Jeg våknet i teltet ved Ljusnan først litt etter seks i dag tidlig, men snudde meg rundt og klokket heldigvis et par timer til på øyet, før jeg krabbet ut av posen. Telefonen var helt utladet, så jeg tok med meg litt frokost og en lader, og preppet dagens frokost på kjøkkenrommet i servicehuset - slik at jeg også fikk litt liv igjen i telefonen.
Etter frokost, så reiv jeg leir. Det var ikke noe poeng i å bli der ved septikkummen, og nyte en heller overskyet morgen. Da var det bedre å sette seg i bilen, og komme seg ut på landeveien igjen.
Ti minutter lenger nord lå den lille byen Söderhamn, så jeg bestemte meg raskt for at det fikk bli første stopp for dagen. Jeg var sugen på kaffe, og det blir aldri feil å ramle innom et vaskekte konditori - som kanskje til og med hadde noe fristende attåt!
Som sagt, så gjort. Jeg hadde ikke ført parkert, og labbet litt bortover den stille og rolige gata gjennom sentrum, før jeg fikk øye på noen folk som satt og drakk kaffe utenfor TeWe’s konditori. Dit måtte jeg inn. Ved siden av morgenkaffe, så fant jeg også plass til et fristende wienerbrød med ferske jordbær, innhyllet i en slags søt jordbærgele. Det hadde tross alt godt en snau halvtime siden frokost, så det var jo klart jeg måtte ha noe søtt oppatpå.
Foruten et par karer som så ut til å jobbe på sine laptoper mens de drakk kaffe, så var jeg den eneste innomhus i kafeen. Ene og alene fordi jeg også grep muligheten til å lade telefonen litt mer. Den lader adskillig raskere med ordentlig kontakt enn mens Google Maps ruller og går i bilen.
Jeg tok meg derfor ei god kaffepause, og fant frem en utgave av lokalavisa, som jeg koste meg med. Da blendet jeg vel godt inn sammen med de innfødte, selv om jeg innså at jeg leste nyhetene fra før helga. Men alt var nytt for meg - og jeg fikk et innblikk i hvordan det var å være med Söderhamn-polisen på jobb!
Etter å ha ladet nok, lest ut avisa, spist opp wienerbrødet - og drukket opp kaffen, så var det dags for å rusle litt i det lille sentrumet. Jeg var på jakt etter noen obskure souvenirer, og gjett om jeg fant! En bokhandel i byen hadde funnet frem igjen opplagene av prospektkort fra 70- og 80-tallet, som de solgte for 2,50 kroner kortet - eller 15 for en 10’er. Altså, kortene var de frakkeste jeg hadde sett på lenge - og flere av dem var naturlig gulnet, slik som de gamle postkortene mutter’n fortsatt har spart på fra den tiden i et gammelt fotoalbum. Jeg måtte bare ha et kort, og fant frem to og ei halv i mynt. Men så spurte jeg hun som jobbet i butikken, som kikket litt rart på meg da jeg kom med det gamle kortet, om hun også hadde frimerke til Norge. Javisst - det blir 38,50 takk. To og ei halv for kortet, og 36 for å sende. Det var voldsomt, og jeg mistenkte at et eller annet sted hadde hun tastet inn feil - men jeg var allerede litt pinlig berørt over kortet jeg hadde valgt ut, at jeg tenkte jeg ikke skulle begynne å diskutere eller grave i totalsummen. Så jeg dro opp to svenske 20-lapper, og sneik meg ut igjen.
Tilbake i bilen tok jeg en rask kikk på kartet. Jeg hadde allerede slått fra meg å returnere til Borlänge for å høre Deportees live i kveld. Så jeg kunne like godt bli i traktene oppi Hälsingland. Alternativt kunne jeg koste nordover, men da var jeg i alle fall garantert bare skau. Da jeg sammen med Estragon kjørte Finland på langs før pandemien, så tok vi Sverige igjen nedover - og det var skau så langt øyet kunne se. Her var det om ikke annet et og annet jorde innimellom også.
