THE RAMBELINS - Into the woods (1993)
Tilbake til Norge. The Rambelins var bandet til Kyrre Fritzner, i dag vel mest kjent som produsent og studiomusiker for omtrent alt som kan krype å gå i norsk musikk - samt at han vel også har vært delvis medlem (i alle fall i live-setup) i både CC Cowboys og De Lillos. De debuterte i 1993 med denne utgivelsen, "Into the Woods", men etter nok ei plate året etter var det kroken på døra for bandet. Litt lik skjebne som Matchstick Sun i luke nummer 1.
"Into the woods" ble ei ganske så populær plate i 1993, og bandet ble faktisk Spellemannprisnominert for den. Den eminente norske musikkbloggen Dust of Daylight har også dratt frem denne som en av sine all-time norske favoritter - og for ei plate!
Her er det gode melodilinjer på løpende bånd, og tekster som favner stort - alt fra brutale historier om mord, gjennom rene allsang ved bålet-glad låter, til så klart såre ballader om ulykkelig kjærlighet.
"Into the Woods" inneholder 18 spor, og da er det lett å tenke at kvantiteten går ut over kvaliteten. Nei, da. Her er det nesten ingen dødpunkter. Naturligvis skulle man ønske seg at en del av perlen var lengre. Med 18 spor sier det seg selv at her er det mange låter med ekstremt radiovennelig lengde. Flere av låtene klokker inn på under tre minutter, og lengste sporet er "The Rose" på nr. 17 med litt over fire minutter.
Plata åpner med den to minutter lange irsk-inspirerte gladlåta "What a night that was", og deretter i den sent 80-talls R.E.M-inspirerte "Catch". Spor 3 er den vanvittig kontrasterende "Something for the kids". Flere korte, absurde historier pakket inn i en vakker melodi. Her treffer vi både en mann som tok livet av familien sin i en dyrepark, og ei jentes avstandsmøte med Elvis. Alt pakket inn med akustisk gitar, fine harmonier og trekkspill.
Etter den snodige folketone-fusion låta "Voodoo Doll", kommer platas første stillfarne men nydelige ballade i "The Family Song", om en foreldrepar som ikke lenger har noen følelser for hverandre, men lever på gamle minner.
Mummy was a lonely girl
til' she met dad
and fell in love
a long time ago
Daddy was a lonely boy
til' he met mum
and fell in love
a long time ago
Den 50-sekunder lange "Campfire in August" bryter opp stemingen med høy allsang-faktor og fele rundt leirbålet, før tittellåta "Into the woods" tar oss med inn i skogen med mandoliner og nok i mine ører R.E.M inspirert sak.
"Maryam" byr på litt savn i spor 8. "Oh Maryam, I'm thinking about you now and then", før regnet bøtter ned i den mer rocka, og kanskje litt for meg anonyme, "The rain came down". Det svakeste sporet på plata i mine ører. Spor 10 er et nytt slags intermesso med en irsk-inspirert liten sak lagt lang bak i lydbildet, som om vi hører den gjennom en dårlig kassettradio.
Et av de virkelige høydepunktene er "Fly away" på spor 11. Fin tekst og en fantastisk nydelig melodi. "Goodbye to stormy weather and gloomy days, Come with me and spread your feathers - and fly, fly away". Her er det sol, sommer og smilet går helt rundt. Midt i hetebølgen, når alle er på stranda. Hui og hei som vi koser oss her!
Etter denne daler det litt for The Rambelins på "April" og "Close", før den 34 sekunder lange "One more minute" får beinet til å trampe rytmen og hodet til å riste i takt. Denne vesle snutten kunne fint vært dratt ut til en 4 minutters låt. Men det er noe med den lille teasen. Som en liten forrett på en Michelin-restaurant, eller noe barna ikke kan lese om. En munnfull av noe virkelig godt, som du gjerne skulle ha smakt eller hatt mer av.
"Sometimes you worry too much". Kanskje. Her er det litt Bob's country bunker i rytmen, med Beach Boys-koring og en del anger. En artig sak, som bryter litt med resten av låtene. "June" på spor 16 ønsker sirkuset velkommen til byen med munnspill og all-sang vennlig refreng. Her sporer jeg The Jayhawks lang vei på det musikalske, og omskrevet til engelsk kunne sikkert Louris/Olson gjort en cover av denne og ingen hadde reagert på at det ikke var noe eget.
Det absolutt vakreste, men tristeste sporet er "The Rose". 4 minutter med savn, lengsel og ensomhet. Dette er beint ut tristesse, men akk så nydelig.
Hvor skal man gå etter dette? Egentlig kunne plata bare avsluttet her, og alle ville vært i dårlig indre forfatning, med hjertesorg og tårer i øyekroken. Slik kan det vel ikke slutte, så The Rambelins legger inn låta "New Years Eve". Kanskje den får humøret tilbake?
Ikke det, nei. Den starter med stille pianoklimpring og Fritzners såre stemme. Dette er visst ikke fyrverkeri, kalkun og Asti allikevel.
Etter 1 minutt og 30 sekunder er nyttårsaften over, og "Into the woods" er i mål. Nå gjelder det bare å komme seg ut igjen av skogen og få opp igjen humøret. Beste måten å gjøre det på er å rykke frem til start igjen og "børja om från børjan" med spor 1: What a night that was!
Eller, what an album this was. What an album this IS.
Aldri hørt The Rambelins? Aldri hørt "Into the Woods".