I dag våknet jeg ikke før nærmere halv ti, etter nok ei god natts søvn i bilen. Jeg tror dette blir solomåten å reise på fremover. Drar jeg på tur alene, trenger jeg ikke større bobil enn en Modebobil - og jeg sover faktisk bedre i bilen enn jeg gjør i telt.
Det var stille i den tyske bobilen ved siden av, og ute regnet det. Alle planer om frokost ble da skrinlagt, og jeg knasket i stedet i meg et eple, mens jeg omorganiserte Mondebobilen klar til avreise.
Dagens plan var primært å besøke to spennende museer, som begge befant seg i byen Säter, bare fem minutters kjøring unna. Batteriet på telefonen var nesten flatt, men håpet var å få ladet det opp nok på den lille turen inn, til at jeg i alle fall fikk tatt litt bilder.
Først ut var noe så sjeldent, og fascinerende, som et mentalsykehusmuseum. Jeg visste det var noe kjent med Säter, men kom ikke på det før jeg leste mer om stedet på senga i går natt. Det var jo her Sture Bergwall, også kjent som Thomas Quick, i sin tid ble behandlet, og her han fortalte om alt han hadde gjort - eventuelt ikke gjort allikevel.
Sveriges største mentalsykehus ble oppført i Säter så tidlig som i 1912, og bestod av en rekke bygninger. Nesten som en hel landsby, like utenfor byen, idyllisk plassert ved innsjøen Ljusteren.
Menneskets mange mentale fasetter og store mangfold, både abnormaliteter, sykdommer og naturlige variabler, har alltid fascinert meg dypt, så jeg gledet meg enormt til å besøke dette stedet, og lære mer om historien til mental-terapi, som er allment kjent at ikke helt var særlig god i gamle dager, og som har gått gjennom mange tilnærminger gjennom årenes løp. Samtidig tenkte jeg også at det kom til å bli mange sterke inntrykk, men sånt liker jeg jo - og min afantasi gjør at jeg sover godt til natten allikevel.
Det passet på sitt besynderlige vis at regnet trommet mot frontruta, da jeg kjørte gjennom den mørke skogen i retning det gamle sykehuset. Jeg tenkte på hvor skjør menneskets hjerne er, og hvor lett det er å bli rammet av psykisk sykdom. Livets lotteri, kalte legen min det - da jeg for 14 år siden oppsøkte ham med akutt dødsangst. Heldigvis gikk det over av seg selv, både ved at jeg fikk tatt en sjekk som kvitterte ut at jeg faktisk var frisk - men ikke minst med å jobbe med meg selv, og ordene til legen. Livets lotteri. En del kan man forebygge, men til syvende og sist, så er det ofte rene tilfeldigheter som gjør at noen blir rammet av det ene eller det andre. Være seg fysisk eller psykisk. Det kan skje oss alle. Enten du er topptrent, er latsabb, er millionær eller dagdriver.
Da jeg svingte inn på området, så ble jeg bergtatt av den enorme bygningsmassen. Selv etter at mange hus i de siste årene har blitt revet, så står det enormt mange igjen. De fleste forlatt slik som de stod, da sykehuset ble lagt ned i daværende form i 1989.
På det meste var 830 mennesker innlagt her samtidig, og over 200 helsepersonell jobbet for å ta vare på dem, og gi dem den hjelpen som både de og samfunnet trodde at de trengte. Mange ble værende i mange år. Alt for mange, hele livet.
Museet hadde nettopp åpnet da jeg ankom, men det stod allikevel et par biler utenfor, som hadde rukket dit før meg. Jeg traff kuratoren i døra, og han ønsket meg velkommen, og kunne fortelle at museet var gratis, men det var en boks der jeg kunne gi en frivillig donasjon til arbeidet med å bevare historien, på vei ut.
Det var et relativt avgrenset område inne i ett av de nesten 40 byggene som i sin tid utgjorde institusjonen, men det som møtte meg, satte meg rett og slett litt ut.
Jeg var ikke forberedt på å møte flere av pasientene sine historier, journaler, kunstverk, epikriser, og ikke minst bilder. De fleste med fullt navn. Jeg brukte god tid, og fikk med meg hver og en av alle skjebnene som ble gjenfortalt gjennom både tekst og bilde, men også levende film, og lydopptak.