Jeg så meg ut Bollnäs på kartet. Ikke mer enn litt over 20 minutter innover i landet. For meg er Bollnäs synonymt med bandy. Områdene her har visst bandy til felles, for innenfor en relativt snau radius, så finner vi store, svenske bandynavn som nevnte Bollnäs, Ljusdal og Edsbyn. Ja, også hadde visst Söderhamn, som jeg nettopp hadde vært i, også et av de beste lagene i Sverige gjennom tidene - Broberg.
Jeg duret i retning Bollnäs, og ble straks gjort selskap av mere skog. På begge sider av veien.
Da skogen endelig gikk over i noen spredte hus, så skjønte jeg at jeg allerede nærmet meg Bollnäs. Jeg hadde tastet inn bandyarenaen på GPSen. Gud vet hvorfor. Men da var det jo der jeg havnet da. Der var det ikke så mye å se. Jeg trodde bandy egentlig ble spilt utendørs, så var litt overrasket over at jeg havnet ved en hall - som visst nok ble bygget så nylig som i 2022.
Men hadde Bollnäs noe mer å by på utenom bandy? Jeg vandret gjennom den lille, koselige gågata på jakt etter noen andre finuerligheter. Den lokale kiosken kunne by på en lång bollnäsare, som visst nok var ei rødpølse i brød. Jeg stod over den. I stedet ruslet jeg inn på en lokal gavebutikk, som reklamerte med at de hadde mye kortreist. Ja, så men. De hadde bandy-te. Og bandy-kaffe. Men jeg lot være å handle, og snublet ut igjen mellom to svenske, eldre damer - og ruslet videre.
Så fikk jeg øye på det! Er det noe som jeg virkelig lar meg fascinere av, så er det gamle skilt. Gjerne slike gammeldagse, som tidligere var opplyst i neonfarger - men også andre typer skilt, gjerne i gammel stil. Bollnäs hadde flere av disse, og jeg koste meg med å rusle rundt og kikke på gamle skilt. Jeg tok også bilder av en del, til det som jeg registrerte som noen litt snåle blikk fra lokale folk som passerte.
Og apropos lokale. Da jeg fikk øye på et skilt det stod musik på i det fjerne, så måtte jeg passere to unge lokale, som åpenbart stod for å rekrutere noen til å støtte et eller annet utenfor en butikk. Den ene huket tak i meg da jeg passerte, og begynte å snakke - men da jeg responderte på kav totning, som jeg noen ganger husker å gjøre når jeg er i utlandet, så lo hun brydd, og vinket meg videre med välkommen til Bollnäs, då!
Vel fremme ved musikkhandelen, så måtte jeg gjøre vendereis. Den var nedlagt. Død og begravet. Så da ble det straka veien tilbake forbi de to, og av en eller annen merklig grunn, så prøvde hennes kompanjong denne gangen og snakke til meg. Mulig han ikke hadde registrert at det var meg kollegaen hadde snakket med for ett minutt siden, men resultatet ble det samme - og jeg fikk labbe videre uten noen større demonstrasjoner.
Men hva var det jeg så ikke så langt unna den gaten jeg tok, for å prøve å finne igjen Mondebobilen? Et konditori? Fra 1912? Jeg måtte jo bare. Jeg var jo egentlig mett, men det hadde vært godt med en kopp kaffe til. Jeg tok ikke noe påfyll tidligere i dag i Söderhamn, så da fikk det bli en ny kopp, deilig svart kaffe her.
Men hvem var det som hvisket til meg fra bak glassveggen, der? Jo, ei sitronmarengs-terte. 30 kroner, sier du? Ja, så la gå da. En sitronmarengs-tårta også, takk!
Jeg koste meg med kaffen og den nydelige, lille kaka, mens jeg fiklet litt på telefonen for å prøve å få igang igjen Squarespace-appen - som jeg har slitt enormt med de to siste dagene. Den har fungert utmerket på 4G-nett tidligere, men jeg hadde en mistanke om at det kunne være en medvirkende årsak - så det ville vært kjekt og testet det på WiFi - men dessverre, konditoriet hadde ikke noe slikt for kunder. Jeg burde forsøkt meg i Söderham, som sikkert hadde hatt - men der var jeg for opptatt av å lade, og lese lokalavisa.
