Jeg fikk min første lekegitar før jeg hadde begynt på barneskolen og min første ekte gitar da jeg var rundt 13, og ble jeg ikke fotballproff, så skulle jeg bli rockestjerne. Jeg ble ingen av delen, men begge deler har allikevel fulgt meg gjennom hele livet, og på mange måter formet meg til den jeg er i dag. Og jeg fikk faktisk muligheten til å spille live én gang - i Fredrikstad av alle ting; en helt vanlig junilørdag i 2002.

En helt vanlig, småsur tirsdagskveld i hovedstaden. To tullinger fra Toten har tatt turen innover for å dra på konsert midt i arbeidsuka. Bandet som stod på scena denne kvelden var kanadiske Our Lady Peace. Bandet var allerede så store at de solgte ut store stadioner i hjemlandet, men i Oslo kunne de nok vandre ganske anonymt rundt.

Torsdag 29. juni 2000 var jeg i Oslo Spektrum for å se og høre de gamle 90-talls grunge-heltene i Pearl Jam for første og siste gang

Høsten 2002 sprakk nyheten i Oppland Arbeiderblad om at noen faktisk hadde klart det mesterstykket å booke mine svenske favoritter Kent til å spille konsert i verdens største publikumshall i fjell - Gjøvik Olympiske Fjellhall.

Jeg oppdaget det svenske bandet Kent med plata “Isola” (1997). Det ble en øyeåpner for meg, og en livslang musikalsk forelskelse.

Jeg oppdaget Rosie Thomas med hennes nydelige debutalbum When we were small (Sub Pop, 2001) på begynnelsen av århundreskiftet en gang, og ble umiddelbart dypt fascinert. I god, gammeldags Andy Kaufman-stil så fikk jeg ikke helt tak på henne, og det gjorde egentlig bare fascinasjonen større.

Et av mine klareste 90-tallets minner når det gjelder oppdagelse av ny musikk var da jeg stod ved lyttedisken på Bennis på gamle City kjøpesenter vis a vis CC martn på Gjøvik, og ble anbefalt å ta en lytt på ei ny plate av et band som het Counting Crows.

Den 2. november 2005 entret den islandske kvartetten Sigur Ros scenen på selveste Oslo konserthus, og godt plantet i de behagelige stoffstolene, en håndfull rader fra scena, satt jeg.

Fredag den 1. juni 2007 stoppet verden for et lite øyeblikk, og det av alle ting her på Lillehammer. I byens storstue fra OL-1994, Håkons hall, var det duket for en smått sensasjonell begivenhet.

13. desember 1999 stappet jeg en bil full og dro til Rockefeller i snødrevet for å for første gang se og høre en av mine 90-talls favoritter Live - men det var oppvarmingsbandet som blåste oss alle av banen - de for oss da totalt ukjente guttene i Muse!

Tre ganger har jeg sett Heather Nova live, og fått med meg både Madrugada og Ben Christophers på kjøpet. Dessverre har mye gått i glemmeboka, men noen fragmenter sitter igjen.

Den lavmælte trioen Low fra Duluth, Minnesota, fikk jeg første gang gleden av å overhøre live på det smått legendariske konsertstedet So What! på Lille Grensen i Oslo. Datoen var 5. mars 2001.

Den 12. april 1996 spilte Smashing Pumpkins sin første konsert i Oslo Spektrum, og da var en ung og lovende Vladimir på plass.