Jeg ble på rasteplassen utenfor Rättvik i natt, og sov som en stein i den provisoriske Mondebobilen. Samtlige av mine 184 centimeter fikk strukket seg godt ut, og med sov-i-ro stappet godt inn i ørene, så slapp jeg våkne av hver minste lyd fra eventuelle nye gjester, forbipasserende, og andre nysgjerrige i løpet av natten.
Lyset var derimot en utfordring på morgenkvisten. Jeg hadde dekket til vinduet ved hodeenden med et håndkle, men det hadde nok vært en idé med bedre lysskjerming. Jeg våknet ved 6-tida av lyset i dag, men snudde meg bare rundt, og gravde hodet under en genser, og sov videre som en stein til halv ni.
Da hadde lastebilen, som overnattet like bortenfor, forsvunnet - og det uten at jeg hadde våknet. Nydelig!
Jeg kom meg ut av bilen til gråvær, men opphold. Frokosten ble inntatt ved en av de fine krakkene på rasteplassen, før jeg pakket om bilen litt før avreise. Jeg har latt soveposen og liggeunderlaget være åpent, slik at jeg ved regnvær enkelt bare har senga fiks-ferdig ved å kun ta ned seteryggen.
Ved ni-tida blinket jeg farvel til Tällberg rasteplass, og svingte til høyre ut på hovedveien. Jeg hadde ingen planer for formiddagen annet enn å lade telefonen, og muligens komme meg til en butikk som solgte belter. Av alle ting. For beltet mitt ble så klart liggende igjen på badet hjemme, da jeg i hurten sturten dro i går.
Jeg kjørte til Leksand, der jeg parkerte, og fisket med meg en lader i lomma. Nå skulle det smake med en kaffekopp, og samtidig kunne jeg fått ladet opp telefonen litt kjappere enn i bilen. Jeg kjente meg umiddelbart igjen i det lille sentrumet, og fant igjen koselige Siljans konditori, som jeg også var innom sist jeg var her - som vel måtte vært i 2018 eller 2019. Her ble det en deilig kopp svart kaffe, og en liten mazarin - som fristende ropte mitt navn, fra sin plass bak glassmonteren.
Hva så?
Alt var i det blå etter at jeg hadde satt i meg to kopper kaffe og en mazarin. Er det ikke deilig at det fortsatt er etablissementer som selger kaffe inkludert påfyll?
Jeg hadde kikket litt på kartet på kafeen, og bestemte meg for å legge inn et kort stopp på en brukthandel som åpnet klokka elleve. Den lå i retning Rättvik igjen, så jeg kjørte noen kilometer tilbake, og skrapet på døra på slaget elleve. Jeg var heldigvis ikke alene, for det var allerede en håndfull andre på plass, på jakt etter noen varp.
I sjappa var det alt mulig gammelt ræl, og en hel del vinyl. Jeg klarte å stagge meg fra å kjøpe, siden jeg vet at platene kun vil ta opp plass, og aldri bli spilt. I alle fall ikke slik jeg har det nå, uten fysiske avspillingsmuligheter i stua.
Jeg måtte allikevel ha med meg noe, så jeg gikk for et hefte fra 80-tallet, som tok for seg kjente feil og problemer ved datidens biler. Sånt er moro, men igjen, noe jeg egentlig ikke trenger. Heldigvis tar det ikke mye plass, og Mazda 929 var så klart omtalt.
I tillegg måtte jeg ha litt ny musikk i bilen, så jeg fant ei M83-plate på CD for ti svenske kroner, som også ble med ut igjen. Ja, også en fantastisk fin, grønn kassettkoffert - som jeg overhode ikke har tenkt å ha kassetter i. Men hva, ja det gjenstår å se.
Etter å ha sagt meg forsynt punsjet jeg først inn Falun. Mest av alt siden jeg trengte innom Dollarstore for å kjøpe meg et billig belte. Det tok meg helt tilbake til Rättvik, siden veien gjennom skogen tvers over derfra, kom ut som kjappere enn via Borlänge.
Egentlig hadde jeg tenkt å holde meg i nærheten av Borlänge til i morgen kveld, for da er det visst nok konsert med Deportees i byen. Det skulle jeg gjerne likt å få med meg, men billettprisen var drøy, og konserten var utendørs i en bakgård i sentrum. Og værmeldinga? Vel, den var sørgelig. Regn, regn og atter regn i Borlänge i morgen kveld.
Da fikk det være.
Da jeg kom til Falun, gjorde jeg runden på Dollarstore som planlagt. Jeg fikk tak i belte, sovemaske, våtservietter og litt knask til bilen.
Jeg startet opp igjen, og tok en kjapp avgjørelse om at jeg ikke var spesielt gira på å surre rundt i Falun. Jeg ville heller se steder på bygda. Steder jeg ikke hadde besøkt tidligere.