Da fikk jeg heller komme meg videre. Si farvel til Bollnäs, og kjøre videre. Men hvor skulle jeg dra? Det eneste jeg visste var at jeg måtte kjøre gjennom skogen. Nordover? Sørover? Ut igjen til kysten? I alle fall ikke lenger vestover.
Jeg kikket meg litt rundt på nett, og så fant jeg plutselig et mål. På slutten av 50-tallet flyttet den lille gutten Rolf Peter Ingvar Storm til tettstedet Arbrå, ikke så langt nord for Bollnäs, sammen med sine foreldre. Der gikk han på skolen, og vokste opp - til han i slutten av tenårene flyttet til Stockholm for å prøve seg innen skuespilleryrket. The rest is history, som de sier. I dag er Peter Stormare en av Sveriges mest kjente eksporter innen film- og TV-verdenen, og til daglig bor og jobber han i filmmetropolen Los Angeles. Men fortsatt har han sitt barndomshjem i Arbrå, som han eier sammen med sin bror. Kanskje han er hjemme på sommerferie? Kanskje jeg treffer på ham på den lokale butikken?
Jeg drar til Arbrå!
Da jeg kom til Arbrå, så var det lite som tydet på at plassen hadde fostret en stor, internasjonal skuespillerstjerne. Det knøttlille stedet så ut som en plass snytt ut i fra enten Jägarna eller Fargo, så det rimet jo forsåvidt at han trådde sine barnsbein her. Jeg prøvde febrilsk å google meg frem til adressen, eller i alle fall noen visuelle hint om hvor barndomshjemmet hans lå, men hadde ikke hellet med meg. I stedet kjørte jeg et par runder rundt i sirkel i byen, og tiltrakk meg lange øyer fra lokalbefolkningen forøvrig.
Jeg sjekket den lokale telefonkatalogen for noen som het Storm, og fant noen - men de fleste bodde i andre tettsteder rundt omkring Arbrå. De var sikkert i slekt på et slags vis, men jeg kunne jo ikke bare troppe opp på trammen til Mikael Storm og si hei. Jeg vurderte også å rusle en tur på kirkegården. Der lå det sikkert noen med Storm til etternavn, men jeg nøyde meg heller med en selfie utenfor det som faktisk var utstilt utenfor den lokale ICA-butikken. Arbrås store stoltet. En blå, diger stol!
Jeg ga opp prosjekt Peter Stormare. Hva skulle jeg gjøre nå? Videre nordover kunne jeg komme til et lite sted som het Järvsö. Skal jeg tippe, så er det vel der i området at en av Sveriges beste kaldblodstravere gjennom tidene - Järvsöfaks - i sin tid ble oppdrettet. Men jeg føler at jeg har kvittert ut trav for denne turen, så jeg bladde videre.
Kanskje jeg rett og slett skulle peile meg utover igjen til kysten. Det gikk en mindre vei tvers gjennom landskapet litt lenger nord, som kom ut igjen rett syd for byen Hudiksvall. Dit kunne jeg jo tenkt meg, og veien så også til å svinge seg forbi noen små vann, som på kartet så idylliske ut både i forhold til en rast, og en muligheten til å prøve fiskelykken.
Det ble til at jeg tastet inn Hudiksvall på kartet, og valgte ruten som sneglet seg gjennom Hälsinglands kulturlandskap. For det meste fortsatt skog, men også en del åpne områder, og en del små innsjøer.
Jeg kjørte forbi flere tettsteder, som spratt opp som små sopper i landskapet. Jeg vurderte svinge innom en fotoutstilling midt i ingensteder, som var skiltet som åpen - og fristet med fika. Men jeg hadde drukket nok kaffe for en stund, og spist nok kake. Om noe, så nærmet det seg egentlig tid for middag. Jeg hadde surret såpass mye frem og tilbake i området rundt Arbrå, og det hadde tatt sin tid å svinge seg gjennom smale, små bygdeveier i Hälsingland - at klokka nå faktisk allerede nærmet seg halv fire.
Da jeg hadde passert tettstedet Nianfors, så kom jeg forbi et aldri så idyllisk, lite vann som het Mjuggsjön. Kanskje ikke det mest fristende navnet på en innsjø å fiske i, men den lille krakken jeg passerte så i alle fall innbydende nok ut for en hvil.
