Formiddagen i dag ble brukt i selskap sammen med Team Bachstad gjennom Japan, og det gjorde ikke utferdstrangen noe mindre, så ved halv to-tida kastet jeg meg rundt, løp igjennom dusjen, og pakket med meg det siste nødvendige, og la ut igjen på landeveien.
Jeg hadde ingen konkrete planer, men hadde sett meg ut et par mulige mål for første kvelden. Hvis jeg kjørte i ett, så ville jeg nå frem til Rättvik før kveldens V64-løp på den lokale travbanen startet. Alternativt kunne jeg finne et sted langs veien østover, og bare campe og fiske.
Alt stod egentlig og falt på været. Jeg kjenner det sitter langt inne å telte i regnvær, så plan B - som like gjerne kunne bli plan A - var i så fall å sove i bilen. Siden jeg drar alene, og har pakket relativt lett, så burde Mondeoen fungere godt som en liten bobil. Alt pikkpakket på den ene siden, og setene slått ned, med liggeunderlaget utfelt, på den andre siden.
Jeg hadde ikke før startet bilen før regndråpene så smått begynte å falle fra himmelen. Det så langt bedre ut i Dalarna, så da var det ikke noe å lure på. Jeg svingte ut på E16 i retning Hamar, med mål om å ta raskeste vei østover mot Rättvik, som ligger langs vakre Siljans østlige bredd, mellom Mora og Leksand.
Regnet økte i styrke jo nærmere jeg kom Elverum, og da jeg var kommet inn på Trysilveien, så bøttet det ned. Så mye at vindusviskerne knapt klarte ta unna, selv på høyeste hastighet.
Det samlet seg etterhvert en lang kø med biler, som i respekt for været alle holdt seg i 78 i 80’n. Google Maps viste at hvis jeg kjørte i ett, så skulle jeg ankomme Rättvik klokka 18.15 - i god tid til å få med meg V64-løpene, som ikke startet før halv åtte.
Etter noen uheldige opplevelser med TomTomen, så stolte jeg denne gangen blindt på Google Maps på telefonen, som var forskriftsmessig festet til det festet jeg kjøpte i Tsjekkia. Når det er sagt, så var det atskillig mer trafikkfarlig å prøve og taste på en horisontal, liten skjerm som ristet i takt med bilen, enn det hadde vært å holde den i hånda. Men så var det vel heller ikke meningen at jeg skulle bortpå å trykke på skjermen i fart, heller - festet eller ikke-festet.
Raskeste vei til Rättvik viste seg å være om Støa og Stöten. Det var nesten så man skulle tro det hele var regissert, da regnet plutselig avtok, og den klare blåfargen kom til syne på himmelvelven, akkurat i det jeg krysset grensa. Man kan jo nesten bli værparanoid av mindre.
Jo lenger øst jeg kom, jo finere ble det på himmelen. Jeg hadde først tenkt at jeg skulle kjøre den såkalte Vasaloppsvegen gjennom Mångsbodarna, og over til fascinerende Älvedalen, der et fåtall fortsatt holder sitt eget særegne språk ved live. Men, nei. Google Maps ville i stedet at jeg skulle ta av en vei som krysset ingensteds noen kilometer lenger nord, og det tok meg inn på en nærmere 2 mil lang grusvei, uten mobildekning.
Tankene gikk tilbake til en punktering på en slik skogsvei i Sverige noen år tilbake, og jeg ba en stille bønn om at dekkene skulle holde seg hele over all pukken denne gangen.
Google Maps hadde nok ikke registrert at dette var en grusvei, for estimatet der var at jeg skulle holde 80. Fartsgrensen var anbefalt til 50, og jeg adlød den for å skåne bilen mest mulig. Lykken var stor da jeg endelig fikk oljegrus under hjulene igjen, og skimtet de gamle, forlengst avskrudde, neonskiltene på noen av de gamle forretningsbyggene i Älvedalen.
Jeg stoppet på en bensinstasjon i utkanten av småbyen for å fylle på med diesel til 18.09 svenske for literen. Det billigste hittil. Jeg fisket frem en matpakke fra kjølebagen, og kjørte videre i retning Mora, mens jeg gumlet i meg et halvt rundstykke med ost og skinke. Jeg hadde egentlig tenkt å ta ei matpause på en rasteplass, men hadde ikke sett noen som kalte på meg, så dermed ble det heller litt sein lunsj i bilen.
I retning Mora ble veien både bedre og bredere, men samtidig begynte fotoboksene å komme tett som hagl. Heldigvis er alle disse markert på Google Maps, så jeg slapp å gå på en ny smell.
Etterhvert skimtet jeg det kjente kirkespiret i Mora, og skjønte at jeg nærmet meg den fine byen ved Siljan, kjent for sine kniver, de mange Dala-hestene, og et middels godt ishockeylag.
