JEWEL – «Pieces of you» (1995)
Jewel Kilcher hadde artistnavnet klart allerede fra dåpsattesten da hun i 1995 ble fanget opp av Atlantic Records, som ga ut debutalbumet «Pieces of you». Mange drar kanskje kjensel på etternavnet. Ja, det er den Kilcher-familien. Fra TV-serien «Alaska: The Last Frontier», der vi møter familien hennes i kampen for tilværelsen i Alaskas villmark. Jewel vokste også opp der, men dro sørover allerede som 15-åring da hun fikk et musikkstipend. Allerede som 16-åring kjørte hun rundt i en gammel bil med gitaren, og spilte musikk både på gata og små kneiper. Der ble hun til slutt oppdaget, og landet storkontrakt med Atlantic.
Musikken er naken og nedstrippet. Låtene dønn ærlige og såre. Det er tapt kjærlighet, intens kjærlighet eller lengsel etter den perfekte kjærligheten, eller alt annet som god musikk og låtskriving handler om. Det er stort sett kun enkel kassegitar eller forsiktig pianosklimpring som akkompagnerer. Vokalen er dyp, fyldig og mektig til å være 21 år, og det hun kanskje mangler i et særtrekk tar hun igjen i et enormt mektig register i sin sopranstemme. Hun hadde garantert nagla opera i Stjernekamp – Alaska edition!
Åpningssporet «Who will save your soul» er et av de mest up-tempo låtene på plata, og det sier vel litt. Her er det rytmer og slentrende melodi. Låta skrev Jewel som 16-åring under en haiketur gjennom Mexico.
På tittelsporet «Pieces of you» er det kun nakent fingerspill på kassegitar og Jewel sin vokal. I teksta tar hun et oppgjør med forutinntatthet og fordommer. Teksta er like aktuell i dag som den gang, og vil dessverre nok alltid være det i fremtiden også. Det sobre og nakne lydbildet fortsetter i «Little sister».
Platas store høydepunkt er «Foolish games». Denne sangen definerte i alle fall et par år av mitt eget liv på 90-tallet, og er vel egentlig like aktuell i dag. Så trist. Så vakkert. En nydelig melodi fremført med enkelt pianospill, og Jewels dype og mektige stemme. Garantert ei låt som hadde vært på «The soundtrack of my life».
You're always brilliant in the morning
Smoking your cigarettes and talking over coffee
Your philosophies on art, Baroque moved you
You loved Mozart and you'd speak of your loved ones
As I clumsily strummed my guitar
Excuse me, guess I've mistaken you for somebody else
Somebody who gave a damn
Somebody more like myself
These foolish games
are tearing me
You're tearing me, you're tearing me apart
And your thoughtless words are breaking my heart
You're breaking my heart
«Near you always» fortsetter i samme tralten bare at pianoet er byttet ut med nennsomt fingerspill på kassegitar. I det samme nakne lydbildet fortsetter Jewel videre gjennom «Painters», om et langt livs trofast kjærlighet frem til døden skilte dem ad, og «Morning Song», der Jewel skriver om den bekymringsløse kjærligheten uten andre eller annet å tenke på. Lukke verden ute og bare være i nuet.
Let the phone ring,
let's go back to sleep
Let the world spin outside our door,
You're the only one that I want to see
Tell your boss you're sick,
hurry, get back in I'm getting cold
Get over here and warm my hands up, boy, it's you they love to hold
And stop thinking about what your sister said
Stop worrying about it, yes the cat's already been fed
Come on darlin', let's go back to bed
«Adrian» på spor 8 er en sår liten fortelling om en gutt som nesten druknet etter ei kanoulykke og havnet i koma, mens «I’m sensitive» er ei fin lita låt om hvordan ord kan skade, og at det som kommer ut av kjeften bør være både gjennomtenkt og godt.
I have this theory
that if we're told we're bad
Then that's the only idea
we'll ever have
«You were meant for me» er ved siden av «Foolish Games» kanskje det nærmeste man kommer en kommersiell hitlåt på dette albumet. Her kommer fullt band inn igjen for første gang siden åpningssporet, uten at det låter noe annet enn fortsatt relativt nakent. Jewel bruker stemma si for alt det er verdt, og her kommer sopranen skikkelig til sin rett i både det høyere og lavere leiet.
Dreams last so long,
even after you're gone
I know that you love me
And soon you will see,
you were meant for me
And I was meant for you
Noen år tidligere hadde en gutt på Bøverbru plukket opp en nylon-strenggitar og begynt å skrive musikk. Fingerspill og enkle melodier, tekster i omtrent det samme landskapet som Jewel. Derfor identifiserte jeg meg nok en hel del med både Jewel og dette albumet da jeg først fikk hendene på det. En av mine første låter noen år tidligere het «Don’t», og jeg syntes jo det var litt moro da Jewel også hadde ei låt med samme tittel. Melodien var faktisk ikke så veldig forskjellig heller, men der stoppet likheten. Jewel sin «Don’t» tåler fortsatt tidens tann, men jeg er ikke så sikker på om min hadde gjort det.
«Daddy» er ei sterk fortelling om et hat til sin egen far. Visst nok ikke ei sann historie, men skrevet om ei venninne. Melodien er ikke all verden, men Jewel sitt sinne formidlet sterkt gjennom den litt spoken word-aktige fremføringen gjør at denne også kryper seg inn, og du føler på det samme hatet i noen minutter.
You know sometimes I want to rip out your throat, Daddy
For all those things you said that were mean
I'm gonna make you just as vulnerable as I was, Daddy
What's that say about me?
«Angel standing by» høres nesten ut som en julesang, før plata avsluttes med «Amen», der igjen Jewel viser sitt enorme spenn vokalt – fra det lave til det høye. Det er fortsatt nakent, levende og sjelfullt. Her får vi til og med høre Jewel synge opera!
Jeg har ikke hørt mye på dette albumet siden 90-tallet, men fant det frem igjen nå i desember. Gamle minner strømmet på, og kanskje overraskende nok på meg så holder dette vann fortsatt i dag. Jeg tror nok det ikke kommer til å gå 20 år før neste gang jeg henter frem denne plata.