Etter nok ei god natts søvn, gløttet jeg på øynene allerede litt over sju. Jeg sovnet heldigvis attpå etter hvert, og neste gang jeg slo opp øynene hadde klokka bikket ni med god margin.
Da hadde de andre bobilene som var her i natt allerede dratt. Været var bedre enn fryktet, men på grunn av all myggen, og utsikt kun mot skogen, så valgte jeg å kjøre bort til en rasteplass noen hundre meter lenger syd, som lå både rett ved veien, og rett ved vannet.
Der tok jeg meg tid til å koke egg, og lage meg en god frokost. Mens eggene kokte, stavret jeg meg meg ned til vannkanten, og tok et friskt, men deilig, morgebad. Jeg tørket meg, og vipps var eggene klare. Det var en del trafikk som passerte mens jeg spiste frokosten ved en benk, og vinden var overraskende kjølig - så etter frokost, pakket jeg sammen og kjørte videre nordover.
Etterhvert kom jeg inn igjen på E16, og tok nok en gang av østover. Planen i dag var å kjøre den snaue timen tilbake til Borlänge, for der hadde jeg kjøpt billett til fotballkamp i Superettan: Byens grønne stolthet IK Brage hjemme mot den gamle storheten Ørebro SK.
Jeg kom til byen i god tid før kamp, og svingte innom kjøpesenteret Kupolen for å finne en cafe, og å lade telefonen. Det skulle vise seg å bli vanskelig. I det Globen-lignende kjøpesenteret var det ikke påkostet noe særlig med kontaktpunkter, så dermed satte jeg meg i bilen igjen, og tok turen mot Domnarvsvallen, som hjemmebanen til Brage het.
Og der, i en slags liten forstad, men kanskje litt for tett sentrum til å kalles det, så kjørte jeg forbi en cafe som lå i førsteetasjen av ei boligblokk. Jeg tok en u-sving i neste rundkjøring, og blinket meg inn på parkeringen rett foran.
Der hadde de ting på stell! Jeg fant meg et sted med kontakt rett ved bordet, og plugger i laderen. Jeg bestilte meg billigste form for kaffe - bryggkaffe. Altså trakterkaffe. 25 kroner med påfyll; ikke så ille til å være kafeteria. Jeg lot meg også friste til ei daimkake, siden jeg først skulle sitte der en snau fotballomgang - for det var ikke noe poeng å dra bort på stadionen før den åpnet, og dørene hadde jeg lest at åpnet kun én time før avspark - altså klokka to.
Etter å ha ladet meg opp til nærmere 70 prosent, og spist og drukket godt - så var klokka slagen, og jeg kjørte den lille stubben bort til Folkets Hus sin parkering. Den hadde jeg funnet ut at var gratis, og lå bare tolv minutters gange fra stadion - på andre siden av jernbanen.
Rett etter klokka to ankom jeg hovedinngangen. Det var ikke så mange som hadde kommet enda. Stort sett eldre pensjonister - og meg. Vi liker å være litt tidlig ute, vi, serru!
Jeg fant ut at jeg i følge billetten min skulle gå inn på motsatt side, og tok disiplinert turen langs stien som ledet rundt til den nordre langsiden.
Der viste jeg billetten til en funksjonær, som ønsket meg pent velkommen, og jeg tusler inn. Langsiden var helt folketom. De få som hadde gått inn var i området rundt kiosken, og et telt som solgte øl og noen supportereffekter. Ellers koste folket seg rundt forbi i sola, som nå strålte over Borlänge, og varmet skikkelig mot huden.
Da var det ikke så mye annet enn å følge de lokales pre-match rutiner da, så jeg klinket til med nok en kaffe og en kanelbolle. Det er tross alt ferie ei snau uke til.
Jeg satte meg ned på ved en benk, og koste meg der i sola. En eldre kar kom etterhvert og satte seg, med samme komboen i hånda. Jeg spurte om han var fast tilskuer, men det skjønte han ingenting av. Det er mulig eldre ikke har så godt språkøre, men det kan like vel ha vært at han var tunghørt. Men når jeg sa åskådare, så kviknet han til - selv om jeg sikkert bøyde ordet feil både en og to og tre ganger.
Rundt 2000 var hans tips, og ja - han var på stort sett alle kampene. Han trodde på seier, for Brage lå tre poeng foran Ørebro på tabellen. Så de måtte jo vinne.
