Tilbake til Norge, og et av mine absolutte favorittband noen sinne: Midnight Choir. 

Trioen fra Grenlandsområdet bestående av brødrene Atle og Ronny Bystrøm, med artistnavnene Al De Loner og Ron Olsen, samt den rødvinssjarmerende, jazztobakkrøykende kvinnebedåreren og Elvis-fantasten Paal Flaata på vokal.

Svenske Christian Kjellvander var vokalist i det relativt smale skrangle indie-country bandet Loosegoats på begynnelsen av 90-tallet. Et band som aldri kom seg noen lengre enn til Hultsfred-festivalen, og som vel ble mest kjent for at en av sine EPer hadde kanskje 90-tallets mest kreative tittel: "Small Lesbian Baseball Players".

I februar i år skrev jeg om to driftige karer fra to nabobyer på grensa mellom USA og Canada.

Den ene satte et tungt fotavtrykk i verdenshistorien, mens den andre har satt et uslettelig inntrykk på meg med sin musikk. 

Jewel Kilcher hadde artistnavnet klart allerede fra dåpsattesten da hun i 1995 ble fanget opp av Atlantic Records, som ga ut debutalbumet «Pieces of you». Mange drar kanskje kjensel på etternavnet. Ja, det er den Kilcher-familien. Fra TV-serien «Alaska: The Last Frontier», der vi møter familien hennes i kampen for tilværelsen i Alaskas villmark.

Islandske Sigur Rós ble jeg introduser for av en god kompis, med plata "Ágætis byrjun", men det var ikke før den "hvite plata" med den noe kryptiske tittelen () kom ut i 2002 at jeg virkelig ble fanget av dette islandske bandet. Denne plata ble på en måte starten på min musikalske åpenbaring, ut i et landskap som jeg egentlig ikke hadde utforsket noe særlig eller trodd at jeg skulle bli så fanget av. Kall det post-rock. Kall det (post)ambient. Kall det avante-garde.

Det blir mye 90-tallet i denne kalenderen, og ja, det er vel en grunn til det. Det var på mange måter det ti-året der musikken for alvor slo rot i meg, og tok delvis over for andre interesser. Mye sport måtte vike da jeg dykket dypere inn i musikken. Jeg lagde egne låter, spilte på gutterommet, og hadde drømmer om å spille i band. Det ble noen øvinger og noen egne demoer i et par-tre forskjellige konstellasjoner opp gjennom 90-tallet, og faktisk meg en konsert med bandet som het "Drowning Sarah" i selveste Fredrikstad (av alle ting!).

Fra en svensk gullstrupe i går, og over til en norsk gullstrupe i dag.

Julekonserter har det vel gått vel mye inflasjon i de siste årene, akkurat som festivaler og show forøvrig. Det er ikke en ting det ikke finnes en egen festival for lenger, og snart ikke ei lita bygd eller grend uten sin egen heller.

I årets trål av julekonserter, så ville jeg nok kanskje ha valgt meg ut trioen Ole Børud, Lewi Bergerud og Maria Solheim her hjemme. Ikke da primært på grunn av de to førstnevnte, men mest på grunn av selveste julestjerna Maria Solheim.

Det er ikke noe å legge skjul på at en av mine absolutte største tekstforfatterfavoritter og –forbilder er Kents Joakim «Jocke» Berg.

Kent har vært en følgesvenn siden jeg oppdaget bandet med «Isola»-albumet på slutten av 90-tallet, og selv om jeg falt litt ut av de mest elektropoppa platene på slutten, så har kanskje det svenske bandet vært det som har hatt flest studioalbum som alle har gått inn under huden på undertegnede.

Like etter midnatt den 18. november 1970 satte en del mennesker seg ned i den 600-seter store kinosalen Elgin Theatre, i strøket Chelsea, i New York City.

Anledningen var en eksklusiv verdenspremiere på den ganske så smale, chilenske filmen «El Topo», signert regissør Alejandro Jodorowsky.

Etter den obligatoriske puddelrock-perioden på 80-tallet, så tok andre sjangere over interessefeltet inn på 90-tallet. Alternative rock var en, mens en annen var Americana-sjangeren.

Eller No Depression, som vel ble en sjanger i lys av et eget "fagblad" innen sjangeren (gamle Rilla platebar på Lillehammer hadde bladet til salgs!). Eller alternative country, om du vil.

Den 17. desember 2016 samlet fansen seg i Tele2-arena i Stockholm for å få med seg den siste konserten noen sinne med det svenske bandet Kent.

Mine svenske favoritter hadde da holdt deg gående i 26 år, og det var tid for å gi seg - uten at noen andre enn dem selv egentlig var særlig fornøyd med det.

La meg slippe bomba med en gang. Jeg liker best Bruce når han er helt nedpå med kassegitaren og de nydelige livsskildringene på «Nebraska» og «The Ghost of Tom Joad». Når det er sagt, så er det et annet album jeg må ta med i julekalenderen – og det er ene og alene fordi jeg personlig har hatt et større forhold til «Born in the USA». Kassetten har gått flere runder enn «Nedbraska» og «The Ghost of Tom Joad» til sammen, selv om jeg nok i dag ville hørt på de to sistnevnte før denne.

I dag skal vi en tur over dammen, sånn rent metaforisk, og vi drar til den amerikanske delstaten Alabama.

I dette området bodde det urfolk i flere tusen år, før den hvite mann begynte å snuse rundt på 1500-tallet. Først spanjolene, og deretter franskmennene godt inn på 1700-tallet. De slo seg også ned, og etablerte de første koloniene i området.

Dette er rett og slett en perle av et album. Egentlig burde denne kommet på selve julaften, men rekkefølgen er ikke relevant eller stigende på noen som helst måte her i denne julekalenderen.

Dette er "voksen alternativrock", eller adult alternative, som ble et sjangerbegrep i USA på 90-tallet, og var myntet på band som også trakk til seg den eldre garden med sin musikk