Denne plata fikk mange runder på midten av 90-tallet, og det var ikke bare på Sivesindhøgda at denne gjorde sitt inntog. Faktisk så er plata den dag i dag, ifølge Wikipedia – så da det med ei stor klype salt – den 19. mest solgte plata gjennom historien i USA, med over 21 millioner solgte. Riktig så kommersielle ble aldri bandet i Europa, spesielt vel ikke i Norge – der sånn musikk ofte gikk under radaren. Jeg har ikke funnet noen salgstall fra Norge, men bandet tror jeg aldri spilte konsert i Norge – så det sier vel sitt.

Heather Nova oppdaget jeg første gang da jeg kom over en musikkvideo på SVT med låta "Maybe an Angel". Jeg var helt satt ut. Av musikken. Av dama. Av vokalen. Av innlevelsen. Det at dama var oppvokst på en seilbåt, og levde de 15 første årene av sitt liv rundt på de sju hav, gjorde ikke fascinasjonen mindre. I magen hadde også totningen en eventyrer, selv om de fleste drømmene forble i magen eller i hodet.

Britiske Placebo debuterte i 1996 med sin selvtitulerte plate, men det tok ikke av før to år senere da de ga ut «Without you I’m nothing». Det var i alle fall plata som gjorde at jeg oppdaget disse karene, og gitarist-vokalist Brian Molko sin androgyne stil og særegne stemme. Tittelsporet og «Every you and every me» var to låter som gikk mye på slutten av 90-tallet i Tandsethers CD-spiller.

The Rambelins var bandet til Kyrre Fritzner, i dag vel mest kjent som produsent og studiomusiker for omtrent alt som kan krype å gå i norsk musikk - samt at han vel også har vært delvis medlem (i alle fall i live-setup) i både CC Cowboys og De Lillos. De debuterte i 1993 med denne utgivelsen, "Into the Woods", men etter nok ei plate året etter var det kroken på døra for bandet. Litt lik skjebne som Matchstick Sun i luke nummer 1.

På det 18. skal det skje. Legendariske Emmylou Harris, med den vakre englestemmen, debuterte som plateartist allerede i 1975, men det var først 20 år senere at hennes virkelige store avtrykk på musikkhimmelen skulle komme. I alle fall i mine ører. Og det med ei plate som nesten ikke har ei eneste Emmylou Harris-låt.

Intet norskt debut-album har fanget meg så til de grader som Madrugada sitt dystre, stemningsfulle mesterverk "Industrial Silence" da det kom ut i 1999. Nordlendingene, med kanskje et av de flotteste bandnavnene gjennom historien, kom som et frisk pust på slutten av 90-tallet med en sound ulik alle andre, med sin skitne, røykfulle, stemningsfulle rock. Robert Burås (1975-2007) sin gitarsound var noe helt spesielt, og sammen med Sivert Høyem sin mørke stemme så var dette a match made in heaven fra første anslag.

I takt med at internett ble allemannseie, så ble det plutselig andre måter å oppdage ny musikk på enn å henge på den lokale platasjappa, og bla i cover; se på fonter, lese tekster, lese om instrumentering, takk-til-liste, se på bilder og kanskje gi plata en runde på lyttestasjonen ved disken.

Nå kunne man finne ny musikk hjemme i fra stua, og for en som likte å dykke lengre ned i dypet etter fisk enn almuen - så var gleden enorm da jeg fant frem til den amerikanske nettsiden CD Baby, som hadde spesialisert seg på usignerte artister.

Eskilstuna-bandet Kent (1990-2016) startet som en undergrunns indie-rockeband, og endte sitt liv som et slags Depeche Mode opphøyd i fjerde potens. Personlig likte jeg dem nok bedre i starten enn mot slutten, men noen av de virkelige høydepunktene kom et sted der i mellom.

Jeg har vel alltid vært dratt mot tristesse og melankoli i musikk og kunst generelt, så at "Hagensta Hill" står som mitt absolutte favorittalbum av Kent sine 12 studiealbum, bør vel ikke være noen overraskelse.

Et paradigmeskifte i eget liv var da jeg oppdaget den amerikanske alternative-rock sjangeren på begynnelsen av 90-tallet. Et av de første bandene som åpnet denne døra var Counting Crows.

Jeg var ute etter ei anna plate på Bennis (platebutikk) på CC-martn (eller var det fortsatt på gamle City) på Gjøvik i 94-95 en gang, og ble anbefalt av Christer, som dreiv sjappa da, om å gi plata en lytt på lyttestasjonen.

Den småforfylla, bustete og halveksentriske singer-songwriteren David Ramirez fra Texas ble et nytt bekjentskap for meg i fjor, da jeg oppdaget hans perle av ei låt «Time» ved en tilfeldighet på ooo det store internettet.

Siden den gang har hans album «We’re not going anywhere» fra 2017 gått mang en runde på TIDAL, både privat og på kontoret.

Som mange andre var også jeg innom sjangeren Brit-pop på 90-tallet, og band som Oasis, The Verve, Shed Seven, Kula Shaker og The Bluetones gikk alle flere runder i CD-spilleren.

Ett av de aller flotteste albumene i mine ører kom på tampen av Brit-popens storhetstid; utgivelsen "Glow" av Glastonbury-bandet Reef.