SIGUR RÓS - () (2002)
Islandske Sigur Rós ble jeg introduser for av en god kompis, med plata "Ágætis byrjun", men det var ikke før den "hvite plata" med den noe kryptiske tittelen () kom ut i 2002 at jeg virkelig ble fanget av dette islandske bandet. Denne plata ble på en måte starten på min musikalske åpenbaring, ut i et landskap som jeg egentlig ikke hadde utforsket noe særlig eller trodd at jeg skulle bli så fanget av. Kall det post-rock. Kall det (post)ambient. Kall det avante-garde.
I omtalen har plata blitt kalt alt fra "The untitled album" og til "Two sausages kissing each other". Bandet selv refererte i en DVD til plata som "Svigaplatan", som vel blir noe som "parantesplata" på norsk.
Her er det loops, lyder, vegger med el-gitar. El-gitar med bue. Det er også klassiske instrumentering med piano, bass og trommer. Det er stemningsfullt og sjelfullt om hverandre. Det er meditasjon. Det er balsam. Det er spirituelt, uten å være religiøst.
Primusmotor, hjerne og vokalist er Jón þor Birisson, mest kjent som Jonsí. Hans særegne vokal med veldig mye falsett-bruk er ved siden av lydbildet ellers med på å gjøre Sigur Rós til noe helt spesielt i en stor verden av musikk. Den eneste jeg kan tenke på som minner litt i vokal er Radiosheads Thom Yorke. Jonsí har forøvrig også samarbeidet med Radiohead ved senere anledninger, så jeg tror nok bandene opp gjennom spesielt nyere tid har inspirert hverandre. Det er imidlertid sjelden et band har et så sterkt særpreg at ingen i det hele tatt ligner på slik de hører ut. Det gjør Sigur Rós.
De åtte sporene på () er i utgangspunktet titulert og nummerert "Untitled 1-8", men de har også arbeidstitler. Tekstene kan man tro er på islandsk, men er faktisk på et oppdiktet språk (ulikt forrige plata der de fleste tekstene var på islandsk), og således utforståelig for både islendinger og alle andre. Jonsí synger på en slik måte at det vel uansett ikke ville være innholdet i teksta som kommer mest frem. Han bruker stemma mer som et instrument. Som en følelse. En stemning. Og det funker som bare det!
Som andre i den eksperimentelle post-rock-sekken, så er låtene her også lange. Ikke ett spor er under seks og et halvt minutt, og totalt er det nesten 72 minutter med musikk fordelt på de åtte sporene.
Det første sporet, også kalt "Vaka" etter dattera av en i bandet, er kanskje det mest kommersielt kjente på plata. En nydelig melodi som bare svever avgårde. Hele dette albumet er en reise. På et ikke-fysisk plan. Oppbygningen er litt klassisk både for Sigur Rós og sjangeren forøvrig, det er repetativt og kontrasterende i styrke - fra det helt rolige, til det bygges opp som elveløpet før fossefallet. Som en kaskade. Som en musikalsk orgasme. Så blir alt stille og rolig igjen. Det treffer noe. Et sted langt der inne.
Spor 2 (Fyrsta) åpner med lyder som illuderer en bisverm eller andre insekter. Lyden ligger deretter i bakgrunnen sammen med melodien som kryper inn i lydbildet med deilig gitarlyd og ei rolig, sløy trommerytme. Gitaren høres nesten litt ut som det gjorde på plata med "Trespassers William", hvis noen av dere hopetalls lesere sjekket eller husker denne? Jonsís vokal kommer inn, og det er igjen som et instrument som gir både dybde og bredde til musikken.
Låt 2 glir over i nummer 3, som de har kalt "Samskeyti". Et nydelig, nesten klassisk, pianotema går i loop i flere minutter sammen med synth- og lydtepper. Vakkert. Det øker i tempo og intensitet i takt med at det kryper dypere og dypere inn i både hjerte, sjel, bein og marg. Hvorfor betale dyre dommer for Mindfulness-kurs og bøker, når du kan komme unna med under 200 kroner for denne plata?
