DAVID RAMIREZ – We’re not going anywhere (2017)
Den småforfylla, bustete og halveksentriske singer-songwriteren David Ramirez fra Texas ble et nytt bekjentskap for meg i fjor, da jeg oppdaget hans perle av ei låt «Time» ved en tilfeldighet på ooo det store internettet.
Siden den gang har hans album «We’re not going anywhere» fra 2017 gått mang en runde på TIDAL, både privat og på kontoret.
Ramirez er en singer-songwriter av gamleskolen, som i stedet for å sitte å vente på ei karriere som kanskje aldri tar av, satte seg i bilen med gitaren og reiste verden rundt for å spille. Søker du på fyren på YouTube, så finner du blant annet konsertklipp der han akustisk står og spiller låter og forteller gode historier på ei lita kneipe i Umeå i Nord-Sverige (i 2006 klokket han over 40,000 kilometer i sin Kia Rio!).
Austin-artisten har spilt flere ganger i Norge også, på mindre kneiper i Oslo og Trondheim. Senest i slutten av august var han på Cafe Mono med fullt band, og jeg angrer bittert for at jeg ikke tok turen.
Her lukter det fyll og anger av tekstene, mens musikken bærer preg av at fyren er Texas born and bred. Her er det både elementer av klassisk country, moderne americana og erkeamerikansk singer-songwriter tradisjoner med hint av både Bruce Springsteen og Ryan Adams. Ramirez har sågar varmet opp for Jason Isbell ved flere anledninger i Statene, og med denne plata, som faktisk er hans fjerde i rekken, så bør alle med en seriøs musikkinteresse få opp øynene.
Plata er produsert at Sam Kassirer som noen kanskje drar kjensel på fra en annen eminent singer-songwriter, nemlig Josh Ritter. Lydbildet er moderne, med elementer av litt Springsteen-80 tall, og veldig nært opp til Ryan Adams’ vakre cover-plata av Taylor Swifts album «1989».
I åpningssporet «Twins» pirker Ramirez borti 9/11 og den kollektive smerten og angsten som bredde seg i både Amerika og verden i kjølevannet. Låta kunne fint vært et spor på enten «Born in the USA» av Springsteen eller «1989»-utgivelsen til Ryan Adams. Elegant produsert, og ei låt som setter sine spor i all sin enkelhet.
Where were you when
We lost the twins?
Where were you when
The fear settled in?
There she goes
Goodbye America
Det gjennomborrende synth-teppet i «Watching from the distance» setter stemningen i spor 2, og det er fortsatt mye Ryan Adams. Her er det klassisk låtskriver-tematikk om savn og lengsel etter de som ikke lenger er blant oss. Stemma til David Ramirez er nydelig og virker så lite tilgjort som man kan få det. Han prater sikkert akkurat som han synger, og det synes jeg er en fin ting når det låter så bra som dette.
Don't you dare think
That I don't think about you
Just cause we can't speak
Doesn't mean you're not on my mind
En ekte Texas-gutt må jo legge inn ei skikkelig klassisk country-låt også, og den kommer i «People call who they wanna talk to». Klassisk fire-greps countrymelodier, harmonier på refrenget og ingredienser av pedal steel gitar – og ikke minst; klassisk countryhistoriefortelling.
Selveste rosinen i den allerede så gode pølse vil for alltid være «Time». Låta bryter litt mot de tre første, og er mer moderne i stilen med en interessant soundloop som ligger og går repetativt i bakgrunnen, enkle pianochorder og litt stemningsfull pedal steel. Tekstmessig graver Ramirez seg ned i ei skikkelig fyllehistorie, om en som ikke har noe annet enn tid – men som opplever at alle rundt ham så klart er opptatt med sitt. Så da sitter han der da. Og fyller tiden med fyll og fanteri. Det oser desperat ensomhet og Ramirez synger så innlevelsesrikt at man ikke kan gjøre annet enn å tenke at dette må være basert på egne erfaringer.
