Dagen i dag har vært litt trå for alle tre, og det merketes godt at vi har vært på veien i snart to og ei halv uke, både i humør og tålamod.
Etter en enkel frokost med rundstykker fra i går, så pakket vi sakene våre, og sjekket ut. Prahas flotte hotell UNO ga oss igjen tre flasker vann til turen videre, og de fikk velfortjent ros av fattern da nøkkelen ble overlevert.
Ute hadde det heldigvis blitt noen knepp kjøligere enn i går, og det var delvis skyet. Temperaturen lå fortsatt på gode 26, men i dag skulle vi bare kjøre bil, og der nyter vi i alle fall godt av aircondition.
Det eneste holdepunktet vi har igjen på denne turen, er at vi har en billett til ferga mellom Puttgarden og Rødbyhavn torsdag kveld, kvart på ny. Så vi må bare påse å være der når det blir kvelden om to dager.
Før det er det bare dagsformen, humøret og lommeboka som styrer vår rute. Ja, også det faktum at Iris gjerne vil besøke flest land, da.
Derfor valgte vi i dag å peile oss inn på den lille fliken av Polen, som finnes mellom tsjekkiske Liberec, og tyske Zittau. Der skulle det i følge Google Maps ligge en grensehandel, som sikkert var en jev plass å besøke for så vel tsjekkere som tyskere.
Før vi forlot Tsjekkia, så stakk vi en kort tur innom nevnte Liberec, kjent for blant annet ski-VM for noen år siden. Der fikk vi brent opp resten av de tsjekkiske kronene vi hadde igjen, i en butikk som het Action. Her var det svinbillig, og det minnet litt om en tsjekkisk variant av Europris. Fattern fikk kjøpt seg en flott mobilholder til bilen, som kosta 25 norske kroner - og som fungerte som ei kule. Så nå ble det muligheter for både dashcam-videoer og Google Maps veibeskrivelser fremover - et par uker for sent!
Vi kom oss ut av Tsjekkia, og til grensehandel-butikken Biedronka i Polen. Der var prisnivået mildt sagt forvirrende. Noe stod i Zloty, og noe stod i Euro. Leker og tull kostet mer enn i Norge, mens mat og drikke kostet langt mindre enn i Tsjekkia.
En halvtimes vandring rundt i butikken var imidlertid nok. Ungene var leie, og gikk ut igjen i bilen, og satte seg - mens fattern pent måtte stå i den lange køa, med harry-shoppere som hadde toppet handlekurvene sine, foran seg i køa.
Til slutt ble det min tur. Jeg betalte, og stakk. Freste bort til bensinstasjonen, og fylte tanken full med diesel - til rundt 16 norske kroner literen. Beste prisen så langt, men for den jevne polakk, så svir nok drivstoffprisene godt i lommeboka også der.
Vi kjørte så i retning Zittau. Av en eller annen grunn hadde klokka rukket å bikke tre, så vi var sultne alle som én. I Zittau fant vi ingenting. Så vi måtte bare kjøre. Til litt murring fra ungene, men som jeg må gjenta til det kjedsommelige: Jeg driver hverken restaurant her, eller har vært her før, så vet hvor de er.
Nå stod valget mellom å taste inn Erfurt eller Cottbus på Google Maps. Begge ville ta oss videre. Den ene først vestover, mens den andre ville bringe oss nordover.
Jeg var innom begge to ganger, før jeg landet på Erfurt. Tenkte både mattilbud og overnattingstilbud var hyppigere og bedre i den retningen.
Vi passerte etterhvert Dresden, uten å merke noe annet enn overprisede veikroer langs Autobahn. Stemningen var under middels på grunn av sulten, men jentene klarte utrolig nok å karre seg gjennom ventetiden uten å ryke sammen. Well done!
Rett før Chemnitz, eller Karl Marx Stadt, som den også ble kalt, tenkte jeg at vi bare måtte inn i en by for å finne noe - før noen kom til å snæppe helt. I det jeg hadde tenkt tanken, oppdaget vi et McD-skilt lenger fremme, så derfor ble det nok en gang the easy way - til alles store glede og fornøyelse.
Mens vi spiste og hvilte på McD, et sted mellom Dresden og Chemnitz, så surret jeg rundt på diverse nettsider for å finne takly for natten.
Til slutt fikk jeg napp på kort varsel hos et ungt par, som leide ut kjelleren sin, i en bitte liten dorf midt i ingenmannsland i delstaten Thüringen.
Vi tastet inn adressen på GPSen, og la i vei. Før Jena tok vi av Autobahn, og valgte å kjøre småveiene opp til den lille landsbyen vi skulle bo i. Landskapet så ut som Toten, men med vakrere hus, og eksotiske innslag av mais og solsikker mellom kornåkrene.
Da vi nærmet oss huset vi skulle bo i, så ble det plutselig full stopp på landsbygda. Det hadde tydeligvis skjedde ei ulykke, og veien var sperret av tre politifolk, som målte og registrererte lenger fremme. Etter å ha stått der i ti minutter, så fikk jeg et eureka på kartet, og snudde rundt, for å ta ei ny rute videre. Det ble litt ekstra omveier, men vi slapp i alle fall å potensielt vente i evigheter før en stengt vei skulle åpne igjen.
Vi ankom landsbyen Rastenberg like før klokka ni. Da hadde det mørknet på himmelen, og regndråpene hadde begynt å tromme mot den skitne fronteruta.
En ung tatovert fyr kom ut med nøklene til kjellerleiligheta, og viste med kroppsspråket hvor vi skulle parkere, og hvor vi skulle legge nøkkelen i morgen. Så ønsket han oss god kveld, og forsvant inn igjen.
Leiligheten så, som huset forøvrig, ganske nyoppusset og påkostet ut - akkurat som bilparken utenfor, med en ny, fancy Audi i en av de to carportene.
Da vi kom oss inn med alt av kofferter og poser, slik at vi også kunne ta en ompakk, og sjekk av utstyr i morgen, så var det det siste jeg så av jentene. De emigrerte på vært sitt rom, med trynet limt til skjermene sine. Jeg fatter rett og slett ikke hvordan foreldre orker å stå i kampen mot å la barna selvdestruere seg med skjerm. Jeg har prøvd til det kjedsommelige, og har dessverre bare gitt opp - og skriver heller utfyllende brev til fremtiden, som de forhåpentligvis slipper å lese, og se at har gått troll-i-ord, men hvis de gjør - så vil de skjønne hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde, sa som jeg sa, og prøvde å bestemme som jeg prøvde å bestemme. Forhåpentligvis er det da ikke for sent.
Dagens soundtrack blir Rundt, Rundt, Rundt av Niklas Strömstedt, som kom til meg da jeg hadde følelsen av å kjøre i evige sirkler, rundt og rundt, på bygda i vestlige DDR i ettermiddag.
Så får bildene blir usortert, og spillelista ikke blir oppdatert før tidligst i morgen - da lufta også har gått ut av far for kvelden…