Så jeg parkerte, og rigget meg til. Her tok jeg en raus pause, og fikk for første gang på turen sveivet i gang primusen, og satt igang pastavannet. Jeg tok frem stanga, og prøvde noen kast mens pastaen kokte - men hadde tidligere på dagen vært innom en matbutikk og kjøpt litt bacon og pølse hvis fisket skulle vise seg å være dødt.
Vel og bra var nå det, for det eneste jeg fikk på kroken var noen vannliljer, som jeg ikke var helt sikker på om hverken var spislige, eller - om de var - hvordan jeg skulle få lurt ned i ei gryte med pastaskruer.
Så jeg droppet fisket, og begynte i stedet å tilberede middag. Mens pastaen kokte, så skar jeg opp en løk jeg hadde kjøpt, og fant frem ei pakke med baconterninger. Jeg hadde kjøpt et glass italiensk pastasaus på Lidl tidligere på dagen, som jeg også brukte en skvett av - og vipps hadde jeg ordnet meg med en deilig middag, men en flott utsikt til måltidet.
Etter at jeg hadde spist ferdig, så ga jeg restene til områdets dyr - og tok oppvasken nede ved vannkanten. Jeg klarte på besynderlig vis å miste gaffelen min i vannet, og av en eller annen grunn så forsvant den helt. Et av livets mange mysterier er hvordan noe du mister rett ned, plutselig forsvinner. Jeg har det slik ofte hjemme også. Du kan være sikker på at hvis du mister noe rett ned - så finner du det igjen et helt annet sted. Og det selv om det er aldri så firkantet, og ikke kan trille av gårde.
Nuvel. Med en gaffel mindre så pakket jeg sammen, og kjørte i retning kysten igjen. Etter en stund kom jeg inn igjen på E4, og tok den i 110 de siste ti minuttene opp til Hudiksvall - byen som blant annet har fostret kjente navn som Noomi Rapace og Tomas Brolin. Det hadde vel vært nok skuespillere for i dag, men Brolin la seg i bakhodet, mens jeg rullet ned mot sentrum. Byen har kun 15,000 innbyggere, men nede ved gågata var det flust med biler, noe som antydet at antallet her mangedobler seg om sommeren.
Jeg parkerte, og ruslet litt rundt i byen. Jeg hadde ikke før rundet det første hjørnet, før jeg kom over en butikk for mitt hjerte. Ei bruktsjappe med vinyl, CD’er, DVD’er og tegneserier. Litt ala Råkk n Rålls. Jeg ruslet inn.
Det var som å gå inn i ei scene fra en gammel Kevin Smith-film. Der inne jobbet det en fyr, mens to andre også hang bak disken sammen med ham, og snakket om alt mulig popkulturelt smalt. En annen ung gutt trålet CD-avdelingen, mens jeg begynte forsiktig i den ene enden, og bladde meg gjennom Blu-Rays. Dette var en slik butikk jeg fint kunne ha slått av en halv dag i, men jeg la igjen litt bånd på meg selv. Jeg skulle kjøpe noe, men ikke mer enn tre artikler. Og jeg skulle ikke bruke halve dagen, for mesteparten av dagen hadde allerede gått - og klokka nærmet seg 18 og stengetid.
Jeg skummet gjennom de avdelingene som var mest interessante. Her var det mye usortert, men også mye sortert. Det var også en egen avdeling for VHS, også disse kategorisert etter sjangere. Innerst i lokalet var det også en rekke gamle TV-spill, til alle konsoller du kunne tenkte deg. Jeg kikket litt ekstra i avdelingen for XBOX360, men av en annen grunn, var disse gamle spillene faktisk unormalt høyt priset.
Jeg fant til slutt et par skrekkfilmer, som jeg også tenker Iris vil ha glede av - også ble det med en smal sak på DVD ut igjen; nemlig en samling med svenske informasjons- og reisefilmer fra 1961. Ja, akkurat så smalt.
