LUKE 3
REEF - Glow (1997)
Som mange andre var også jeg innom sjangeren Brit-pop på 90-tallet, og band som Oasis, The Verve, Shed Seven, Kula Shaker og The Bluetones gikk alle flere runder i CD-spilleren. Ett av de aller flotteste albumene i mine ører kom på tampen av Brit-popens storhetstid; utgivelsen "Glow" av Glastonbury-bandet Reef. På 90-tallet var hang-out stedet for musikere, wanna-be-musikere, kultur- og musikkinteresserte på Gjøvik/Toten legendariske Cafe Frimand. Jeg husker ikke om jeg oppdaget plata først der eller om jeg sjøl handlet den først på Bennis. Faktum er at plata ble spilt mye både på Cafe Frimand (den i disse dager sydpolen-farende Are Johansen pushet denne hardt bak bardisken der mener jeg å huske, og en gjeng derfra dro også på konsert i Oslo - der de vel var så få fremmøtte at alle visst nok fikk handshakes fra bandet?? Dessverre så jeg dem aldri live).
"Glow" var Reefs andre studioalbum, og produksjonen og lydbildet er helt framifrå. Kanskje ikke så rart med tanke på superlaget som har vært involvert her. Produsent av plata er sjølveste (Big) George Drakoulias; gresk-amerikaneren som kanskje er mest kjent for sine bidrag til band som Black Crowes, Jayhawks og Tom Petty & The Heartbreakers. Forøvrig har Drakoulias også produsert ei Madrugada-skive, og lånte ut navnet sitt til Billy Bob Thorntons fantastiske sodomittiske pelsjegerinnavlkarakter i Jim Jarmusch sin svart-hvitt klassiker "Dead Man".
På tangenter fikk Reef her også med seg Benmont Tench, kjent fra The Heartbreakers og en rekke andre studioutgivelser. "Glow" gikk rett til 1. plass i Storbrittania etter utgivelsen, og mot jul ble albumet kåret til 1997s tredje beste av musikkbladet Kerrang!.
Åpningslåta "Place your hands" setter standarden, med skikkelig fengende britisk britrock. Ja, britrock. Dette er ikke pop. Dette er rock. Som det meste av brit-pop. Catchy, rått og deilig!
Deretter glir det inn i "I would have left you". Vokalen er fortsatt rå og intensiv, og melodien både suggerende og litt bluesy. Etter den litt mer anonyme "Summer's in bloom", så kjører vokalist Gary Stringer igjen stemmebåndet sitt, sammen med både wah-wah pedal og dirty gitar på "Lately Stomping".
Platas første ballade er "Consideration", der vokalisten Stringer viser at han har flere strenger (no pun intended!) å spille på. Sårt og intenst
Deretter kommer gode rockelåter på løpende bånd, med "Come back brighter" og "Higher Vibration" som to av de som virkelig skiller seg ut. Men her er det meste bra. Et komplett brit-rock album som gjør det umulig å sitte helt i ro å lytte. Enten går hodet, hånda eller beina!
Plata avsluttes med den andre balladen "Lullaby", som virkelig er ei skikkelig fin nattevise, med perk, kassegitar og sår, sparsom vokal. God natt!