Et eget rom var tilegnet kunst, som i sin helhet var laget av tidligere pasienter, mens de var innlagt. Du ble også kjent med en del kunstnerne, deriblant ei jente som het Ester, og som ble innlagt i ung alder, etter at hun hadde utviklet tvangslidelser da hun gikk på kunstskole. Det som vi i dag kaller for prestasjonsangst, ble etter hvert til en alvorlig lidelse, og hun forble på Säter til hun døde. Under tiden der hadde hun sitt eget atelier på loftet, og der kunne hun male i fred, uten å tenke på å prestere, tjene penger eller at det ikke var samfunnsnyttig - som ble dratt frem som noe av det hun hadde tenkt ved innleggelse, og som ble et hinder for henne ikke bare i kunsten, men i det å leve et normalt liv etter datidens samfunnsnormer.
Det var inntrykk på inntrykk overalt jeg gikk, og hva enn jeg så på, hørte på, eller leste. Mye skremmende, i forhold til hvordan helsepersonell i gamle dager brukte makt og tvang som en del av terapien. Så fikk du også hele historiens løp frem til i dag også fra behandlingens side, fra da medisinering kom som et nytt og innovativt tilbud, til hvordan det er i dag.
Ett av byggene som nå var revet, var et eget bygg som huset urolige kvinner. Bygget ble kalt Den kvinnelige stormen, og der ble kun de som ble stemplet som uregjerlige satt. Det var stort sett alltid fullt belegg.
Alt ble veldig nært og ekte ved at det var ekte pasienters historier og journaler, og at det i tillegg var stilt ut autentiske artefakter fra sykehusets lange historie. I tillegg var det også laget noen iøyenfallende utstillinger, blant annet som viste hvordan tvang ble brukt.
Et eksempel var et badekar, som folk ble satt i, mens det ble trukket et seil over dem, så de ikke skulle komme seg ut. Her kunne de sitte i mange, mange timer - fordi det roet dem. Det fikk meg til å tenke på noe min mor fortalte, da hun ble nektet å besøke sin datter med CP på CP-hjemmet på 60-tallet; fordi Reidun gråt når hun skulle dra igjen. Det var mye rart profesjonelle trodde på før i tiden, gitt.
Jeg anbefaler alle som synes slik historie er interessant, og ta seg en tur til dette museet i Säter. Det var virkelig verdt å bruke tid på.
På vei ut, tok jeg med meg en kjøleskapsmagnet, og donere noen svenske kroner i kassa til kuratoren. Jeg takket for meg, og for den flotte utstillingen, men kunne ikke dy meg å spørre rundt det etiske ved at det var ekte, fulle navn og historier. Han fortalte de hadde gått mange runder på det, og også vært i kontakt med juridiske eksperter - men hadde fått grønt lys til å bruke historiene med navn, samt offentliggjøre en del journaler, der enten etterkommere ikke lot seg oppdrive, eller det ble gikk tillatelse. Som han sa, og som jeg også er enig i, historiene blir bare mer ekte og sterkere ved at det er de ekte pasientenes historier som blir gjenfortalt. Som han sa, vi ville jo ikke tenkt på å anonymisere en som hadde brukket beinet, og la til at det var viktig også for å fjerne skammen, som ofte - spesielt i gamledager, men også i dag, er knyttet til psykisk sykdom, og pårørende til de som blir rammet.
Med hodet fullt av tanker, så satte jeg med i bilen igjen, og kjørte den korte veien ned til sentrum. Der skulle jeg videre til byens andre museum. Et museum som var minst like fascinerende, men på en helt annen måte.
Dette hadde jeg heller ikke visste at eksisterte, før jeg tilfeldigvis kjørte forbi det på vei ned til campen i går kveld. Säter biograf- og TV-museum.
Museet åpnet klokka tolv, og da jeg kom slentrende litt før halv ett, så satt innehaveren i døra på en krakk, og så overrasket ut over at det kom folk på døra. Det er mulig det ikke rennes ned av folk, men det burde det!
For igjen - maken til museum! Her var det samlet så mye film, kino og TV-historie som du bare kunne tenkte deg, og mer til! Det var mest fra produksjonssiden, med alt av utstyr fra tidenes morgen, og frem til i dag.