Second matinee today
And the sun's still shining
I park beneath some shade
And I might just get a nap in
Pop two Tylenol
I'll give Jeremy a call
And if he's busy
I'll probably just
Drive to Houston
Time
I got nothing but time
I neste låt «Good heart» er han tilbake til den erke-amerikanske countrytradisjonen. Denne er nesten mer klassisk enn spor 3, og her er produksjonen også helt klassisk uten noe lydstaffasje. Dette kunne faktisk vært ei låt som du hadde sett for deg Brad Paisley eller en av de klassiske country and western vokalistene også kunne ha hatt på repertoaret. Her er det både whiskey og tapt kjærlighet.
«Stone Age» er en litt mer bluesy låt der Ramirez fortsetter å lete etter «lyset». Plata går deretter inn i den vakre «Telephone Lovers», om distanseforhold og lengsel.
I didn't catch what you said
The call cut out again
Ah that's right I heard ya
We should just be friends
So call me when you're drunk
And I'll call you when I'm drunk
We'll be telephone lovers 'till the sun comes up
På «Villain» er Ramirez nærmest som en slags svirebror at Johnny Cash på vokalen. Ramirez har så mye sjel, så mye levd liv og så mye fylde i stemma at vokalen bærer selv de mest middelmådige låtene. Nå er ikke «Villain» middelmådig på noe som helst måte. Dette er ei mørk, stillfaren, men fager låt, der Ramirez igjen setter seg tilbake i skyggen som person.
He's gonna love you better and better
Than I did
Just 'cause he's a hero
Doesn't mean he needs to know I'm a villain
«Eliza Jane» drar humøret litt opp igjen, og her er arven til Texas-musikk og countrysjangeren igjen veldig synlig. I teksta er det utferdstrang og «gjør noe meg livet ditt da vel» som dominerer. Tankene går tilbake til John Steinbeck sin verden, til The Dust Bowl og «The Okie» migration. Eliza Jane oppfordres til å forlate Oklahoma og søke det gode liv vestpå, som mange andre gjorde under The Great Depression i USA på 20-tallet. Strippet ned til en akustisk gitar-versjon kunne denne låta nesten fått plass på Bruce Springsteen sitt eminente «The Ghost of Tom Joad»-album, ei plate som var nær ved å få plass i årets kalender – men som dessverre måtte ofres for litt mer obskure innslag i ukene fremover.
Get out of Oklahoma
Run away from all that dust
Pack up your family in that Cadillac you love so much
I hear Oregon is nice
Maybe you can find some work
Setup a canteen selling coffee by the bus stop
Ohh, but keep playin' that piano
Who knows, maybe you can make it on the radio
Did you ever know your hands could do more than work the land?
Well I heard your song and I can't get it out of my head
Avslutningslåta er den mørke pianoballaden «I’m not going anywhere». En nydelig avslutning på ei plate som vi nå skjønner hvorfor heter «We’re not going anywhere». Her blir vi! Ramirez sin sørgfulle, sjelfulle og innlevelsesrike stemme bærer dette i må og vel så det. Her kjenner jeg stemninger fra Nick Cave, med litt rusten Waits i stemma på verset – og helt opp i en slags Texasversjon av den varme stemma til Paal Flaata når vokal bygger seg opp.
David Ramirez vil ikke gå noen steder. Han blir her for evig tid. Du vil høre ham for resten av din tid. Så lenge det er musikk å høre. Vi vil heller aldri gå noen steder. Vi blir her til evig tid, og hører på god musikk! Natt og dag. Helt til noen ringer «Åndenes makt».
I'm not going anywhere
No I'm not going anywhere
You can bury me in the ground
Or spread my ash
I don't care
I'm not goin' anywhere
You're gonna hear my voice loud and clear
Gonna have all my words in your ear
And when you can't see my face
Or feel my warm embrace
Well then find you the nearest radio
Then mama you will know
That I'm not goin' anywhere
No I'm not goin' anywhere
Ha en riktig god fornøyelse med denne plata, folkens – den anbefales på det sterkeste!