Rett før kamp, strømmet det plutselig på med folk, og den nordre sittetribunen fylte seg raskt opp på midten. Der hadde jeg også kjøpt billett, på rad 4 litt til høyre for midtstreken sett fra “TV-siden”.
Det ordinære Brage-publikumet var en blanding av folk i alle aldre, og stille som mus. Slik stort sett folk på tribunene er i Norge, sett bort i fra de som står bak mål i den harde kjerne.
Den gjengen hos hjemmelaget var ikke stort større enn kruttberget til Raufoss, men de prøvde etter beste evne å lage liv med egen TIFO, og et par sporadiske forsøk med bluss. Sistnevnte er strengt forbudt på svenske fotballkamper, og blir politianmeldt. Derfor tar de som holder de på seg finlandshetter, og finurlig nok skifter de til disse under et stort flatt de holder over mange av folka. På den måten kan ingen med sikkerhet identifisere hvem som har holdt i pyroen.
Innmarsjen foregikk gjennom et provisorisk gammelt skur, som skulle få det til å se ut som de gikk ut gjennom en slags tunnel. I sannheten kom de bare fra garderobene som lå i bygget bakom. Men mulig det alltid har vært slik. Brage sin arena er nemlig en av de eldste i sitt slag igjen i svensk toppfotball. Den ble bygget i 1923, og stod klar i 1925 - samme år som klubben ble stiftet, og mye ser knapt ut til å ha vært noe annet enn malt, og det er skrudd på noen moderne plastikkstoler. Jeg leste et sted at den således også var den minst moderne av stadionene på de to øverste nivåene i svensk serie, og at håpet er å bygge helt ny, moderne stadion innen rimelig tid.
Jeg synes imidlertid det er skikkelig stas med gamle tretribuner. Her sitter historien i veggene, og tribunene har sjel. Jeg skjønner behovet for modernisering, men er glad jeg fikk oppleve Domnarvsvallen slik som den var i dag.
På banen fikk fyren jeg møtte før kamp rett. Brage vant til slutt 2-0, i en kamp de dominerte fullstendig. Nivået var nok på lik linje med norsk Obosliga, og knapt det - men det ble en underholdende kamp i sola for de 2009 fremmøtte. Fyren før kamp fikk jammen meg rett i tilskuer tipset også, på en stadion som visst nok har kapasitet på 6500.
Dommeren la til seks minutter i andre omgang, og da det stod 95 på uret, så stod jeg klar ved porten. Jeg har lært av far min. Først ut, og du slipper køa.
Når det er sagt, så hadde det aldri blitt noe problem med kø ut igjen fra parkeringsplassen i alle fall. Ved Folkets Hus var det kun min bil, og et par andre nederlandske turister, som stod. Det viste seg nemlig at de som ikke syklet eller gikk, ja de hadde parkert på en stor parkering rett ved siden av stadionen. Men da fikk jeg meg i alle fall en spasertur før og etter kamp også.
Hva nå? Klokka nærmet seg halv seks, og jeg hadde ingen ringe idé om hvor jeg skulle kjøre. Hvilken retning? Jeg føler på en måte at jeg har vært flyktningen som har krysset mitt spor. Jeg har kjørt i ring, og rundt omkring i sikk-sakk. Opp og ned, og rundt - og litt frem og tilbake. Men det er bare moro når jeg reiser slik som nå. Det eneste er at jeg har som et lite prinsipp at jeg helst ikke kjører de samme veiene. Så havner jeg i en by jeg har vært i tidligere, så vil jeg finne en ny vei inn.
Men det stopper seg til slutt selv. Jeg har rundet alle avfartene inn og ut av Borlänge nå..
Nei, vent litt. Da jeg kom til Falun forrige tirsdag, så kom jeg jo fra Rättvik, og tvers over. Jeg kjører til Falun igjen!
Tjue minutter senere passerte jeg nok en gang slagghaugene jeg passerte tirsdag. Da inne igjen på samme vei, men nå ble det til at jeg tok 50’en nordover i retning Hälsingland. Da vil jeg muligens tilslutt ende opp i området jeg var på torsdag, nemlig i Bollnäs og der omkring. Men jeg kunne plotte inn Edsbyn, som ligger vest for Bollnäs. Da krysser jeg intet gammelt spor oppover.
Jeg stoppet på en butikk utenfor Falun, og gjorde litt innkjøp til middag senere. Nå var jeg lei pasta og baconterninger, så klinket til med kyllingboller - swedish meatballs style.
