PLACEBO – Meds (2006)
Britiske Placebo debuterte i 1996 med sin selvtitulerte plate, men det tok ikke av før to år senere da de ga ut «Without you I’m nothing». Det var i alle fall plata som gjorde at jeg oppdaget disse karene, og gitarist-vokalist Brian Molko sin androgyne stil og særegne stemme. Tittelsporet og «Every you and every me» var to låter som gikk mye på slutten av 90-tallet i Tandsethers CD-spiller. Musikken var et friskt og noe mer industrielt uttrykk. Molko sin «Emo»-stil førte vel at en del omtalte bandet som «Emo». Igjen, det med sjangere er ikke lett. Det er rock. Det er Muse møter Suede møter Depeche Mode i et ekstremt melodiøst landskap. Molkos stemme er umiddelbart gjenkjennelig. Her er det innlevelse, pasjon og angstfylt.
I mine ører falt ikke brikkene helt på plass før bandet (vel, utenom live-musikere og en rekke forskjellige trommeslagere opp gjennom, så har basen alltid bare vært en duo. Kompisene Brian Molko og Stefan Olsdal) ga ut sitt 5. studioalbum i 2006. Med albumet «Meds» klarte de kunststykke å lage et komplett album. 13 spor, og jeg digger alle 13! Det skal noe til. Her er det gitareffekter og suggerende, nydelige melodier. Her er det sex, drugs og rock’n roll. Her er det brutalitet. Her er det kjønnsdrift. Her er det fortvilelse og forvirring. Her er det sykdom, angst, håp og håpløshet. Her er det samfunnskritikk og sosialkritikk. Et slags musikkens Bjarne Melgaard? Eller Bjarne Melgaard er et slags billedkunstens Placebo?
Tittelen på plata sier vel alt. «Meds». Første sporet er tittelsporet, og her er det referanser til både dopmisbruk og psykisk sykdom. Men så heter bandet Placebo, da… så hva virker.
I was alone, falling free
Trying my best not to forget
What happened to us, what happened to me
What happened as I let it slip
Baby, did you forget to take your meds?
«Infra-Red» maler på i samme tempo. Suggerende, intenst og svært fengende. På dette albumet treffer Placebo på melodiene. De låter som en million pund på alle spor. «Drag» likeså. Suggerende. Mektig. Melodiøst, og med Molko sin stemme som forsterker stemningen.
«Space Monkey» drar tempoet litt ned. Her pratesynges det litt i det mørkere parti før Molko åpner slusene i refrenget. Dette låter litt som 90-talls one-hit-wonder fenomenet Babylon Zoo, som ble verdenskjent for «Spaceman». Tilfeldig? Industrielt og mørkt.
På «Follow the cops back home» overgår Placebo seg selv om alt de har gjort tidligere og etter. En av mine absolutte favoritter, ikke bare på denne plata, men sånn generelt. En nydelig produsert ballade, der melodi og produksjon sitter som ei kule.
Placebo tar det litt opp igjen på «Post Blue», men lydbildet er fortsatt det samme.
Bite the hand that feeds
Tap the vein that bleeds
Down on my bended knees
I break the back of love for you
Molko skrur opp enda ett hakk på tempoet på «Because I want you». Her er det alkoholmisbruk og brutte løfter. Drømmer i grus. Drømmer om bedring. Suggerende. Sterkt. Molko nærmest gråter seg gjennom vokalen. På «Blind» dras tempoet ned, og her åpner det faktisk med beats for første gang på plata, før den deilige vreng-gitaren tar over lydbildet. Melodien er igjen bærende og nydelig. Stemma til Molka likeså. Egentlig kunne de sunget om hva som helst, og dette hadde fortsatt vært enormt bra musikk. Så kommer teksta og slår deg i mellomgulvet, så lufta ebber ut i tillegg. Wow.
If I could tear you from the ceiling
I know the best have tried
I'd fill your every breath with meaning
And find the place we both could hide
Don't go and leave me
And please don't drive me blind
Don't go and leave me
And please drive me blind
Spor 9 «Pierrot the Clown» fortsetter musikals der «Follow the cops back home» sluttet. Her dras det igjen ned til ei nydelig ballade, og med en elegant bruk av beats og klokkespill låter dette både stemningsfullt og nakent. Dette er tristesse. Teksta er trist og brutal, og kan tolkes i flere retninger. Kanskje Placebos beste noen sinne?
Leave me bleeding on the bed
See you right back here tomorrow
For the next round.
Keep this scene inside your head
As the bruises turn to yellow
The swelling goes down.
And if you're ever around
In the city or the suburbs
Of this town
Be sure to come around
I'll be wallowing in sorrow
Wearing a frown
Like Pierrot the clown
På «Broken Promise» er Placebo tilbake i 90-talls landskapet. Rolige vers og full gasspedal på refrenget. Deilig musikk. Vegg av herlig vrenggitar-lyd på refrenget. Molkos stemme som kryper rett inn i ryggrad og hjerterot. «One of a kind» fortsetter litt i samme gata, med en litt forstyrrende men samtidig fascinerende slags Doppler-lyd, som går gjennom hele låta. R.E.M.s Michael Stipe dukker opp på koring også!
Etter 11 vanvittig bra låter må det da komme et feilskjær snart. Neida. Spor 12 drar alt ned til det minimalistiske. «In the cold light of morning». Alt blir kaldt. Molkos stemme er mer avstumpa. Ligger i det rolige, mørke registeret. Og det låter fint der også, før han åpner opp stemmeslusene på refrenget.
In the cold light of morning while everyone's yawning
You're high
In the cold light of morning
You're drunk sick from whoring and high
Staring back from the mirrors
A face that you don't recognize
Tomorrow
Tomorrow
As your skin starts to scratch
And wave yesterdays action goodbye
Låta som avslutter ballet heter «Song to say Goodbye», og med den er det farvel til «Meds». Dette er ei steinbra plata. 13 nesten like gode låter. Ikke et eneste dårlig spor. Denne tåler flere runder oppat og oppat og oppat. Kanskje ingen optimal julestemning ved å la denne rotere nå, men er det så farlig.
Jeg må starte på spor 1 igjen nå, og høre den gjennom fra 1 til 13 en gang til – minst.
You are one of god's mistakes.
You crying, tragic waste of skin.
I'm well aware of how it aches.
And you still won't let me in.
Now I'm breaking down your door,
To try and save your swollen face.
Though I don't like you anymore
You lying, trying waste of space.
My oh my.
A song to say goodbye.
A song to say goodbye
A song to say goodbye,
A song to say,
Before our innocence was lost
You were always one of those blessed with lucky sevens,
And the voice that made me cry.
You were Mother Nature's son.
Someone to whom I could relate.
Your needle and your damage done,
Remains a sordid twist of fate,
Now I'm trying to wake you up,
To pull you from the liquid sky.
Cause if I don't we'll both end up with just your songs that say goodbye.
Sjekk ut denne plata, folkens!