Inne i de store lokalene, hadde han bygget flere kinosaler, fra flere epoker - deriblant hadde de verdens fjerde cinerama-sal, nest etter Hollywood, Seattle og Bradford - og det surret og gikk alt fra gamle svenske filmer, til filmhistorie. Mens jeg ruslet rundt, og kikket på alt det spennende tekniske utstyret, men også gamle møbler, TV-stuer fra forskjellige tiår, med Maihaugen-autensitet i alt fra bøkene i bokhylla, til lampene, med mer.
Det han ikke hadde i tette museet, var neppe verdt å ha. Han fortalte at de hadde fått rikelig fra både gamle kinoer, og ikke minst fra Sverige Television og Sveriges Radio.
Innerst i en gang hadde han til og med fått tak i SVT sin første OB-buss fra 50-tallet, som man fikk stige ombord i. Der surret og gikk VM-kampen Sverige - Brasil i 1958, som også var ilddåpen for den bussen, og TV-produksjonen.
Jeg vet ikke hvor lang tid jeg brukte inne på dette museet, men jeg kunne fint ha brukt det dobbelte, og mer til.
Jeg skulle gjerne sunket ned i alle de gamle kinosetene, fra forskjellige år, og sett alt han viste - men jeg måtte rett og slett komme meg videre. Hvis ikke ble jeg på Säter. Det hadde forsåvidt vært fint det også, men jeg tenkte jo å kjøre litt bil også.
Men jeg var nær utmattet av inntrykk, og kom ikke lenger enn til neste småby, Hedemora, før jeg måtte ha meg kaffe. Jeg burde hatt noe mer frokost enn eplet jeg hadde spist også, men 130 kroner for en macka syntes jeg var litt voldsomt. Så da ble det en muffins til en femtedel av prisen.
I tillegg passet jeg på å lade telefonen, gå på do, og skjenket meg en påfyll. Plutselig ble det mørkt rundt meg, og de to som jobbet i cafeen, måtte unnskylde seg med at de stengte, så jeg måtte dessverre gå.
Jeg hadde visst helt glemt at det var lørdag. Da stenger jo butikkene tidlig også i Sverige. Ja, i alle fall cafeen i Hedemora.
Så jeg satte meg inn igjen i bilen, og kjørte videre. På måfå. Ingen planer.
Jeg kunne ikke annet enn å tenke på Ester. På Kalle. På alle de andre jeg hadde lest og hørt om fra tiden på Säter. Så jeg tror jeg kjørte litt hit og dit, uten at jeg egentlig ikke var helt bevisst på hvor. Landskapet passerte meg bare i sidesynet, og jeg holdt meg på veien på god, gammel rutine - for jeg så i alle fall ingenting. Ikke som jeg husker, i alle fall.
Men jeg vet jeg passerte Avesta. Jeg passerte Norberg. Jeg passerte Fagersta.
Jeg måtte begynne å tenke på overnatting. Jeg rev meg vekk fra tankene om ulike menneskeskjebner, og prøvde flytte fokuset over på min egen skjebne.
Hvor skulle jeg? Hvor kommer jeg til å ende opp? Hvor har jeg passerte?
Jeg tenkte først bilen igjen. Så tenkte jeg det kunne vært fint og ligget i ei seng, og sett på TV eller internett. Det er jo flust av fotballkamper i dag. Svensk Allsvenskan. Alle for langt unna meg.
Jeg ramlet innom Booking dott com igjen, og fant et vandrehjem i Smedjebacken. Dit var det 30 minutter med bil fra der jeg stod, i en eller annen busslomme på den svenske landsbygda.
Jeg bestiller ingenting, men kjører for å sjekke.
Det neste jeg husker er at jeg snudde ved havna i Smedjebacken, fordi jeg hadde kjørt for langt. Da jeg snudde, så kom jeg forbi Hattkalles Vandrarhem. Det kunne vært oppkalt etter en på Säter.
Det så nedslitt ut. Livløst. Jeg turet på videre. Nok en gang gjennom svenske skoger.
Nå hadde jeg tatt opp Park4Night-appen, og kjørte etter den. Jeg pekte meg ut et par alternativer, men først svingte jeg innom Ljusdal, og kjøpte litt diverse som jeg trengte. Blant annet en slik snø- og solskjerm til å feste på frontruta. Det hadde jeg savnet ved å sove i bilen. Da skjermer jeg meg i alle fall litt.
