For 14 år siden så jeg den amerikanske artisten Rosie Thomas live på Paradiso i Amsterdam.

Hennes quirkyness kan noen ganger bli rent for mye, men det som kommer ut av henne som musikk er så absolutt verdt å høre på!

I kveld er det nok en gang tid for å kultivere seg litt.

Vladimir farter etter jobb i dag sydover, plukker opp Estragon på Gjøvik, og tar atter en gang fatt på Riksveg 4 innover til Parkteateret.

På scena i kveld står det britiske bandet Bear’s Den. De har vært i Norge flere ganger, men dette blir første gangen med Vladimir og Estragon i salen.

Amerikanske Fort Atlantic kom med på spillelisten tilbake i august, på 10-årsdagen for første gang jeg fikk se ultralydbilder av min eldste datter Iris.

Bandet kommer fra Portland, Oregon, og «Bathed in Sunlight» var av meg en av de mest spilte låtene sommeren 2019.

En av årets nye oppdagelser på musikkfronten var William Fitzsimmons.

Her får dere blogginnlegget som fulgte låta da den ble lagt ut på «365 dager, 365 låter» tilbake i august i år.

Den 26. november 1987, mens Full Metal Jacket surret og gikk for et fjetret publikum på Klingenberg, så kom ei lita jente til verden på Bærum sykehus.

Jenta fikk navnet Emilie, og vokste opp sammen med sin franske far og sin norske mor i et rekkehus på Bekkestua. Faren digget jazz, så for Emilie begynte musikkinteressen der - med fars gamle Bossanova- og Keith Jarrett-plater.

Paris, november 1870.

Den fransk-prøyssiske krigen har pågått i fire måneder, og tyskerne har beleiret byen. Utenfor bygrensene har en folkehær på så mange som 400,000 samlet seg, under ledelse av krigsminister Léon Gambetta.

Problemet er bare at Gambetta ikke kan gjøre noe som helst før han får ordre fra øverstkommanderende i Paris.

Nikolai Olaus Lossius ble født på øya Sekken i Romsdalsfjorden i 1790, og endte opp med kone og barn i vakre Valparaiso, Chile, og som vise-guvernør på Galápagosøyene.

Han returnerte aldri hjem til landet han forlot som 16-åring, slik americana-gutta i trønderske The South også synger om at de ikke gjør. Finner veien hjem. Av helt ulike årsaker vel og merke.

Canadiske Justin Rutledge (1979-) oppdaget jeg for en 8-10 år siden gjennom et par CDer oppdaget og kjøpt gjennom nettbutikken CDBaby.

Singer-Songwriteren fra Toronto er langt i fra nyskapende, og du tenker kanskje at «dette har jeg jo hørt før».

Jeg kan vel ikke akkurat kalles en Globetrotter.

Til å være såpass interessert i geografi og verdens kriker og kroker, så har jeg opp gjennom årene dessverre kommet meg alt for lite rundt. Etter at ungene kom til verden, så har det stort sett blitt road trips rundt om i Norden, krydret med en og annen fotballtur til balløya.

Elva Rio Grande er USAs fjerde største, etter Missouri, Mississippi og Yukon.

Den begynner beskjedent nord i staten Colorado med flere små åer i Canby Mountains, før den suppleres fra flere sideelver og vokser seg større jo lengre den nærmer seg grensa til Mexico.

Ved byene El Paso og Ciudad Juarez danner elva grensa mellom USA og Mexico, og den følger elva helt til den munner ut i Mexicogulfen utenfor byene Brownsville og Matamoros.

Her om dagen kom mine postrock/ambient-favoritter Hammock ut med en ny utgivelse, men i dag skal turen gå til en artist som ble den første til å signere for Hammock sitt eget plateselskap, Hammock Music.

Artisten heter egentlig Matt Kidd, og kommer fra Houston, Texas. Det er altså ikke bare olje og kveg i The Lone Star State - men også flust av gode artister innen denne sjangeren av instrumental musikk.

Tidligere i år bestemte blogg dott no seg for å kaste inn årene, og kaste ut alle bloggere som ikke skrev om mote, sex eller kosmetikk - eller var i toppen av statistikken over antall klikk.

Dermed røk jo også reisebloggen min, Vladimir og Estragon - der jeg sammen med Estragon, i forskjellige skikkelser, kunne raljere litt fra mine/våre turer på veien, samt litt om barneoppdragelse og livet forøvrig.

Men nå er bloggen oppe og går igjen på nytt nettsted!

Hvis Tom Waits og Nick Cave hadde fått et musikalsk barn sammen, så kunne avkommet meget vel ha vært svenske Andi Almqvist.

Skåningen ble født utenfor Malmö i 1968, og debuterte som plateartist først som 37-åring med «Can’t stop Laughing», utgitt i oktober 2005.

Tidligere i år skrev jeg om musikksjangeren No Depression i prosjektet «365 dager, 365 låter» som jeg har gående på Facebook, samt den legendariske platebaren Rilla på Lillehammer, senere Basement Records.

I dag skal jeg hente frem igjen den beste plata jeg oppdaget ved å handle musikk i denne legendariske platesjappa.