NIRVANA – «MTV Unplugged in New York» (1994)
La meg si det med en gang. Jeg var nok ikke en av de som lå langflate etter Nirvana når de var plugga inn på begynnelsen av 90-tallet, og har den dag i dag ikke ei eneste plate med dem annet enn denne. Men wow! Denne plata derimot er så bra at den smyger seg inn i siste liten på Tandsethers albumjulekalender jula 2018.
Da vi unggutta begynte å henge med de litt eldre gutta med førerkort, så oppdaget jeg for alvor denne plata. Jula 1994 tror jeg det var, og det var massiv råning – som det var på bygden på den siden. Min gode venn Erik og jeg brukte å sitte på med litt eldre fyr som ble kalt Oter’n. Jeg husker ikke navnet hans i dag, men han var en kamerat av Erik. Dette var vel midt på videregående en gang, og året før noen av oss 77-modellene fikk lappen. I den blå Forden (?) gikk denne plata på repeat. Det var allsang, breisladding, sigarettrøyking og hjerte i halsen. Da vi fikk førerkort sjøl, så var dette en av de platene som surret og gitt i 929’n.
MTV-konserten ble spilt inn live 18. november 1993 i MTV sine studier, og i serien med «MTV unplugged» må vel dette være tidenes største suksess på alle måter (den mestselgende er visst Eric Clapton sin «unplugged»-utgivelse). 5 måneder etter tok Kurt Cobain livet sitt, og Nirvana var plutselig på alles lepper. Alle som da ikke hadde et forhold til Nirvana, fikk et forhold til Nirvana. Det er litt pussig hvordan artister eller band plutselig slår ut i en slags kommersiell blomst først etter at noen har blitt tatt av dage eller sjøl tatt seg ut av tiden. Historien er full av slike. Nær sagt dessverre, på flere måter.
Hele konseptet på MTV unplugged er jo nettopp at det skal være autentisk og akustisk. Så lite elektrisk som mulig. Det kler også Nirvana sine låter atskillig bedre enn kanskje blodfansen vil synes. Plata åpner med to egne låter, som begge låter enormt bra i denne innpakningen. «About a girl» fra debutplata «Bleach» (1989) og «Come as you are» fra Nirvanas største kommersielle studiosuksess «Nevermind» (1992).
Come as you are, as you were
As I want you to be
As a friend, as a friend
As an known enemy
Et artig poeng er at i Kurt Cobains hjemby, Aberdeen, Washington, så er det satt opp et skilt når du kommer inn i byen der det står «Welcome to Aberdeen - Come as you are».
På denne plata har Nirvana tatt inn en del låter fra andre artister, og «Jesus doesn’t want me for a sunbeam» er en slik. Originalt er dette ei låt av et relativt ukjent, skotsk band som heter «The Vaselines» (ikke Vazelina, altså – men her bør de kjenne sin besøkelsestid med en coverversjon i rockabilly på totning!)
Nirvana er for øvrig på denne live-utgivelsen forsterket med brødrene Kirkwood fra bandet «Meat Puppets» (jeg endte opp med å kjøpe ei Meat Puppets-plate etter denne plata) og Lori Goldston på cello. I tillegg var Pat Smear med, med sin kvikk-lunsj-fargede kassegitar og bleka lugg. Han ble brukt som live-gitarist av Nirvana i tiden før og etter, samt ble vel med Dave Grohl over i Foo Fighters etterpå.
På spor 4 coverer Nirvana selveste David Bowie. Låta er «The Man who sold the world» fra Bowies utgivelse med samme navn (1970). Ei låt som vel i ettertid har blitt mer kjent med Nirvana enn den var med Bowie sjøl. Ingen sammenligning for øvrig, men her om dagen leste jeg en anmeldelse av «Love Actually», der det ble referert til Wet Wet Wet-låta «Love is all around», som jo er ei gammel The Troggs-låt. Det er ei lett felle å gå i når cover-låta blir mer suksessfull enn originalen. Kremeksempelet på slike låter er jo «Torn», som mange ofte tenker er ei Natalie Imbruglia eller Trine Rein-låt. Siden begge har coveret den, så må vel en av dem ha originalversjonen. Neida, låta er faktisk skrevet og spilt inn av et ukjent amerikansk alternative-rock band som het «Ednaswap». Jeg har den på CD en plass!
«Pennyroyal tea» på spor 5 er hentet fra Nirvanas «In Utero» (1993), og dermed er allerede Nirvanas tre studioalbum dekket her. Her er det vel åpentbart at Cobain synger om det å prøve å avvenne seg fra tung, narkotisk avhengighet. Fra samme plate kommer låta «Dumb», der Cobain setter ord på sin opplevelse av å være på den helt andre siden av A4-samfunnet.
I'm not like them
But I can pretend
The sun is gone
But I have a light
The day is done
But I'm having fun
I think I'm dumb
Or maybe just happy
Deretter følger tre herlige låter fra «Nevermind». «Polly», «On a plain» og ikke minst «Something in the way». Sistnevnte var en av låtene som ble spilt og sunget absolutt mest på de uttallige bilturene på midten av 90-tallet.
Etter disse kommer tre låter alle signert bandet Meat Puppets. «Plateau», «Oh, me» og «Lake of Fire». Både «Plateau» og «Lake of Fire» står frem som to av de absolutte høydepunktene på denne plata, og var også en av grunnene til at jeg kastet meg på å kjøpe «Meat Puppets» i ettertid. Låtene er catchy og tekstene smått absurde.
Nest siste låt er «All apologies» fra «In Utero», Cobains unnskyldningslåt til Courtney og Frances, før hele moroa (!) avsluttes med den strålende, men brutale trad-låta «In the Pines», som Nirvana døpte om til «Where did you sleep last night», og omskrevet noe for å unngå minefeltet «rase» innenfor kunsten – som Astrid Lindgren, Hellbillies og Julenissens verksted på NRK julaften med flere. Og det er vel sikkert helt greit – samtiden tatt i betraktning.
For øvrig hadde Kim Larsens band Gasolin også en versjon av denne allerede i 1972 som de kalte «Min tøs». Ikke at det var noe bedre.
My girl, my girl, where will you go
I'm going where the cold wind blows
In the pines, in the pines
Where the sun don't ever shine
I would shiver the whole night through
Alt i alt er dette ei steingod plate som holder vann den dag i dag. Jeg har ikke hørt på den på flere år, men det var et hyggelig gjenhør – og som dro meg tilbake til Totens mørke, snødekte vinterveier på midten av 90-tallet.