i lys av lynnet til den unge gutten som var på jobb i kveld, så tenkte jeg det i så fall var bedre å be om tilgivelse enn om tillatelse.
Da vi skulle returnere til rommet, og jeg skulle betale for det lille gildet vårt på én kaffe og én Fanta, så gikk jeg de to skrittene inn i resepsjonene igjen, og sa jeg ville betale. Da fikk jeg beskjed om at det der var en resepsjon - og betalingen måtte gjøres i baren. Så jeg gikk tilbake. Og ti sekunder etter kom den samme gutten fra resepsjonen, og bort til baren - for å ta imot seddelen jeg stod klar med.
Ordnung muss sein!
I anledning dagens strabasiøse tur over fjellet, så får Gary Moore sin udødelige “Over the Hills and Far Away” fra det ljuva 80-tallet æren av å være dagens soundtrack.