DAVE MATTHEWS BAND - "Crash" (1996)
Det blir mye 90-tallet i denne kalenderen, og ja, det er vel en grunn til det. Det var på mange måter det ti-året der musikken for alvor slo rot i meg, og tok delvis over for andre interesser. Mye sport måtte vike da jeg dykket dypere inn i musikken. Jeg lagde egne låter, spilte på gutterommet, og hadde drømmer om å spille i band. Det ble noen øvinger og noen egne demoer i et par-tre forskjellige konstellasjoner opp gjennom 90-tallet, og faktisk meg en konsert med bandet som het "Drowning Sarah" i selveste Fredrikstad (av alle ting!). I bandnavnet ligger inspirasjon fra 90-talls band, som typisk het noe slikt. "Emmet Swimming", "Seven Mary Three", "Marry Me Jane", "Better than Ezra", "Buffalo Tom" osv. Alle band som kanskje burde og skulle vært omtalt her, men som ikke får plass når det skal dissekeres ned til 24 luker. Alt for få!
Nok om det. Dave Matthews Band oppdaget jeg gjennom en kamerat av meg som overhode ikke var kjent for å like slik musikk. Eller hur, Atle Owrenn? Han var mer på punkrock, men etter et år ute i militæret oppe i Troms, så kom han ned igjen med denne - som han hadde blitt introdusert for av en romkamerat fra Hamar-traktene.
Plata spredde seg som tørt gress i vennegjengen. Først gjennom utlån, og ikke lenge satt vel omtrent de fleste med en nyinnkjøpt kopi hver. Bennis på Gjøvik måtte sikkert bestille inn flere av denne for å dekke behovet. Det skjønner jeg jo. For ei plate!
Dave Matthews Band (heretter DMB) har jeg litt samme forhold til som jeg har med Kent. De var veldig bra i de første utgivelsene, men så datt jeg litt ut mot slutten. Jeg falt vel egentlig litt ut av Dave Matthews Band på plata etter denne, og de siste utgivelsene har jeg knapt hørt. Ikke ligger de på Tidal, og kanskje ikke Spotify heller? - så det er litt utilgjengelig i 2018 for å høre på det nye uten å måtte kjøpe katta først. De har blitt mer jammete og jazzy med årene, og det er vel stiler som de fleste som kjenner meg vet at jeg ikke helt er dus med. (Morten! Itte skalaer!)
Her derimot er de fortsatt veldig alternative rock møter blues, jo da, møter litt jazz, møter litt jam, møter litt folk, møter litt pop, møter litt rock. Rett og slitt musikk. Og det er solide låter. Dave Matthews, hjernen bak dette litt snodige sammensatte orkesteret, er på sitt beste som låtskriver her, og faktisk holder samtlige 12 låter på albumet et nivå som gjør at jeg liker de alle som en. Det er det eneste av DMB jeg med hånda på hjertet kan si det på.
Line-up i bandet bestod her av Dave selv, på kassegitar og vokal, og så hadde de jo Stefan på bass, og Carter på trommer - greit nok, men det litt spesielle med bandet var at de hadde en egen fyr på saksofon (LeRoi, som dessverre døde i en ATV-ulykke noen år senere) og fele (Boyd, som nå også har forlatt bandet). Hvor mange slike band hadde det? Det gjorde at lydbildet her også var noe helt eget. Ikke var det el-gitarer, annet enn når studiomusiker og Dave-kompis Tim Reynolds slang seg med.
Bandet har vært store i USA siden 90-tallet, og etter hvert også fått seg en ganske solid skare fans i Europa, og også Norge. Stadig dukker det opp folk som har et forhold til disse, og på min arbeidsplass (Høgskolen i Innlandet) er det flere kolleger som både liker og har vært på konsert med dem. Neste år blir det også min tur. I mars kommer de til Oslo spektrum, og det blir første konserten noen sinne for bandet i Norge. Det må jeg få med meg, selv om jeg må innrømme at DMB ikke er det jeg har hørt mest på de siste snart 20-årene. Og drar jeg dem frem igjen, så drar jeg vel frem igjen "Crash" fra 1996.
"So much to say" åpner ballet. Dave Matthews har både ei særegen stemme og en særegen måte å spille gitar på, som også manifisterer seg i en litt spesiell låtskriving. Det er fusjon mellom mange sjangere og utradisjonell instrumentering satt sammen. Låta fikk faktisk DMB Grammy for i 1996.
Låt nummer 2 er "Two step", en catchy sak som starter med et suggerende feleriff og trommer. Ei låt som de ofte dissikerer og bygger opp igjen i live-setting. Det er et skikkelig driv og herlige rytmer - og tekst.
