COUNTING CROWS - "August and Everything after" (1993)
Et paradigmeskifte i eget liv var da jeg oppdaget den amerikanske alternative-rock sjangeren på begynnelsen av 90-tallet. Et av de første bandene som åpnet denne døra var Counting Crows. Jeg var ute etter ei anna plate på Bennis (platebutikk) på CC-martn (eller var det fortsatt på gamle City) på Gjøvik i 94-95 en gang, og ble anbefalt av Christer, som dreiv sjappa da, om å gi plata en lytt på lyttestasjonen. Han mente dette burde falle i smak, for jeg hadde vel nettopp kjøpt noe i samme gata (Live? Collective Soul?). Jeg var skeptisk, som alltid. Counting Crows? Jeg tenkte Crowded House eller Culture Beat. Nei, vettu hva.
Men jeg husker det klart som dagen den dag i dag. Anslaget. Det enkle riffet som starter albumet. De første tonene gjennom lyttestasjonen. Starten på "Round here". Første spor. Gå'ta'ba'an! Jeg var bergtatt. Forelsket i et album. Type storm. Type umiddelbart. Jeg la pengene på bordet, og satte meg inn i den gamle Mazda'n, dytta plata inn og hørte. Lyttet. Hørte.
Spol frem til 2018 og plata ligger fortsatt i bilen. En annen Mazda denne gang. Samme plate. Plata ble inspirasjon til egen "karriere" (høøh!) innen låtskriving, og jeg håpet jeg kunne synge som Adam Duritz.
Åpningssporet er 5:32 i studioversjonen, men jeg kom raskt over live-versjoner som var på en 13-14 minutter. Hver gang improvoserte de frem litt nye ting på live-versjonene, og dette fascinerte meg veldig. Spesielt innen denne sjangeren, som egentlig ikke innbyr til så mye eksperimentering. Men de holdt seg alltid innafor.
Round here she's always on my mind
Round here I got lots of time
Round here we're never sent to bed early and nobody makes us wait
Round here we stay up very, very, very, very late
Trekkspillet som åpnet spor 2 og låta "Omaha" gjorde meg minst like begeistret. Somewhere in the middle of America. Charlie Gillingham trakterte trekkspillet som ingen andre, og da fikk det bare stå til at jeg personlig synes spor 3 "Mr. Jones" er platas kjedeligste. Kanskje fordi det var den store hitten og den mest kommersielt tilgjengelige låta? Det var ikke noe særlig for han gutten som alltid ønsket å gå i mot det kommersielle. Gå i mot hitsene. Jo flere folk som samlet seg rundt noe, jo lengre vekk ønsket jeg på gå.
Da var det større lykke å finne i spor 4, "Perfect blue buildings". En surrealistisk tekst. Her har nok Duritz vært ute på rangla i New York City og fått i seg en del han ikke har tålt. Han var, som mange musikere på den tida, tidvis litt for glad i det man burde være mer måteholden med.
Asleep in perfect blue buildings
Beside the green apple sea
Gonna get me a little oblivion
Try to keep myself away from me
Den store hjerte-smerte låta på plata er "Anna begins". Lyrisk er Duritz' tekster små historier i beste Dylan-stil. Det er litt Kerouac over det. Litt beat. Litt spoken words. Og jeg liker det. Liker det fortsatt!
You try to tell yourself the things you try to tell yourself
To make yourself forget
I am not worried
"If it's love, " she said, "then we're going to have to
think about the consequences."
She can't stop shaking
I can't stop touching her and
This time when kindness falls like rain
It washes her away and Anna begins to change her mind
Etter denne låta kommer de to mest anonyme for min del. Flotte låter, bevares, men "Time and time again" og "Rain king" er kanskje de to låtene jeg har hørt minst på på plata. "Rain king" live er imidlertid en stor suksess, da de bruker å dra den ut i samme grad eller stil som med "Round here".
Spor 8 heter "Sullivan Street", og er en fin, vakker og trist låt som virkelig trenger å bli hørt. Teksten er også her i førersetet, så beskrivende og levende i sin fortellerform.
Take the way home that leads back to Sullivan St.
Cross the water and home through the town
Past the shadows that fall down wherever we meet
Pretty soon I won't come around
Ghost Train er spor 10, og vel - kanskje jeg hører enda mindre på den enn "Time and time again" og "Rain king". Låta er melodisk sett den mest eksperimentelle på plata, og sammenlignet med "Mr. Jones" veldig lite kommersiell. Så da burde jeg like den godt, vel? Joda. Den fungerer også, men havner i skyggen bak de to siste sporene som kommer etter.
Nest siste spor er den stillfarne pianoballaden "Raining in Baltimore". Den roligste låta på plata. Her er det tristesse, og du kan høre regnet. I Baltimore.
And I get no answers
And I don't get no change
It's raining in Baltimore, baby
But everything else is the same
There's things I remember and things I forget
I miss you
I guess that I should
Three thousand five hundred miles away
But what would you change if you could?
Plata avsluttes med den lengste låta, "A murder of one". Denne er mer up-tempo og suggerende enn de andre, men samtidig en særdels god godbit. Teksten sitter som et "børseskudd", og faktisk er diktet som bandet hentet sitt navn fra resitert i denne teksta. Barnlig, drømmende. Vekkende!
Well, I dreamt I saw you walking
Up a hillside in the snow
Casting shadows on the winter sky
As you stood there counting crows
One for sorrow, two for joy
Three for girls and four for boys
Five for silver, six for gold
Seven for a secret never to be told
All your life is such a shame, shame, shame
All your love is just a dream, dream, dream
Sjekk ut "August and everything after" på TIDAL eller Spotify - eller rett og slett kjøp plata! (Jeg kjøpte forøvrig denne igjen på kassett i nyere tid, da jeg hadde en bil med kun kassettspiller! Lenge leve kassetter!)