Så bar det i retning Borlänge, men på grusveier. Det første stedet jeg hadde sett meg ut, så i grunnen idyllisk nok ut.
Det var fiskemuligheter, men fiskekortene fikk man kun kjøpt fysisk. Men hvor? Nei, i alle fall ikke der. Og det blåste. Samt lå i skyggen. Jeg frøs for første gang på flere dager, da jeg gikk rundt meg selv nede ved det lille vannet jeg ikke registrert navnet på, så jeg satte meg inn igjen i bilen og kjørte videre.
Ny grusvei. Nytt vann. Ny plass for mulig overnatting.
Her var det hakket bedre, men ikke så langt unna lå en del ungdommer i et telt. Det kom til å bli høylytt. Jeg kjente det på meg. Jeg vet hvordan det er. Svensk EPA-musikk til langt på natt.
Så jeg gjorde vendereis igjen.
Nå begynte det å lakke mot kveld, og jeg var plutselig snart i Borlänge. Der kunne jeg ta inn hotell, men det vil jeg jo ikke. Så halvt i blinde kjørte jeg to runder i rundkjøringen, før jeg tilfeldig tok av på hovedveien i retning Ørebro.
Det jeg da ikke var klar over, var at jeg plutselig var på vei tilbake til Ludvika, der jeg hadde vært et par timer før. Jeg kikket på kartet, og fant samtidig ut at det siste vannet jeg hadde sjekket ut, midt i ingensteder, etter et par mil på en svensk grusvei, faktisk i luftlinje bare lå noen kilometer fra det vannet jeg sov ved i går.
Jeg hadde kjørt i ring. En stor ring, men like fordømt i ring. Og jeg var i ferd med å kjøre i ring igjen.
Jaja. Det er reisen som er målet mitt, og ikke målet som er reisen. Så jeg kjører gjerne i ring, jeg. Det er ikke det.
Jeg vrengte av hovedveien igjen, og plutselig var jeg nok en gang på vei gjennom svensk landsbygda. Grusveier, og små orter. Ett og annet hus, der folk hist og pist satt på verandaen, eller skrudde på en bil i hagen. I singlett. Et lite svensk Appalachians. Men jeg hørte aldri banjoer.
Det skyet over, og regnet lurte der fremme. Jeg så meg ut et siste sted. Det lå to rasteplasser ved et vassdrag som het Malingarna. Nord for Nyhammar. Hvor nå det var. Jeg var fortsatt litt på Säter, men fulgte med på den blå brikken, og så at jeg nærmet meg.
Jeg kjørte plutselig på en knivsegg gjennom innsjøene. Et forunderlig geologisk sted. Jeg rakk ikke fundere stort over det før jeg så skiltet til lägerplats. Det hørtes litt tysk WW2 ut, men var en harmløs liten flekk i skogen, der det stod et par-tre campingbiler allerede.
Nok fikk være nok for i dag. Jeg parkerte, og rigget meg til. Lagde middag på rein rutine, den samme menyen som i går, og dagen før det igjen.
Etter middagen hadde jeg tenkt å kose meg ute med en kald øl, men myggen ville det anderledes, så jeg krabbet inn i den behagelige Mondebobilen, og koste meg i vater helt til klokka nærmet seg midnatt.
Midnatt?? Da har jeg bare tida og veien for å publisere!
Natta!
Dagens låt blir Lars Bremnes sin låt Spelle for de gale, som han selv skrev etter å ha underholdt på et mentalsykehus, og reflektert rundt hvem som egentlig er gal.
I dag er det forøvrig rettspsykiatrisk på Säter, i nye lokal som ble bygget da de opprinnelige husene stengte. De har snaut 80 plasser, og der var her Bergwall i sin tid var.
Det er noe med ordbruken. Rett og gal
Rettsvesen, rettsmedisinsk, rettspsykiatrisk.
Galskap, galehus.
Hvem eier definisjonsmakten over rett og galt? Menneskekonstruksjoner alt sammen.
Hvilke rettigheter hadde den som ble stemplet som gal, mot den urett, og den galskap, som mange av de som skulle utøve rett, gjennom historien, bedrev?
Tenk litt på det, mens du hører på Lars Bremnes.