Jeg kjørte bare tvers igjennom, for nå var jeg fast bestemt på at det fikk bli travløp på Rättviks travbana i stedet for fisking - selv om jeg hadde vært fristet til å stoppe og prøve fiskelykken langs noen av små vannene jeg passerte langs grusveien tidligere.
Snaut 20 minutter etter at jeg hadde kjørt ut av Mora, så rullet jeg inn i Rättvik. Småbyen som er kjent for sitt lange pier utover i vakre Siljans, og som skryter av å ha pizzeriaen med Sveriges beste pizza. Her var jeg selv på ferie som barn, og det var også byen der Iris hadde sin første ferietur, da hun var under året, og ble trillet de 628 meterne utover Långbryggan i barnevogn. Jeg har også vært tilbake i byen flere ganger siden den gang, men aldri vært på travbanen.
Vel, det er det første for alt. Travbanen lå ganske nært det lille sentrumet, så jeg kjørte inn dit først for å ta ut noen kontanter. Jeg tenkte det sikkert var kjekt å ha når jeg skulle løse billett inn på travbanen.
Og godt var det, for da jeg like etter fikk parkert utenfor travbanen, og ruslet mot inngangen - så var det som jeg tenkte. Der stod ei dame ved inngangen, med ei rumpetaske med vekslepenger i. Jeg stakk en 500-lapp bort til henne, og fikk to tohundrelapper tilbake, sammen med et velkommen og ha en fin kveld.
Innenfor portene så var det allerede godt med folk i alle aldre, som koste seg i kveldssola. Travparken var av eldre standard, og ganske så liten og stusselig sammenlignet med et sted som Biri - men det var allikevel morsomt å rusle rundt og kikke på de gamle byggene. Restauranten var utrolig nok stengt, men det var en kiosk oppe - og der kunne jeg endelig få meg dagens middag: klassisk svensk korv i bröd - med sterk sennep, såklart.
Jeg satte meg ned ved et utebord, tok en bit av pølsa, og flikket opp telefonen for å levere en bong. Det er det samme i Sverige som i Norge; det er slutt på luker og fysisk spill. Svenskene må ty til ATG på telefonen, mens jeg som var fra Norge måtte forholde meg til det Rikstoto hadde på programmet - og heldigvis hadde de også V64 fra Rättvik på menyen denne mandagskvelden.
Storfavoritten for kvelden skulle ut i andre løp. Et øk spilt til 80 %, og som speaker også sa at var kveldens straffespark. Jeg bruker alltid gardere disse, men lot meg falle for fristelsen å bruke den som banker. Den havnet så klart langt bak i klyngen over målstreken, og dermed var jeg allerede ute av dansen - sammen med majoriteten av de andre fremmøtte.
Jeg holdt allikevel ut til det femte løpet var i mål. Da hadde jeg røket på ytterligere en banker, men også kjent en regndråpe på issen, og sett de mørke skyene som nærmet seg i horisonten.
Jeg hastet derfor bort igjen til bilen, og preppet sengen for natta, mens det fortsatt var nogenlunde oppholdsvær. Jeg blåste opp liggeunderlaget, og tok frem soveposen.
Jeg vurderte å rusle inn igjen på travbanen, men plutselig åpnet alle himmelens sluser seg, og folk strømmet mot bilene fra alle kanter. Da var det best å komme seg avgårde før jeg havnet i ei lang, stillestående kø.
Tilbake i sentrum kjørte jeg innom en bensinstasjon, og fikk justert dekktrykket - nå som jeg kun er én i bilen, og med mindre bagasje. I tillegg svingte jeg innom den lokale Coop-butikken, og handlet med litt drikke til natta.
Så siktet jeg meg inn på en rasteplass utenfor byen, som i følge den geniale appen Park4Night fint kunne brukes til overnatting.
Og der sitter jeg nå, og har sett på biler og bobiler komme, og biler og bobiler dra. Regnet har stoppet, men i følge Yr skal det komme litt mer i løpet av natta. Jeg er fortsatt ikke trøtt, så jeg er ikke helt overbevist om at det blir natta akkurat her, siden det ikke er noe bra sted å parkere annet enn på veiskulderen inne på rasteplassen.
Men det blir uansett over og ut fra meg på bloggen for i kveld. Dessverre er appen på telefonen ikke lenger spesielt god å redigere med, så da får det bli som det blir - også får dagens soundtrack komme på spillelisten ved neste anledning.
Dagens soundtrack blir så klart Kent, som surret i bilen helt fra Lillehammer til Mora - og låta dere får er den som jeg oppdaget bandet med; “747” fra plata “Isola”.
God natt fra Dalarna!
https://open.spotify.com/track/7BR7Wey330WEqRjl9SGvoz?si=hJoQoOlURS-AcnXURLfEFA
