CHRISTIAN KJELLVANDER - I saw her from here, I saw here from her (2007)
Svenske Christian Kjellvander var vokalist i det relativt smale skrangle indie-country bandet Loosegoats på begynnelsen av 90-tallet. Et band som aldri kom seg noen lengre enn til Hultsfred-festivalen, og som vel ble mest kjent for at en av sine EPer hadde kanskje 90-tallets mest kreative tittel: "Small Lesbian Baseball Players".
Da skåningene la ned geitene i 2001 var Kjellvander rask til å stable sin egen solokarriere på beina. Stemma til Kjellvander er både dyp, varm og ekstrem sjelfull. Kjellvander debuterte i 2002 som soloartist med plata "Songs from a two-room chapel". Siden den gang har det blitt totalt 7 studioalbum som solo.
For min del synes jeg det absolutte høydepunktet er hans fjerde soloalbum fra 2007, med den herlige tittelen "I saw her from here, I saw here from her". En ode til kjærligheten med en rekke fantastiske låter, som alle som liker varm americana, alt-country, folk er nødt til å sjekke ut prompte.
Musikalsk er det litt Madrugada møter Midnight Choir møter Thomas Dybdahl - og vokalt ligner jo Kjellvander litt på sistnevnte. Plata åpner med den nydelige låta "Poppies and Peonies". Kjellvander sin stemme borrer seg inn i hjerte og sjel med sin dybde og varme, og det er en enkelt og fint arrangement, som åpnes opp i mellomspillet av en særdeles flotte sologitar. Less is more er noe mange som spiller gitar-soloer må lære seg.
På "When the mourning comes", forøvrig et herlig ordspill, så tar Kjellvander frem banjoen og kler den kun med stemma si. Ei nydelig låt om hengivenhet.
"Somewhere else" er ei lavmælt perle med kun litt uanstrengt fingerspill på gitar og Kjellvanders stemme. I bakgrunnen lurer en el-gitar, og mellomspillet er beint ut nydelig.
Kjellvander fortsetter å levere fantastiske låter, og "Two Souls" er intet unntak. Eneste ankepunktet her er at låta er alt for kort. Dette er ekstremt radiovennelig både i melodi og lengde. Låta klokker inn på 2,40. Her er det lekkert bruk av blåsere og jammen synes jeg ikke at jeg hører tamburiner på refrenget.
Her er det veldig Midnight Choir-lydbilde i starten, før det i refrenget blir nesten litt ballroom/Tom Waits-piano, som går over i et nesten Coldplay-suggerende parti. En fantastisk låt, selv om melodien ikke er er av de mest spennende eller for så vidt melodiøse.
"Sons of the coast" gir meg litt assosiasjoner til Bob Dylan i starten, før synth-teppene kommer inn og låta får et mer sakralt uttrykk. Teksta er mer mørkere enn før på plata, og nesten litt Nick Cave.
While the birches weep" er jo poetisk i tittelen selv. Arrangementmessig er dette også poesi. Musikalsk poesi. Et lite mesterverk. Her er det ingredienser fra mye, og igjen er det kløktig produsert i form av at "less" fortsatt er "more". Her må teksta med i sin helhet. Dette er stor kunst.
"The Road" har et mer rent country-uttrykk, både i tekst og melodi. Her er det steel-gitar og god stemning, før Kjellvander tar det helt ned i "No heaven", som nesten begynner med litt Sigur Rós-aktig lydbilde, før et deilig sløyt gitarfingerspill akkompagnert av vokalen bærer låta fremover. Låta bygger seg sakte men sikkert opp mot et refreng, og sannelig høres ikke lyden av sag her - et skikkelig undervurdert instrument, som jeg stort sett kun har hørt Mercury Rev bruke i utstrakt grad.
Plata avsluttes med spor 10 "Need not worry", som nesten virker litt demo-aktig i sin lyd og uttrykk. Her er det litt Loosegoats lo-fi, med enkel gitar over en litt naturistisk lyd (samplet?). En fin, saktetgående og lavmælt sak som avslutter et mektig bra album - og som også bygger seg opp mot slutten.
Ikke til forkleinelse for de andre albumene Kjellvander har gitt ut, men dette her står virkelig frem som "the one".
Har du ikke hørt Christian Kjellvander, så er det virkelig på tide. "I saw her from here, I saw here from her" håper jeg ligger under mange juletrær i år! Hvis ikke; løp og kjøp i mårrå!