Da jeg skulle betale, så skulle mannen som faktisk jobbet av de tre bak disken totalt ha 175 svenske kroner. Jeg bladde frem en 500-lapp, men han hadde ikke å gi tilbake på det. Det var ikke rare omsetningen her i løpet av en dag, tenkte jeg, før jeg kikket etter hva jeg hadde av smått. Jeg la frem 130 kroner i smått, og sa jeg eventuelt kunne gå å veksle - men han var så glad for å ha en norsk kunde i butikken, at jeg fikk det jeg kjøpte for 130 kroner. Ja, hvis jeg lovet å snakke varmt om butikken hans, og ikke minst - at jeg lovet å gå inn på Spotify og Facebook for å sjekke ut hans eget metalband Second Place, og gjerne promotere de til alle jeg kjente i Norge.
Jeg lovde, og takket for handelen. Jeg roste ham for å fortsatt være idealist, og drive en slik type butikk - og sa det ikke var mange slike igjen lenger i Norge. Han sa det var det samme i Sverige, og han anslo at det kanskje var en fire-fem igjen i hele Sverige, uten at jeg har sjekket sannhetsgestalten i det. Den yngste fyren bak kassa begynte plutselig å prate om at han hadde vært på kino og sett Mad Max igjen for noen dager siden, og ville at jeg skulle tippe hvor mange som var i salen. Jeg regnet med det var bare ham, men anslo ti for å være snill. Det var bare meg! Vi delte alle vår frustrasjon over at folk sitter hjemme og nyter film, i stedet for å dra på kino. Jeg kastet litt stein i glasshuset, og delte frustasjonen - vel vitende om at jeg selv også er for dårlig til å dra meg på kino.
Jeg takket for meg, og lovde nok en gang å promotere både BOA-butikken og metalbandet til innehaveren til hele Norge.
Hva nå? Jeg ruslet litt frem og tilbake i Hudiksvall, og så på at folk stengte butikkene sine, og ryddet inn igjen alle reolene som hadde stått ute. Det var på tide å komme seg videre. Sørover? Nordover?
Nei, tilbake vestover, faktisk. Bare litt lenger nord enn den veien jeg kom fra tidligere. Jeg hadde nemlig ikke helt glemt Tomas Brolin. Den stuttjukke svenske spissen, som ble kjent for sin litt kleine piruett-målfeiring på 90-tallet, og som ble en legende i Leeds United og Parma, var det vel.
Han var født og oppvokst i Hudiksvall, men hadde spilt sine første fotballkamper for den lille klubben Näsvikens IK, i grenda Näsviken - ikke langt vest fra Hudiksvall. Jeg får vel sjekke ut hjemmebanen, da.
Så jeg tastet inn Näsvikens IK på GPSen, og kjørte ut av byen. Ikke visste jeg at Alberg og Herbert nå driver en jakt og fiske-butikk i utkanten av Hudiksvall, men den kjørte jeg faktisk forbi i retning Hälsingsland-bygda igjen.
Da jeg kom til Näsviken, så ble jeg rutet gjennom et par byggefelt, før jeg tilslutt kom inn på parkeringsplassen utenfor hjemmebanen Tunet. Her var det flere biler, og jeg kunne skimte at det var mange unger i aktivitet på den øverste banen. Akkurat i det jeg kom, så ankom det også flere jenter i 16-17 års-alderen, som tydeligvis skulle på fotballtrening. Her måtte jeg kanskje ligge litt lavt. Litt rart vil det vel se ut, hvis en vilt fremmed kar i 40-årene sniker seg rundt og tar bilder mens de lokale ungene og småjentene spiller fotball.
Jeg sneik meg ut mens kysten var klart, og tok de to bildene jeg følte at jeg kunne, før jeg sneik meg like forsiktig bak igjen til bilen, og dro igjen. Forhåpentligvis uten å ha laget noe større oppstuss.
Klokka nærmet seg nå halv åtte. Jeg måtte begynne å tenke på overnatting for natta. Jeg hadde delvis slått fra meg å kjøre lenger nordover, selv om en liten flik av meg fortsatt kunne tenkt meg nordover langs Höga Kusten. Alternativet var å kjøre sydover i retning Stockholm, der det sikkert var mange rasteplasser og ta av. Men var jeg helt ferdig med Hälsingland? Jeg kjørte i retning Hudiksvall igjen, og stoppet på en bilvask for å spyle av litt møkk fra bilen. I tillegg kunne jeg sjekke kartet, og ta en titt innom appen Park4Night, som tipser om overnattingssteder - både dyre, billige og gratis alternativer.
