EMMYLOU HARRIS - Wrecking Ball (1995)
På det 18. skal det skje. Legendariske Emmylou Harris, med den vakre englestemmen, debuterte som plateartist allerede i 1975, men det var først 20 år senere at hennes virkelige store avtrykk på musikkhimmelen skulle komme. I alle fall i mine ører. Og det med ei plate som nesten ikke har ei eneste Emmylou Harris-låt.
Størsteparten av æren skal selvfølgelig Emmylou Harris karakteristiske og særegne stemme ha, men jaggu må ikke en del av æren også gå til produsent og lydvirituos Daniel Lanois, som med sin kløkt og musikkforståelse her produserte et album som både var forut for sin tid og samtidig så tidløst at det vil leve så lenge jorden snurrer og folk hører på musikk.
Daniel Lanois har hatt ei litt rar karriere, og nok hatt større suksess bak miksepulten enn som artist sjøl, men et par virkelige klassikere har han også skrevet. "The maker" er en, mens en annen er "Where will I Be?", som nettopp er første spor på denne utgivelsen. Melodien og produksjonen er i seg selv så bra at det er til å strigråte av, og med stemma til evigunge Harris, blir dette bare en sjelsettende opplevelse. Hva gjør vi i dette livet? Hvordan ser andre tilbake på våre liv?
Oh where oh where will I be
Oh where oh when that trumpets sounds
Som om ikke dette var start bra nok, så fortsetter hun med Steve Earle sin guddommelig nydelige "Goodbye", som er en hjerteskjærende break-up sang - men til hva? Earle har jo en historikk med tungt dopmisbruk, så denne kan også tolkes tvetydig.
I only miss you every now and then,
Like the soft breeze blowin' up from the Caribbean
Most Novembers I break down and cry,
But I can't remember if we said goodbye
Spor 3 "All my tears" er signert Julie Miller (ja, Fru Buddy), og noen kjenner kanskje igjen låta som også er blitt coveret av vår egen svorske Ane Brun. Ei nydelig låt, nensomt og vakkert produsert, og så er det den stemma til Harris da. Finnes det noen vakrere?
"Wrecking Ball" kan jo i moderne tid få det til å gå kaldt nedover ryggen på folk, all den tid det finnes låter der ute med samme tittel. Dette er Neil Youngs verk, og Neil Young treffer som regel. Young slenger seg med og korer på refrenget. Dette er så vakkert! På Toten fablet vi lenge om en norsk omskriving av denne; "Møt meg nedpå Håkonshall... Håkonshall"... den funker jo på Lillehammer også!
Neste låt har litt klassisk "opp på hesteryggen"-takt. Anna McGarrigles nydelige "Goin' back to Harlan". Blir det finere nå, så vet ikke jeg. For ei låt. For et album. Og vi er bare på spor 5!
"Deeper Well" er opprinnelig ei David Olney-låt, som Emmylou Harris har omskrevet noe. Nok en fantastisk, lavmælt og litt Lanois-eksperimentell sak.
Neste låt er "Every grain of sand" av Bob Dylan, som neppe trenger noen introduksjon, før Harris tar ei Lucinda Williams låt, og igjen får med Neil Young til å kore. "Sweet old world". Hårene på kroppen som ikke allerede har reist seg, reiser seg nå.
Spor 9 er noe så artig som ei Jimi Hendrix-låt, som Daniel Lanois også er med å synger på. "May this be love".
Some people say day-dreaming is
For the all the lazy minded fools with nothing else to do
So let them laugh laugh at me
So just as long as I have you to see me through
I have nothing to lose long as I have you
Emmylou Harris gjør deretter Gillian Welch sin kjente, og sårvakre "Orphan Girl", før Daniel Lanois sin låt "Blackhawk" blir ei levende fin kjærlighetshistorie fra arbeiderklassen formidlet av Harris, i beste Springsteen/Dylan-tradisjon. Rett og slett vakkert. Igjen.
Plata avsluttes med "Waltz across Texas tonight", som Harris har skrevet selv sammen med Rodney Crowell. Låtas mest anonyme låt, men overhode ikke dårlig. Dette er ei også ei fin historie, som er vel verdt å høre på.
Denne plata tåler flere gjennomspillinger, og står seg til alle fire årstider. Her er det både håp og kjærlighet, samt sår og savn. En rekke kjente artister er med og gjør dette til et håndverk så solid som man kan få det. Larry Mullen Jr. fra U2 spiller forøvrig trommer, for å nevne noen.