Jeg kikket på kartet, og fant noen mindre veier, som skar nordøstover gjennom, og inn i Gästrikland. Her så det ut til å være gode sjanser for å komme forbi et og annet fiskevann, der jeg kunne raste.
For å ha et mål til GPSen, så la jeg inn Ockelbo. Midt i ingensteder, men i retning E4, som er hovedveien som går nordover fra Stockholm helt øst, ikke langt fra Østersjøen-kysten.
Jeg kjørte gjennom en del flott landskap, men ikke noe jeg ikke hadde sett før. Først flotte, svenske kornåkere, og deretter mer skog. Mætta skau, faktisk. Til tross for at jeg nærmet meg kysten for hver mil, så ble landskapet mer og mer likt grenselandskapene øst for Trysil.
Midt i ingensteder fikk jeg plutselig øye på en krakk ved et vann, akkurat i det jeg kostet forbi. Jeg snudde, og kjørte tilbake. Der tok jeg meg ei god pause. Fikk spist lunsj, og prøvde noen kast - men det var alt for grunt, og alt for mye gress, til at jeg orket fiske særlig lenge.
I stedet bar det ut igjen på veien i retning Ockelbo. Jeg hadde sjekket ut hva dette tettstedet hadde å by på mens jeg rastet. Ingenting. Jo, forresten. En hage, og ikke minst deres hall of fame: det var i Ockelbo nåværende Prins Daniel; Victorias gemal, vokste opp, og gikk på grunnskolen. Ikke noe å bli over seg begeistret over, altså.
Så da jeg rullet inn i Ockelbo, så måtte jeg ha et nytt mål for neste etappe. Nå kikket jeg meg ut et lite sted ved kysten. Jeg ville lukte havet! Kjenne saltvannet! Og der ville jeg sikkert også kunne fiske, uten å tenkte på gress, sov - og ikke minst fiskekort. For det er vel slik at man ikke trenger fiskekort til havsfiske i Sverige, også?
Jeg tastet inn Norrsundet på kartet. Der så det ut til at det var ei brygge jeg kunne driste meg til å kaste ut fra. Turen dit gikk gjennom landskap som fortsatt minnet meg mest om de dype skoger, men jeg skjønte at det nærmet seg, siden det ikke skulle ta mange minuttene før jeg var fremme.
Den siste stubben kveilet seg gjennom et idyllisk, svensk nabolag med små, røde hus. Fortsatt ikke noe hav å se. Hvor var så Østersjøen?
Så plutselig åpenbarte den seg, da jeg kom til enden av veien. Her var det tjukt med biler. De fleste type bobiler. I tillegg var det både en restaurant og en butikk, begge ved navn Bergmans Fisk - og åpenbart veldig populære, og muligens ganske så dyre. Bobilene som var parkert hadde løst billett for natta, for det var nok også en bigeskjeft de hadde der. Jeg nøyde meg med å knipse noen bilder, og stikke hodet innom butikken. Noe måtte jeg jo ha fra Bergman, så jeg punget ut for det billigste de hadde; en liten tube bøkling-postei til 35 kroner. Den blir spennende å smake på til frokosten i morgen, tenkte jeg, i det jeg hastet ut igjen av den overfylte butikken, og satte meg inn igjen i Mondebobilen.
En ny titt på kartet. Klokka var ikke mer enn litt over fire, men jeg kjente jeg begynte å bli sigen. Jeg bestemte meg for å kjøre videre nordover til et sted som het Ljusne.
Veien jeg måtte ta gikk parallelt med E4, og het Jungfrukustvägen. Bare i navnet burde den jo være severdig, men neida. Fortsatt bare skau. Ikke så mye som et flik av hav å se. Veien fulgte i stedet togskinnene oppover, og mulig var dette den gamle motorveien før E4 ble bygget. Jungfrukustvägen, my ass!
Jeg funderte litt på navnet, for jeg hadde først lest det som frokost. Så begynte jeg å tenke på Carl Jung. Hva spiste han egentlig til frokost?
Så plutselig kjørte jeg forbi et slikt som viste at det lå en campingplass med fiskemuligheter til høyre. Før jeg rakk å summe meg, så fortalte stemmen på Google Maps at jeg var fremme. Det var ikke mye til sentrum. En butikk, men rett i mot meg et skilt inspirert av Hollywood over en liten kolle. Ljusne, stod det.
Jeg skrudde av den irriterende lyden av kartdama, og kjørte på mannlig intuisjon mot det jeg mente måtte være kysten. Det var fortsatt ikke noe hav å se.