Jeg fylte også opp tanken igjen, og la i vei. Samtidig måtte jeg tenke på overnatting. Det kunne vært fint og stoppet om ikke alt for lenge. Fått litt tid ute i finværet. Men samtidig,jeg vet jo myggen er verre jo lenger nord jeg kommer. Det blir også lenger og lenger mellom campingene, og de litt større stedene. Men det er jo bare bra. Tross alt.
Jeg fikk opp Park4Night på telefonen i vinduet, men plutselig fant den ikke noe som helst. Kartet var helt tomt. No Connection.
Du kødder. Jeg hadde 4G og raust med mobildata igjen. Men kom på at jeg trælet fælt med apper i Hälsingland. Trælet med Squarespace. Via mobildata.
Mens jeg stresser litt over at jeg ikke får opp noen forslag til steder jeg kunne sove i bilen, så begynner bilen å lage de merkeligste lyder fra hjulene. Punktering? Nei, det var det ikke. Veidekket hadde endret seg, men denne lyden var da alarmerende?
Jeg kastet meg inn på nærmeste rasteplass, og tok en visuell sjekk. Alt så fint ut. Men jeg fikk litt kalde føtter. Skulle jeg virkelig nordover igjen? Burde jeg ikke kjørt vestover, og snart kommet meg hjem? Jeg burde vel slappet av noen dager hjemme før jeg må på jobb igjen om ei uke, nå som jeg mer eller mindre har vært på løypen i fire uker.
Kanskje det, du. Men det er dette jeg elsker. Suse rundt som ei humle. Å sove i bilen har vært en fryd. Jeg kunne gjort det hele året, men da måtte jeg også vært på reise. Det hadde blitt for kjedelig på samme sted. Jeg tenkte på Jack Kerouac. Jeg tenkte på Tom Joad. Hvorfor sitte på krakken som Vladimir og Estragon, når du kan reise rundt.
Jeg følte meg som en moderne, men gammeldags omreisende. En loffer med kredittkort. En dagdriver med kjølebagen full av mat jeg kunne lage. Jeg hadde det enkelt, men samtidig enkelt.
Og jeg var fri som fuglen. Fri til å gjøre akkurat som jeg ville, til enhver tid. Reise i alle retninger. Så lenge bilen gikk.
Jeg ble dratt inn i min egen virkelighet igjen. Faen heller, jeg fortsetter nordover. Jeg tar ikke neste vei, som kunne tatt meg tvers gjennom skogen tilbake til Siljan. Derfra kunne jeg dratt hjem, og lagt meg i egen seng før midnatt.
Men det er senga i bilen som er min egen. Bilen er mitt hjem. Den eier jeg tross alt.
Jeg kjørte videre. Lyden var noe mindre. Jeg tenkte jeg sikkert bare var litt paranoid. Jeg slo meg til ro med at bilen var helt okey, og det sikkert var vegen som lagde lyden.
Så plutselig. Ikke lenge etter. Et skilt til høyre som viste til en plass for bobiler. Et idyllisk sted ved et tjern. En badeplass. Rett ved hovedveien. Jeg vrengte inn.
Det stod en svensk campingbil her, men jeg så ikke folk. Mulig de hadde lagt seg alt. Jeg kunne lese at jeg var i Svabensverk, og at en overnatting i bil kostet 150 kroner. Jeg rasket sammen mye veksel, og puttet på kassa i støpt jern. Her blir det middag. Her blir det natta.
Jeg har fått dreisen på min faste rutiner nå, og hadde radig preppet bilen for natta, og var plutselig i gang med å preppe middag.
En deilig liten panne med kyllingboller, løk, paprika og sopp var klar for å inntas i campingstolen, med en flott utsikt til den lille innsjøen Hämmen. Idyll - rett og slett.
I det jeg skal sette gaffelen ned i panna, så ruller det inn en ny bobil, og parkerer rett ved siden av meg. Denne hadde tyske skilter. Hurra. Jeg er mer glad i tyskere enn svensker når jeg ferierer i Sverige. Vi er liksom begge gjester. Fremmede i et annen land.
Jeg skvatt til da sjåføren steg ut, for han var prikk lik en av karene jeg traff på en huskonsert hos en fyr på Lillehammer i fjor. Jeg sa wilkommen, og han strålte med ett opp, og sa danke - sprechen sie deutsch? Jeg måtte skuffe ham. Jeg går hardt ut, for så å legge meg paddeflat. Heldigvis snakket han brukbart engelsk.
