For 20 år siden i dag, den 6. desember 1999, ble et av de beste svenske albumene noen sinne gitt ut.
Plata var signert Eskilstuna-bandet Kent, og i Dagsavisen her hjemme ble plata hyllet som «Stor småbyrock».
Jeg var allerede på Kent-kjøret, etter å ha oppdaget bandet med «Isola» to år tidligere.
Med plata «Hagnesta Hill» overgikk bandet alt det de hadde gitt ut tidligere. Lydbildet var både mektig, melankolsk og pompøst på samme tid, og låtene bar preg over å være perfekt timet til årstiden den ble gitt ut på. Det var tristesse i kjent Kent-stil både over tekstene og musikken, og med blåsere brukt på en særdeles kløktig måte, så gikk dette albumet umiddelbart under huden på en 22-år ung totning kevlarsjel. Dette var vintermagi. Dette var vinterblått.
Ingen låtskriver har gjort mer inntrykk på meg enn Jokke Berg, og han er helt oppe der sammen med Adam Duritz. Bergs tekster har levd i meg på godt og vondt i over 20 år nå, og forhåpentligvis sitter de i 20 år til.
Plata «Hagnesta Hill» var oppkalt etter et byggefelt i byen Eskilstuna, der bandet hadde sitt første øvingslokale. Boligfeltet stod for alt annet enn det Kent og Jokke Berg ville være. Der var alle like, husene var like og alle hadde vel omtrent den samme konforme, monotone A4-rytmen - som Kent også sang om på låta «Ingenting» noen år senere:
I Hagnesta Hill
blinkar tv-ljusen
Jag gör vad jag kan
Drömmer mig bort
I Hagnesta Hill
bland de identiska husen
Rycker vi till
Reklamen avbryts för sport
Tjue år etter henter jeg fortsatt frem denne plata, spesielt på vinterstid - og spesielt hvis jeg trenger litt ekstra påfyll av det melankolske.
I dag tar jeg helga etter ei uke med vannkopper i hus, og når ungene er i seng skal far atter en gang kose seg med dette mesterverket av et album.
Blant de mange gode låtene på albumet, så vil nok alltid «Stoppa mig Juni (Lilla ego)» for meg være den beste av de bra.
Den här känslan som jag har
är inte min
Den blev kvar, är den din?
Den smakar som du