Etter en u-sving på et industriområde havnet jeg etterhvert på en parkeringsplass, der en haug med folk, alle menn, stod med fluestenger. På den andre siden skimtet jeg campingvogner. Det lignet fortsatt ikke på havet, men heller ei litt stri elv, så jeg måtte stoppe og sjekke. Javisst! Dette var per definisjon fortsatt en del av elva Ljusnan. Ei elv som visst nok var ei populær fiskeelv, og som også så klart var underlagt kravet om fiskekort. Jeg skjønte at jeg ikke burde gå ut og kaste ut noe her, siden det også viste seg at jeg stod på grunnen til Ljusnefors Sportfiskeklubb. Med ett skjønte jeg bedre de lange blikkene jeg hadde fått, da jeg i sakte fart passerte karene med vadebukser og lange fluestenger.
Været var nå blitt i overkant av det jeg hadde forventet meg. Knall blå himmel, relativ god temperatur, og i følge Yr skulle det holde seg slik til et stykke ut på dagen i morgen.
Jeg var lei av å kjøre, så tok en rask beslutning om å kjøre tilbake over brua, og høre om jeg kunne få losji på andre siden. Fem minutter senere stod jeg i resepsjonen på Ljusnefors camping, og hadde nettopp betalt for ei natt i telt og et fiskekort ut dagen. Vel vitende om at jeg kunne kjøpt ett kilo torsk for prisen av fiskekortet alene, og at det mest trolig var penger rett ut av vinduet - med en mindre sjanse på gevinst enn de klo-maskinene som jeg prøver å få 10-åringen til å unngå.
Uttrykket gjør som jeg sier, og ikke som jeg gjør er altså fortsatt høyst relevant.
Jeg kunne selv velge meg en teltplass rett nedenfor resepsjonen. De eneste andre der var en tysk storfamilie, med et enormt telt - så jeg la meg i god avstand fra dem, rett nedenfor.
Da teltet var kastet i været, og satt opp - bordet og stolen oppe, pluggene i, og jeg var i full gang med å installere liggeunderlag og sovepose, så kjente jeg en merkverdig lukt. Det var ikke lukta av hav. Heller ikke mat. Ikke var det svette heller.
Men hva f…. Jeg kikket på den runde konstruksjonen rett ved siden av inngangen på teltet, og fikk et Eureka! Kloakk! Hans Josef, du har satt opp teltet rett ved septikkummen, kvisket jeg til meg selv.
Stillhet.
Som ris til egen bak får jeg bare stå det ut.
Jeg tok med meg stanga og to nye sluker jeg hadde fisket med meg fra en tilbudsbutt på Dollarstore i Falun, og dro ned til elvebredden.
Ett kast. To kast. Fem kast. Null reaksjon. Jeg byttet sluk. Ti nye kast. Jeg kjente det bruste i blodet. Jeg elsker å fiske, altså. Faktisk! Men jeg eier jo ikke tålmodighet. Det jeg hadde lyst på, var en kald øl. Ikke makrell.
Så jeg pakket sammen igjen, og kastet stanga inn i bilen. Tok med meg lommeboka, og fikk i stedet en Höga Kusten på kroken. Den var til og med billigere enn fiskekortet.
Jeg nøt livet og ølen i glassveranden utenfor resepsjonen, mens jeg skottet på turister som kom. To polske damer hadde begynt å sette opp et telt litt bortenfor. I god avstand fra septikkummen. En italiensk bil med taktelt trillet nettopp inn på plassen, og klokelig nok parkerte også de helt i andre enden av nordmannen ved septikken.
Etter å ha zoomet både litt inn og ut over en halv bärs, så ruslet jeg ned igjen til teltet for å finne frem utstyr og ingredienser for middag. Lukta var ikke lenger så sjenerende, så det var vel enten noe med vindretningen eller det mentale aspektet, som forsterket det hele.
Jeg hadde handlet litt diverse i Leksand tidligere i dag, og middagen ble derfor en enkel vri med baconterninger, pasta og cherrytomater. Jeg droppet å prøve propanbrenneren oppå lokket til septiktanken. Det hadde mæssom itte ti seg ut hvis jeg hadde blåst hele plassen her i lufta. Maten ble derfor preparert på felleskjøkkenet i servicebygget. Ikke verdens mes
Etter middagen vanket det oppvask, og i stedet for å fiske, så ble resten av kvelden brukt i teltet. Ene og alene fordi myggen da hadde kviknet til de grader til, og myggolje og myggspray hjalp nada.
I stedet brukte uendelig mye bortkastet tid og energi på å irritere med over en ustabil og tidvis håpløs og ikke-fungerende Squarespace-app, som rett og slett levde sitt eget liv. Det jeg hadde tenkt skulle bli en tidlig kveld bikket derfor elleve med solid margin, etter å ha byttet både innloggingsform, passord og gud vet hva, for å få liv igjen i appen.
Til slutt lyktes det. Så får vi se hvor lenge det varer.
Flaks for myggen, da. At jeg fikk en ny fiende.
Dagens soundtrack må bli nok ei låt fra M83, og plata jeg røsket med meg i bruktbutikken tidligere i dag. Valget faller på åpningssporet Moonchild.
God natt!
