TRESPASSERS WILLIAM - Different Stars (2002)
I takt med at internett ble allemannseie, så ble det plutselig andre måter å oppdage ny musikk på enn å henge på den lokale platasjappa, og bla i cover; se på fonter, lese tekster, lese om instrumentering, takk-til-liste, se på bilder og kanskje gi plata en runde på lyttestasjonen ved disken. Nå kunne man finne ny musikk hjemme i fra stua, og for en som likte å dykke lengre ned i dypet etter fisk enn almuen - så var gleden enorm da jeg fant frem til den amerikanske nettsiden CD Baby, som hadde spesialisert seg på usignerte artister - som uten distribusjonsavtaler kunne selge platene sine gjennom en felles nettbutikk. På CD Baby dått kåmm (som fortsatt eksisterer og driver i beste velgående - sjekk det ut!) så kunne du få lytte i noen sekunder, og så var det bare å handle. Det geniale var at du kunne velge bort hardplast-cover for å spare porto, og gli gjennom tollen. Dermed kunne du bestille ganske mange plater uten at det ble særlig fordyrende. Du måtte bare kjøpe noen tomme hardplast-cover selv, og dytte inn CD og booklet når det kom i posten.
På begynnelsen av 2000-tallet så ble det handlet en god del musikk her, og mange av bandene jeg oppdaget gjennom denne siden har blitt følgesvenner gjennom flere år. Ett av disse bandene var Trespassers William. En kvartett fra utkanten av LA, med vokalist og låtskriver Anna-Lynne Williams i spissen - som alltid satt på stol og spilte kassegitaren på fanget. Av en eller annen grunn, så havnet jeg i kontakt med henne via e-post. Dette var før Facebook og andre sosiale medier, så e-post var vel muligheten man hadde til å kommunisere. Hun syntes det var gøy at det var folk i Norge som hadde kjøpt musikken dems, og vi sendte noen e-poster frem og tilbake med musikk-jabb. Da jeg og min daværende samboer, samt et vennepar fra Gjøvik, skulle på tur til California - så mener jeg å huske at vi hadde en (sikkert svært) løs, stående invitasjon til å komme på konsert eller stikke innom i Victorville, der de bodde, på road trip fra LA til Las Vegas, via Barstow. Det ble selvfølgelig aldri noe av, men en morsom anekdote ble det om ikke annet.
Og bandnavnet? Visst nok stammer det fra ei bok om Ole Brum, der Nasse Nøff har et brukket skilt som det kun står "Trespassers Will..." igjen på. Da Christoffer Robin kommer forbi og lurer på hva det egentlig skulle stå - så svarte Nasse Nøff at det var navnet til bestefaren. Trespassers William. Han trengte to navn tilfelle han mistet ett, og fikk dermed navnet Trespassers etter en onkel og William etter Trespassers. Got to love Winnie the Pooh og A.A. Milne!
Det litt drømmende, svevende lydbildet på dette albumet var noe som brått krøp inn under huden på meg, og Williams' skjøre, stillfarne stemme komplementerte tekst og musikk på en nydelig måte. Sjangermessig så havnet dette for under det som kaltes for Shoegaze, som var en slags tidlig 80-talls post-rock, dream pop-aktig underkategori av indie/alternative sekkeposten. Mye romklang, lange lydtepper, reverb og følelsesladd vokal. Sjangere har alltid vært vanskelig, så det er alltid vanskelig å sette noen i bås. Det drømmende lydbildet ga meg assosiasjoner til andre band som Mazzy Star og This Mortal Coil, med Anna-lynne Williams som en slags Julee Cruise i et Twin Peaks-rom full av røde gardiner med sjakkrutete gulv.
"Different Stars"-utgaven jeg eier er den originale fra 2002, men etter at bandet fikk gode anmeldelse og etterhvert en litt større fangruppe, så ble albumet re-lansert på et plateselskap i 2004, da med noen utskiftninger av låter. Blant annet så finnes det en beint ut nydelig coverversjon av U2s "Love is blindness" på den første utgaven, som dessverre ikke er på 2004-utgaven (som er den som finnes på Spotify/Tidal). På sistnevnte har de derimot en cover-versjon av britiske Ride, "Vapour Trail" - som må sies å være minst like vellykket. Jeg skulle gjerne hatt begge med!