Så spratt også hans bedre halvdel ut, og ei bikkje. André, som mannen het, hadde reist sammen med kona og hunden Lucky fra sitt hjem, seks mil sørøst for Køln, på fredag. De hadde kjørt lange dager, og kommet helt fra Småland i dag. Planen var å cruise gjennom Sverige, og komme seg til Nordkapp for første gang i livet, og så bruke litt bedre tid nedover igjen landa norskekysten.
De hadde tre uker til rådighet. Egentlig skulle de dratt for fjorten dager siden, men så ble bobilen hans stjålet - rett utenfor der de bodde. Så denne her var kun tre dager gammel, og betalt med forsikringspengene. Rask og effektiv saksbehandling i Tyskland, altså.
De hadde ikke ei krone i svenske penger, men jeg sa det sikkert gikk greit å betale i Euro. Han huket tak i en lokal, som gikk forbi, og som kunne bekrefte at det var greit. Dermed fikk jeg nok en gang trivelige naboer, og muligheten til å oppfriske skoletysken, og skryte av at jeg syntes det var flott i området de var i fra.
De syntes det var alt for mange turister langs Rhinen og Moseldalen på sommeren. Så de ville nordover i stedet. Jeg kremtet diskret, og advarte mot trykk i Lofoten, og mulige lange fergekøer. Han takket for tipset, og skulle følge litt med når de etterhvert nådde norskekysten.
Mens de forsvant inn i bobilen for å ordne seg mat, så spiste jeg opp min middag, og bestemte meg for å rusle en tur i den lille bygda.
Det var noe litt snodig med denne plassen. Noe jeg ikke kunne sette fingeren på. Det virket litt kjent.
Jeg hadde aldri vært her før, men det viste seg at det var litt som Lövstadbruk i veldig liten skala, og uten en rik fyr som også ville bygge et slott.
Joda, i Svabensverk var det også jernbruk. Eller jernverk da, som vi ville sagt hjemme.
En gang bodde det over 300 her, men i dag var det bare i overkant av 30.
Deriblant Thomas Brolin. Atter en gang krysser han min vei, selv om denne skrev navnet med h, og slettes ikke vil ha reklame.
Jeg fant en geocache ved brua, rett bortenfor området der jeg hadde parkert for natta. I den kunne jeg lese om en fin sløyfe i skogen, der både lokale og regionale kunstnere hadde laget kunst i skogen. Ellers konst i byn, som de skrev.
Dette måtte jeg sjekke ut, så jeg labbet i vei på røde crocs, og etter et kvarters gange gjennom gamle, identiske, flotte murhus fra jernverkets glansdager, så kom jeg tilslutt frem til en glenne, med en sti som gikk innover i skogen. På turen rundt traff jeg på mye spennende kunst, i alle mulige former og materialer. En del gikk nærmest i ett med naturen, og var integrert inn, slik at du ikke alltid skulle se at det var kunst i skogen, men at skogen ble en del av kunsten. Et gjemmested. En lekeplass.
Lengst inn kom jeg til en bro, men på skiltet stod det at den kunne kun krysses på egen risiko. Jeg tok ikke sjansen på et ufrivillig kveldsbad, så ruslet heller den naturlige runden rundt.
På vei tilbake gikk jeg forbi ei flott maistang, som vitnet om at det ved midsommar også hadde vært fest og moro her i bygda.
Nok en dag nærmet seg slutten. En dag fylt av både planlagte aktiviteter, og særdeles spontane. Det var gøy på fotballkamp, men ekstra artig var det at jeg endte opp akkurat her, og at jeg tilfeldigvis fant stien med kunst i skogen.
Ah, jeg elsker dette reisende livet. Jeg tviler på at jeg drar hjem i morgen. Jeg tviler sterkt. Det er alt for godt å sove i bilen. Det er alt for deilig å bare være fri. Fri til å reise hvorsomhelst nårsomhelst. Fra og med neste mandag igjen, så kan jeg ikke det på en lang, lang stund.
Så jeg må melke det for alt det går nå.
Dagens soundtrack blir så klart “Whatever” med Oasis.
I'm free to be whatever I
Whatever I choose, and I'll sing the blues if I want
I'm free to say whatever I
Whatever I like, if it's wrong or right, it's alright