Say, my love, I came to you with best intentions
You laid down and gave to me just what I'm seeking
Say love, you drive me to distraction
Oh hey my love do you believe that we might last a thousand years
Or more if not for this
Our flesh and blood
It ties you and me right up
Tie me down
Spor 3 er min absolutte DMB-favoritt. "Crash into me". Her er både tekst og melodi en match made in heaven. Låta er nok fort inne på topp 30 - minst - all time for min del. Teksta er dampende sexy, og det er akkurat pass lite jam og jazz i lydbildet for min del. Daves kassegitarspill er som bare han gjør det. Til DMB å være er det så nedpå at det nesten blir som ei ballade å regne.
You wear nothing but you
Wear it so well
Tied up and twisted,
The way I'd like to be
For you, for me, come crash
Into me
Spor fire "Too Much" er nok det sporet jeg liker minst på plata. Her blir det litt for mye av alt for min smak, men det er fortsatt ei god låt - så vel bevares.
#41 heter spor 5, og dette er en av få låter fra dette albumet som DMB stort sett drar med seg live fortsatt - og gjerne da i 10-15 minutters versjoner. Dette er ei drivende god låt, der Dave også viser sitt vokalregister.
En del av Dave sine tekster er mer dristige enn mye av det som ble skrevet forøvrig på 90-tallet. Fra skildringer av dampende elskov i "Crash into me", til at det manifisterer seg i en "forbudte elskere"-tekst i "Say Goodbye", som på spor 6 er ei nydelig låt - med både bongo-aktig perkusjon og LeRois fløytespill-intro - som en slags jazza Jethro Tull(ing). Mye i lydbildet til tider, men melodien er straight og fengende god.
So here we are tonight,
You and me together
The storm outside, the fire is bright
And in your eyes I see
What's on my mind
You've got me wild
Turned around inside
And then desire, see, is creeping
Up heavy inside here
And know you feel the same way
I do now
Now let's make this an evening
Lovers for a night, lovers for tonight
"Drive in, Drive out" åpner med et tøft kasse-gitar-riff. Det er ikke ofte man hører riff-baserte låter med kassegitar, men det har vel også Dave Matthews på sett og vis gjort til et av sine kjennetegn. Det repetative kassegitar-riffet drar i veien her, mens bandet bygger opp låta rundt som den suggerende og drivende gode låta dette er.
"Let you down" på spor 8 er platas først som er helt nedpå. Dette er nesten ei kassegitar-ballade. Her handler det om tilgivelse. Ærlig og personlig.
Kanskje den TØFFESTE låta på plata er "Lie in our graves". Her er det igjen et ekstremt tøft kassegitar-riff som bandet bygger låta opp rundt. Det er saksofon-soloer, det er temposkifter og det rett og slett noen utrolig vakre partier, som gjør at denne låta stikker seg litt ut fra resten.
"Cry Freedom" på spor 10 er platas andre rene ballade. Her er det effekter på kassegitaren, og låta har et mer renere og enklere lydbilde enn resten av låtene. Og jeg liker DMB slikt også. Veldig! Refrenget er rett og slett helt nydelig, og dette er kanskje i mine ører den absolutt mest undervurderte låta i bandet sin store katalog. Jeg skulle blitt overbeigestret hvis de la inn denne live i mars. Teksta er evig aktuell i samfunnet slik vi kjenner det i moderne tid - dessverre.
Hands and feet are all alike
But gold between divide us
Hands and feet are all alike
But fear between divide us
All slip away
Det er nok større sannsynlighet at de da spiller "Tripping billies", som er platas nest siste låt. Her er det igjen up-tempo, masse instrumenter og sjanger-fusjon. Sånn sett ei typisk låt som DMB elsker å gjøre live.
Eat, drink, and be merry
For tomorrow we die
Eat, drink, and be merry
For tomorrow we die
Cause we're Tripping Billies
DMB avslutter plata med "Proudest Monkey", der Dave igjen problematiserer dagens kapitalistiske samfunn, men samtidig hvor lett det er for oss mennesker å bli en del av det selv om vi kanskje ikke vil. Monkey see, monkey do.
Staring at myself I turn to question me
I wonder do I want the simple, simple life that I once lived in well
Oh things were quiet then
In a way they were the better days
But now I am the proudest monkey you've ever seen
Monkey see, monkey do
Alt i alt er dette ei vanvittig god plate, som jeg har hørt veldig mye på siden jeg ble introdusert for den. Fra tid til annen henter jeg den frem igjen, selv om jeg har falt av på de siste håndfull utgivelsene fra bandet. Jeg gleder meg allikevel som en unge til å oppleve dem live i Oslo i mars, og håper veldig på mange låter fra denne plata.
Liker du det du hører, og vil være med - så har jeg flere billetter som trenger nye eiere!