I kveld er det duket for førjulsquiz på Heim, en koselig gastropub på Lillehammer.
Vi slår to fluer i en smekk, og unner oss et aldri så lite uformelt «julebord» for quizlaget vårt, Lumberjacks, som med ulike konstellasjoner gjennom høsten klarte å sikre seg en 3. plass blant Lillehammer-lagene, i den populære Heim-quizen, som tiltrekker seg over 100 deltakende lag hver uke fordelt på fem norske byer.
Jeg elsker quiz og spørsmål, selv om jeg ikke er veldig god, og har stort sett smale og lite quiz-vennlig spisskompetanse (fotballstadioner i engelsk non league sitter langt bedre enn norske ministere, for å si det sånn).
Jeg har likt det så lenge jeg kan huske. Antageligvis er dette noe som kom fra mora mi, som også har vært glad i spørsmål i alle år. Jeg husker hun stilte spørsmål fra ukebladene da jeg var liten, og jeg var heller ikke så mye eldre enn det min eldste er nå da jeg fikk mitt første «Geni»-spill i julegave. Vi så alltid på spørreprogram på TV, og ringte inn hvis det var spørreprogram på radio - helst den lokale Toten-radioen, som var fast takst på fredagskvelden hjemme under oppveksten.
Siden har det gått kast i kast, og en periode gikk det mye i spillkvelder med TP (Trivial Pursuit). Da quiz-feberen kom, så var det gøy å være med på sånne - enten det var på puben eller den årlige, store quizen på Gjøvik gård.
Faktum er dog at jeg liker å arrangere og lage quiz minst like godt som å delta selv. Det ligger kanskje i mitt DNA. Jeg har alltid likt å gi bedre enn å få, nær sagt når det gjelder alt mulig, og jeg koser meg når jeg kan lage spørsmål for quizkvelder. Da kopieres minst mulig, og jeg legger sjela i å komme på spørsmål som man helst ikke finner i quizbøker. Samtidig må nivået være av en slik art at ingen kan alt, men alle kan en del. Slike quizer er absolutt de beste.
De siste årene har jeg årlig kjørt quizkveld hjemme hos meg for vennegjengen, og jeg har også vært «hyret» inn til diverse tilstelninger på jobb, der quiz har vært en del av det sosiale programmet. Jeg har vært med på å arrangere akademisk quiz på Banken på Lillehammer, og jeg har hatt quiz på fjellstuer i Øyer-fjellet.
Premier har det vært så som så med. Det er for meg ikke det viktigst, men det er jo stas med en liten markering av vinneren eller vinnerlaget også - enten det er en medalje av sjokolade eller ei forundringspakke.
Spørrekonkurranser har vært populært blant Norges befolkning i all tid. Både på TV, i radio, i heimen og på utesteder.
En gylden og uskreven regel er selvfølgelig at hjelpemidler ikke er tillat, men på spørrekonkurranser på radio er det ofte dessverre åpenbart at folk ikke klarer å holde seg unna Google - noe som blant annet har falt Viggo Valle i Påskelabyrinten tungt for hjertet - med god grunn!
Slik sett var alt bedre før internett.
For 56 år siden i dag så var 18 finalister i Kreftforeningens landsomfattende spørrekonkurranse «Vi spør - De svarer» samlet til finale i Nordstrand-hallen. Programleder for kvelden var ingen ringere enn Rolf Kirkevaag, og Alf Prøysen var hyret inn som musikalsk førjulsunderholdning.
Premiene det skulle konkurreres om var av den, på den tiden, råflotte sorten. Hovedpremien var nemlig en flunkende, ny, blankpolert bil. Ikke nok med det, men førstepremien inkluderte også et weekend-oppgjør for to på Høsbjør!
Det var ikke hvilken som helst bil som lå i potten til vinneren; nemlig den sovjetisk bygde GAZ-M20 Pobeda.
Denne sovjetiske bilen var blitt gjort tilgjengelig i Norge på grunn av Sildeavtalen som var gjort landene i mellom. Norge eksporterte sild til Sovjet, mot at de fikk importere biler østfra.
Denne modellen hadde 2,1 liters motor med 52 hestekrefter, og brukte nærmere 40 sekunder på å nå maks-farten på 100 km/t. Som ekstrautstyr kunne vinnerbilen denne kvelden friste med «innebygd barbermaskin» - i rene Mr. Bean-ånden, altså.
Det blir til sammen solgt nærmere 3000 slike biler i Norge på 50-tallet, og ti prosent av dem havnet i drosjenæringa.
Vinneren av en ny GAZ-M20 Pobeda denne søndagskvelden i Oslo ble Gjøvik-dama Astrid Rønning.
Rønning overlistet sine to mannlige konkurrenter ved å svare raskest på det siste og avgjørende spørsmålet, men kunne ikke helt skjule sin skuffelse etter seieren.
«Jeg håpte på 2. plassen, fordi andrepremien var en tur til Amerika. Jeg vil nemlig til Louisiana, fordi ei kusine av meg har ei datter som er gift med en baseballspiller der - og han skulle jeg gjerne ha sett! Jeg har ikke behov for bil.»
Og helt sikkert ikke en bil med innebygd barbermaskin!
Samme dag som Rønning, kontorfullmektig i Oppland fylkeskommune, vant denne sovjetiske bilen etter å ha svart på noen spørsmål, så kom det ei mørkhåra jente til verden på sykestua i Svolvær.
Hun hadde allerede en storebror som het Ola, så foreldrene falt da naturligvis nok ned på navnet Kari - som allerede den gang var etablert som navn for hvermannsen - og -kvinnsen i Norge - inspirert av ei bok av Henrik Wergeland om Ola Nordmann (1844).
Hun vokste opp i en særdeles musikalsk familie, og er i dag en av de flotteste artistene vi har her oppe i nord.
I dag fyller Kari Bremnes 63 år, og jeg må si hun fortsatt holder seg overraskende godt!
Kari har figurert en rekke ganger allerede blant årets låter, men nå lover jeg at det blir siste gang for i år.
Låta for dagen blir den vemodig, vakre «Noe nytt i mellom oss”, fra plata «Og så kom resten av livet» (2012)