Låt 4 har arbeidstittelen "Njósnavélin", som på norsk betyr noe sånn som "spionmaskinen". Nesten som en Hans Olav Lahlum-tittel i seg selv. Her er det også den nydelige melodien, de drømmende, nesten eteriske, lydene som bærer låta. Skjønt låt. Musikken. Dette henger sammen med helheten. Jonsí sin stemme kommer klarere frem, og her er det faktisk mulig å høre hva han synger også - selv om det fortsatt er "Hopelandic", som latespråket visst nok har blitt døpt. Denne låta var forøvrig også med i Tom Cruise-storfilmen "Vanilla Sky".
Spor 5 har fått navnet etter fossen, "Alufoss", ved der Sigur Rós har bygget opp sitt fantastisk flotte studio - midt i den islandske villmarka, så naturtro, flott og rustikk. Bygget er faktisk bygget over elva, men på en måte som ivaretar naturen og gir plassen en utrolig flott karakter. Sporet åpner i veldig rolig tempo, og Jonsís falsett kommer inn som det eneste instrumentet som er savnet i dette fantastisk fine lydlandskapet. På med dine fineste headset og få dette tett inn på øret uten andre forstyrrelser. Reisa på dette sporet varer nesten i ti miunutter.
Spor 6 har fått navnet "E-bow". En av Jonsís signaturer ved siden av stemma er at han spiller el-gitar med bue; en teknikk som gir en helt spesiell lyd, og som en gitarist som f.eks. Kristoffer Loe i Norge også har adoptert (Highasakite, Fay Wildhagen). E-bow gjør litt av det samme, men sender viberasjoner mot strengen når du holder den nedpå, slik at du får konstant lyd. Bassisten bruker en slik på bassen på denne låta, og det er visst nok årsaken til arbeidsnavnet. Man skjønner da at disse meningsbærende titlene bare er for at bandet skal ha noe annet å skille på enn kun nummer. Sporet er bygd opp på samme lest som de fem foregående, og det melodien her tar opp igjen en del av melodien i fra tidligere spor. Nesten som et slags ledemotiv, slik vi kjenner det fra filmmusikkens verden.
Nest siste spor åpner litt anderledes enn resten, men det er fortsatt med et lydteppe. Her er lyden ikke like fyldig som tidligere, og det tar halvannet minutt før det kommer andre instrumenter inn. Sporet har fått arbeidstittelen "Dauðalagið", som kan oversettes med "The Death Song". Jonsí sine oppdiktede strofer kan du her kjenne igjen fra tidligere låter. Han gjenbruker ofte en del av de konstruerte ordene, og det kommer veldig til syne (høre?) her. Det blir kanskje litt vel repetativt her på de 13 minuttene "sangen" varer, men det bygger seg også opp i styrke og tempo, så hvis du kommer deg gjennom de første seks-sju minuttene, så får du også litt mer variasjoner og lyder. Så hold ut!
Plata avsluttes med den nær 12 minutter lange "Popplagið", som kan oversettes som "popsangen". Her åpnes det med clean-gitar fingerspill, mer som en ren pop/rock-låt, men det er fortsatt Sigur Rós-tepper med lyd i bakgrunnen. Det er tromming med visper, og det er nok en gang de samme ordene som kommer fra Jonsís munn når han endelig åpner kjeften. Her bygger låta seg opp til å bli mer rock'n'roll mot slutten, og er en herlig måte å avslutte et slikt massivt bra album på! Dette er vel også en av de låtene som er mest varierte og som de tar det lengst ut på live.
For mange, så blir dette kanskje både alt for repetativt, og "vanskelig". Det er kanskje ei krevende plate hvis man ikke er kjent med denne typen musikk, men det er samtidig ei plate det absolutt er vel verdt å gi tid til å lytte på. Spesielt i en travel hverdag anno 2018. Her kan du virkelig drømme deg borti i 70 minutter. Til et annet solsystem. Til en annen galakse. Til et annet land. Til et annet sted. Til et annet jeg. Du kan både tømmes og fylles av energi av å lytte på dette. Har du ikke hørt () så anbefales det veldig - men det er absolutt å foretrekke å høre på dette med headset. Gjerne også med en stjernehimmel å se ut på, fra et helt mørkt rom.
Bandet er forøvrig en fryd å se live. Jeg var så heldig at jeg fikk se dem live etter denne plata kom ut, da de stort sett spilte det meste herfra, i selveste Oslo konserthus. Da hadde de også med seg de tre jentene i islandske "Amiina" på strykere; et samarbeid som har vart i mange år. En konsertopplevelse jeg aldri kommer til å glemme!