HOOTIE & THE BLOWFISH – Cracked Rear View (1994)
Denne plata fikk mange runder på midten av 90-tallet, og det var ikke bare på Sivesindhøgda at denne gjorde sitt inntog. Faktisk så er plata den dag i dag, ifølge Wikipedia – så da det med ei stor klype salt – den 19. mest solgte plata gjennom historien i USA, med over 21 millioner solgte. Riktig så kommersielle ble aldri bandet i Europa, spesielt vel ikke i Norge – der sånn musikk ofte gikk under radaren. Jeg har ikke funnet noen salgstall fra Norge, men bandet tror jeg aldri spilte konsert i Norge – så det sier vel sitt.
Etter å ha spilt med hverandre i over åtte år og gitt ut en rekke demoer, så ble de fanget opp av Atlantic Records, som på 90-tallet satset stort i denne sjangeren voksen alternative-rock.
«Cracked Rear View» var da ikke bare debutalbumet, men bandets absolutt største suksess, og nok grunnen til at samtlige kan glise hele veien til banken for resten av livet – selv om bandet ble oppløst i 2008.
Vokalist Darius Rucker har i nyere tid gjort seg en aldri så liten solokarriere som countryartist, og er vel mest hørt på radio med sin cover-versjon av «Wagon wheel» (ja, den, ja).
Så sent som 3. desember i år kom Rucker med nyheten om at Hootie & The Blowfish skulle gjenforenes og komme med nytt album i 2019, 25 år etter «Cracked Read View». Det blir spennende å se om det blir fugl eller fisk.
Musikken er sjelfull, lett amerikansk voksenfolkalternativerock med elementer av både soul og blues. Noen satt dem i «heartland rock»-båsen, mens andre igjen plasserer dem under «blues-rock».
Ruckers varme stemme bærer de gode låtene godt, og plata låter veldig bra uten å være spesielt nyskapende eller utfordrende. John Mellencamps faste produsent Don Gehman står bak produksjonen, og da vet man i grunn hva man får. Det er klassisk instrumentering. Det er kassegitarer, clean-gitarer, bass, trommer, orgeltepper og varm vokal.
Flere av låtene ble gitt ut som singler og toppet listene hver for seg etter tur i moderlandet.
Etter den litt anonyme innledningslåta «Hannah Jane», kommer perlene på en snor med «Hold my hand», «Let her cry» og «Only wanna be with you». Tre låter som alle vel gjorde braksuksess som singler, og var med å føre både bandet og debutplata inn i historien som en av de mestselgende gjennom historien. Bandet vant vel en hel haug med priser også for denne plata.
«Hold my hand» fremførte faktisk bandet for øvrig på en singel reunion-opptreden i forbindelse med at legendariske David Letterman takket av fra «The Tonight Show» i 2015.
Bongotrommer svinger i bakgrunnen på den trampetaktavennlige «Running from an angel», før de tar en liten Rosenborg og synger «Sha-la-la-la» på refrenget på den bunnsolide «I’m going home».
«Drowning» er en av mine favoritter på plata. Her drar de opp tempoet litt, og refrenget sitter som ei kule. «Time» har både vakkert clean-gitar fingerspill, hammond-tepper og harmonier, før bandet slippes løs. «Look away» og «Not even the trees» følger så, før kanskje det største høydepunktet for min del kommer i den såre, sjelfulle, veldig nedpå pianoballaden «Goodbye». Her er det kun piano og Ruckers stemme som borrer seg inn i hjerte og sjel.
Tomorrow used to be a day away
Now love is gone and you're into someone far away
I never thought the day would come
When I would see his hand not mine
Holding on to yours because I could not find the time
And now I can't deny
Nothing lasts forever
But I don't want to leave and see the teardrops in your eyes
I don't want to live to see the day you say goodbye
When I first met you I couldn't love anyone
But you stole my dreams and you made me see
That I can walk into the sun and I could still be me
And now I can't deny
Nothing lasts forever
But I don't want to leave and see the teardrops in your eyes
So baby why break up
Let's figure out together
That even with the pain there's a remedy
And we'll be alright
I don't want to live to see the day you say goodbye
Plata avsluttes med Ruckers a cappella-versjon av den klassiske gamle Negro spiritualen «Sometimes I feel like a motherless child».
Mange av låtene høres kanskje litt like ut, men de fant tydeligvis sin greie siden folk løp mann av huse for å sikre seg plata hjemme i USA. Album nummer to ble en langt mindre suksess, selv om den også nådde førsteplassen på Billboard-lista – men de tre som fulgte før bandet kastet inn årene var som fiaskoer å regne i forhold.
Kanskje var det greit også. Kanskje skulle de klart seg med å kun gi ut «Cracked Rear View». Dette er lite spennende musikk. Det er sikkert som banken, det er stødig, det er god låtskriving og det er voksent. Men jeg likte det veldig godt på midten av 90-tallet, og selv om jeg ikke har hørt plata i sin helhet på veldig mange år, så var det et trivelig gjenhør i forbindelse med disse kalenderlukene, jula 2018 – og jeg kommer til å gi denne en del spilletid igjen fremover også.