Jeg tar utgangspunktet i 2002-versjonen som jeg har. Den starter med et lydteppe-intro, som etablerer Shoegaze/dream pop-sjangeren, med masse effekter og reverbs fra el-gitar-teppene som rulles ut - før første låta "Lie in the sound" begynner og tar deg med storm. Her ligger Mazzy Star-inspirasjonen ganske tjukt utenpå, men refrenget har en 90-talls clean-gitar som utrolig nok passer enormt godt inn. Williams synger upretensiøst og rett frem med sin såre, litt forkjølelsesmørke, men samtidig lyse, stemme.
I love you more than I should
So much more than is good for me
More than is good
Oh the timing is cruel
Oh I need and don't want to need
More than I should
Tittelsporet "Different stars" fortsetter litt i samme stilen, med mye reverb på gitarene og en vokal som smyger seg inn under huden. "Alone" åpner litt mer klassisk med gitar, bass og trommer. En standard fire-greps melodi, men som sitter som et skudd. Nydelig vokal, der Williams viser sitt spekter fra det litt forkjølelsesmørke, og helt til sin drømmende falsett.
Spor 5 på den første utgivelsen er "Let you down", som ikke fikk plass på 2004-utgaven. En vanvittig nydelig sak, som jeg er glad finnes på CD her i huset. Stilen er den samme, så det er kanskje ikke så mye variasjon - men hva skal man med variasjon hvis man har funnet noe som funker så godt?
Så introduseres vi for U2 sin "Love is blindness" i en versjon som virkelig overgår originalen. I mangel av muligheter til å høre denne på Tidal eller Spotify, så har heldigvis YouTube denne. Sju minutter med pur glede. Vakkertrist. Som fy!
Spor 7 "Flicker" er også borte fra 2004-versjonen, og det er vel kanskje greit. Dette er kanskje det mest anonyme sporet og den "svakeste" låta i mine ører på albumet. Den over 6 minutter lange "Fragment" som kommer etterpå finnes derimot på begge. Her er det reverb-gitarer og nesten litt The Cranberries-følelse når Williams synger. Fantastisk!
"Just like this" på nesten 8 minutter ble også kuttet på 2004-versjonen. Her dras det ned til et slags Lynchsk/Twin Peaks-landskap på det musikalske. Litt haltende, og kanskje ikke så tilgjengelig melodi. Mulig det var en av grunnene til at den gikk i kniven foran 2004-utgivelsen. Er nok tilbøyelig til å være enig, for dette er vel det sporet jeg har skippet over flest ganger på plata.
"Love you more" er en rolig slentrende kjærlighetssang, før de avslutter albumet med ei låt som heter "Untitled", og som drar ut til over 12 minutter. Låta er ei flott perle, med et nydelig refreng som frisker opp kanskje litt monotone vers. Denne låta kunne også fint kledd en opptreden i Twin Peaks eller kanskje Mulholland Drive. Her har produsenten av 2004-versjonen også brukt kniven. Låta er fortsatt med, men kuttet ned til kun 5 minutter.
Trespassers Williams vokste aldri til å bli noe mer enn et CD Baby-band, selv med 2004-utgivelsen på et vaskekte plateselskap (dog et lite ett). De ga ut to album etter "Different Stars", men i mellomtiden hadde Anna-Lynne Williams flyttet nordover til Seattle og tatt artistnavnet Lotte Kestner, og parallelt både gitt ut og prioritert egen solokarriere. I disse dager venter Anna-Lynne Long forøvrig sitt første barn med musikerektemannen. "Different Stars" bør være et absolutt førstevalg til å gå på repeat når ungen popper ut, og trenger litt drømmende og vakker musikk å sovne til.
Har du ikke hørt om Trespassers William, så sjekk ut "Different Stars". Det vil du ikke angre på. God helg!