Det var der jeg plutselig ramlet over stedet Ljusbacken. Det var visst nok Sveriges eldste hippie-kollektiv, og her har folk levd i sus og dus helt siden de første kom til stedet i 1974. Tidliger ei år hadde de hatt en gigantisk 50-års feiring, og stedet tilbød enkel overnatting i telt for 150 kroner, og ei seng i vandrehjem-avdelingen for 250 kroner. Det hørtes forlokkende ut på alle måter!
Jeg elsker jo hippier, og skulle gjerne levd den livsstilen selv.
Jeg sendte dem en melding på messenger, vel vitende om at det begynte å bli sent - men jeg fikk umiddelbar respons. Det var bare å komme. Hun som svarte satt fortsatt på balkongen, og kunne bli der i 20 minutter til - som var tiden jeg var unna.
Jeg tastet inn stedet på GPSen, og svingte tilbake vestover, i samme retningen som jeg kom i fra. Jeg passerte Näsviken igjen, og deretter rullet jeg etter litt inn i tettstedet Delsbo. Stedet der Jörgen Brink, som gikk på en Brink, kommer fra. Der svingte jeg av, og sneglet med innover, og oppover. Forbi gårder, tun og bruk - til jeg til slutt kom frem til det fantastisk flotte stedet der Ljusbackens Vänner holder til.
Linnea, som hun het, møtte meg med et smil, og viste meg rundt. Hun kunne fortelle at det nå bodde 20 stykker her fast, men at de ikke lenger drev på gamlemåten fullt og helt - men de fleste hadde ordinære jobber ved siden av at de dyrket litt til eget bruk. Hun kunne fortelle at de nettopp hadde hatt en punk-festival med 400 gjester spredd utover området, så derfor var det litt uryddig her og der. Jeg sa at det selvfølgelig ikke gjorde noe; det er jo bare koselig. En liten del av meg leflet med tanken om å bare bli. Det hadde vært noe. Hengt her et års tid. Kanskje de trenger en studiekonsulent et sted?
Hun beklaget seg over at vandrehjemmet dessverre var fullbooket, men jeg kunne slå opp teltet hvor som helst - men anbefalingen var i frukthagen. Så jeg hentet utstyret jeg trengte fra bilen, og slo opp teltet i hagen, før jeg tok med meg en kald folköl inn i TV-stua i hovedhuset, og slappet av med en kald en, mens jeg prøvde husets WiFi.
Og sannelig - i det jeg fikk koblet meg av det mobile nettet, og fikk WiFi oppe å gå, ja da kom jeg glatt inn på Squarespace-appen igjen.
Så da ble det litt blogging allikevel da. Med en kald øl i hånda. Mens jeg hørte på vertskapet prøvde å lenge unger i andreetasjen. Av de 20 som bodde her, så var fem av dem barn - og flere av de som nå har fått barn, har også vokst opp her. Ei bestemor stakk hodet innom og sa hei, men ellers var det lite jeg så av mennesker der jeg satt. Det er mulig også folk som bor i kollektiv også er private av seg, eller har dratt på ferie.
Nå nærmer klokka seg elleve, og jeg sitter fortsatt inne i fellesstua. Før jeg labber tilbake til teltet for natta, så tar jeg meg nok en tur ut, og kikker meg litt rundt sammen med myggen. For det største kollektivet av alle, er myggen. De er i minst like stort antall her som hjemme.
Dagens soundtrack burde vel kanskje vært Second Place fra Hudiksvall, men jeg har ikke turt å sette på den i nattens mulm og mørke oppe på Ljusbacken. I stedet får det bli ei herlig låt fra en fyr som også glatt hadde glidd inn her, nemlig Stefan Sundström - og hans “En näve näring” fra plata Fabler från Bällingebro.
Det er virkelig en neve næring å være på en slik plass, og jeg håper at jeg dulter borti noen av beboerne eller de andre gjestene enten i løpet av kvelden eller i morgen tidlig.
