MADRUGADA - Industrial Silence (1999)
Intet norskt debut-album har fanget meg så til de grader som Madrugada sitt dystre, stemningsfulle mesterverk "Industrial Silence" da det kom ut i 1999. Nordlendingene, med kanskje et av de flotteste bandnavnene gjennom historien, kom som et frisk pust på slutten av 90-tallet med en sound ulik alle andre, med sin skitne, røykfulle, stemningsfulle rock. Robert Burås (1975-2007) sin gitarsound var noe helt spesielt, og sammen med Sivert Høyem sin mørke stemme så var dette a match made in heaven fra første anslag. Her var det elementer av blues, elementer av country og elementer av rockabilly. Tekstene bærer preg av å brenne lyset i begge ender, og det var vel nettopp det bandet også dessverre med tiden kom til å gjøre - i alle fall deler av det.
De hadde fått hjelp med produksjonen fra over dammen av selveste John Agnello, som jeg hadde et visst forhold til fra før etter å ha hørt en del på både Buffalo Tom og Dinosaur Jr. opp gjennom 90-tallet. Jeg hadde også i forveien vært så heldig og sikret meg Madrugada sin EP "New Depression", som vel fortsatt skal være her et sted. Lurer på hvor mye den er verdt i god stand i dag?
"Industrial Silence" klokker inn på over en time med deilig små-møkkete musikk. Det er sjelden vare at et album er stappet med bare bra låter, men dette er en av disse få. Hadde plata vært en vin, så hadde det vært røyk, asfalt og olje i paletten. "Vocal" starter moroa. Musikken er like dyster som teksta. Her rasler det i klapperslanger forkledd som tamburiner.
Well, oh, well, oh, you know it's only so much I can take
I buried my head in that pillow for a million days
"Beautyproof" fortsetter som ei nydelig fire-greps låt, med en herlig oppbygning mot refrenget. Teksten er mørk og surrelistisk, men alt bunner ut i bare elendighet:
What you've got is what gets me every time
The way you piss on everything real
"Shine" på spor 3 er kanskje den vakreste låta på plata. Høyem går opp i falsett på refrenget, og alle hjerter gleder seg.
Oh well, hunny you, tonight
I'm here, tonight
Oh no, fall like a star
Oh in time, you and I, we'll shine
"Higher" fortsetter litt i samme gata som de første tre låtene, før vi på "Sirens" på spor 5 nesten kan høre referanser til litt 80-talls Shoegaze. Her er det litt My Bloody Valentine og litt Mazzy Star i musikken. Det er suggerende, alternativt og du befinner deg midt i en obskur pub i en Roberto Rodriguez-film. Etter den lange, slepende introen, så bygger låta seg opp som et slag i mellomgulvet, som nesten tar lufta ut av deg i løpet av seks minutter.
På "Strange Colour Blue" ligger Burås litt mer nedpå, mens Høyems mørke stemme og hissige tamburin-risting skaper mørke stemninger. Teksten er fortsatt i det mørke, og krever sitt av lytteren. Surrealistisk og nesten litt dop-rørende. Fargespill og ut av seg selv-opplevelser. Narkotika ble også bandets bane, da gitarist Burås (intendert eller ei) ble funnet død etter ei overdose heroin i 2007. Strange Colour Blue. Blue in the face?
Oh, how the rain keeps coming down
Pour, oh, running down the window
Like a vein on my arm
På "This old house" tar munnspill og akustisk gitar over, og låta føles veldig Midnight Choir-inspirert ut. En fin sak som bryter litt med resten av det mørke lydbildet. "Electric" starter med vakkert fingerspill på el-gitar, og gir vokalist Høyem muligheten til å briljere i både de mørke og lyse feltene av stemmebåndet. Kanskje mitt favorittspor på hele plata. Her er det utferdstrang. Her er det eventyrlyst. Her er det frihet.
Pack your bag
Run away
Along a freeway
Out of town
Where the land
And the mind
It's over
It's alright
"Salt" har snev av rockabilly i seg. Mørkt, møkkete, dystert. Her er roter de seg ned igjen i et dophelvete igjen.
And see, the rythm is in your head
Speed the rhythm, speed the band
This is the bright amphetamine sky
"Belladonna" er sløy bluesrock som nok en gang driver av gårde i en slags egen rus. Refrenget her står ut som kanskje et av de beste på hele plata. Sørgmodig, suggerende og catchy på en gang.
"Norwegian Hammerworks Corp" graver dypere inn i elendigheten, inn i desperasjonen og inn i intensiteten av det å brenne noe i begge ender. Musikalsk begynner dette som ei Velvet Underground-låt på Speed, med Høyem som prater seg gjennom i spoken words-stil. Stilfullt og dramatisk.
The hammer goes up and down
And hits the nail, on the head each time
That's the point
I tell myself I'm going too hard, too rash, too long
På platas nest siste spor så tar Madrugada det ned med balleden "Quite Emotional", nesten litt Spain-aktiv slentrer den seg så vidt fremover, før "Terraplane" avslutter albumet med sin nesten barroom/saloon-piano stemning. Litt cabaret, og demo-aktig lydbilde, som bryter med resten av plata. Her er det nesten innslag av jazz. Ella Fitzgerald forkledd som en grovstemmet skalling fra Stokmarknes.
Elendigheten i tekstene gjennom en hel time ender i et fatalt klimaks. Her går alt i bakken. Dør. Og forsvinner.
Oh, Oh I'm gonna fall
I'm gonna ride that terraplane
I'm gonna ride that terraplane to the ground
To the ground
Oh
Sin dysterhet og alle dopreferanser til tross, som et musikkverk er dette kanskje det mest fullkommende debutalbumet som har blitt gitt ut av et norsk band gjennom historien. Ikke ei eneste dårlig låt fordelt på 13 spor og over 1 time med sjel, lær, røyk, møkk, dop og blåtoner. Med deilig vokal, mørkt og lyst, med nydelig gitarlyd, sløyt, møkkete, reint i sitt fingerspill. Med bluesrytmer. Slentrende. Tamburiner. Klapperslanger. Lange, rette flåer med klampen i bånn.
Bandet kastet naturligvis inn håndkleet i kjølvannet av Robert Burås' død, men 20 år etter debuten så legger faktisk Madrugada ut på comeback-turne i 2019. To konserter i Oslo Spektrum i februar er allerede utsolgt, uten at jeg klarte å reagere tidsnok til å få billett. Men de er allerede booket til flere festivaler til sommeren, så i 2019 skal jeg prøve å få med meg dem live et eller anna sted - dessverre uten Burås, som jeg dessverre aldri fikk sett live da de var på sitt beste på tidlig to-tusentallet.