PAUS – Paus (1998)
Det er ikke noe å legge skjul på at en av mine absolutte største tekstforfatterfavoritter og –forbilder er Kents Joakim «Jocke» Berg.
Kent har vært en følgesvenn siden jeg oppdaget bandet med «Isola»-albumet på slutten av 90-tallet, og selv om jeg falt litt ut av de mest elektropoppa platene på slutten, så har kanskje det svenske bandet vært det som har hatt flest studioalbum som alle har gått inn under huden på undertegnede.
«Hagnesta Hill» har allerede fått plass og vært omtalt i julekalenderen, men både «Kent», «Verkligen», «Isola», «B-sidor» og «Du och jag döden» kunne glatt også gått inn her. I tillegg ble jeg positivt overrasket over «Jag är inte redd for mörket», der de i 2012 gikk litt tilbake til sitt mer rocka uttrykk. Men hadde ikke Bergs tekster også kledd et mer nakent og akustisk uttrykk? Jo, visst. Og behovet er allerede dekket.
Det forholdsvis ukjente sideprosjektet «Paus» med Joakim Berg som tekstforfatter og Peter Carlsson, fra The Cardigans, som komponist fylte behovet allerede i 1998 med plata med samme tittel. En pause fra Kent. En pause fra Cardigans. «Paus». Jeg kjøpte plata like etter at den kom ut, og endte opp med å nesten høre mer på den enn Kent-utgivelsene på slutten av 90-tallet.
Musikken er nedstrippet akkurat slik jeg liker det, og tekstene til Berg kommer frem på en helt ny måte. Carlsson fra The Cardigans synger, mens Berg bidrar med instrumenter. For øvrig er blant annet trommisen fra The Cardigans også med. Dessverre ble det kun med denne utgivelsen, og selv om dette nok er ei plate som har gått under radaren for mange – så er dette et ekstremt solid håndverk som jeg fortsatt hører mye på i perioder – og det holder selvsagt til å komme med i årets musikalske albumjulekalender.
«Ett undantag för vem som helst» innleder plata. Det er nedpå. Det er akustisk gitar og Carlsson stemme, som ikke ligger langt unna Bergs i innlevelse, følelse og toneleie. Bergs tekst er kanskje mer poetisk enn på Kent. Dette ligner klassisk poesi, men tematikken er kjent for oss som liker Kent og Berg: Det er følelsen av å være en outsider og det er følelsen av å ikke strekke til.
Det här är jag
Ett undantag
Det var så du sa
Ett undantag
Du föredrar
Ett vackert skal
Du sa det var
En dålig dag
Så blev det ljust
Och kallt som du
Och där låg jag
Ett undantag
Ett ögonblick
Var allt jag fick
Du sa det var
En dålig dag
Det här är jag
Ett undantag
Det har aldrig hänt
Att jag bekänt
Du föredrar
Ett vackert skal
Så låt mig vara
Ditt undantag
Elegant kommer trommene inn mot slutten, og blir med over i neste låt uten stopp: «Smeknamn». Her er Berg tilbake med sine særegne bilder. Her pøses det på med både strykere og fullt band.
Vid grinden bland löven
Fanns det tid över
Blåögda bleka men två
Du gav mig ett smeknamn
Skrev det i din hand
I regnet som viskat dig våt
Så långt till marken men fallet är vårt
«Mitt samvete, min hämnd» fortsetter litt i samme musikalske gata med fullt band, og her får vi til og med møte el-gitaren for første gang. Teksten er kommer rett fra levra og Bergs «trasiga värld», og refrenget løfter låta med sin gode melodi.
Spor 4 heter «Amerikana», og selv om det mangler litt før vi kan putte dette i den sjangeren, så er dette ei aldeles fin låt – nesten i valsetakt. Pedal-steel gitar kommer inn på lydbildet, og kanskje nettopp den var grunnen til at låta fikk tittelen den fikk. Det er klassisk Bergsk tekst som igjen graver i det blå i mennesket.
En blåtonad profil
Från månsken och från snö
Du är dig inte lik
Jag är stum och du är döv
Den nedpå og akustiske «Snöengel» har kanskje det flotteste refrenget på hele plata rent melodisk sett. Dette er ei låt for den kalde, kalde vinteren. Vel, strengt talt – plata er vel for vinterhalvåret. Det er ikke musikk man danser til en varm sommernatt, eller løper i underbuksa gjennom vannsprederen til (beklager bildene).
Midnatt ingenstans
Känner du igen mig?
Midnatt någonstans
Jag tror jag minns dig
Allt är fruset, dött här
Som isen över sjön
Jag lämnar allting kvar här
Kvävt i snön
Vem tror du du är?
Hel och ren i en oförstörd värld
Vem tror du jag är
Som gav dig allt du begärt
Midnatt, det blir kallt
På «Fotografi» er produksjonen mer leken, og klokkespill-melodien som ligger oppå kompet får meg nesten til å tenke på det gjengående temaet i Lars Monsen-serien.
«Sårbar (Jag önskar jag var)» åpner med en nesten Nick Drake-aktig cello sammen med den akustiske gitaren, før låta fylles av et mer produsert uttrykk. Den mest produserte låta hittil. Det bryter litt mot resten, og versene blir litt anonyme og umelodiøse. Refrenget sitter bedre, men i mine ører er kanskje dette platas minst interessante spor.
Spor 8 «Leia» er en av to låter som ble gitt ut som singel fra dette albumet. Forståelig nok. En fengende melodi både på vers og refreng, og et enkelt, men samtidig litt rufsete, lydbilde. Tekstmessig baser Berg fortsatt i den samme håpløsheten. Man føler seg vel aldri så bra som når man hører hvor mye elendighet Berg kvitterer ut i sine tekster.
Håll mig vid liv
Har levt på lånad tid
Allt jag behöver
är nåt att hålla i
Sjung mig till sömns
I ett rum helt utan ljud
Allt jag behöver
är nån som du
Det är minnet av en känsla
Som jag haft förut
En överdos på sorgliga slut
Mitt favorittspor på plata er nest siste sporet, «En lögn». Låta pisker seg sakte fremover med et slags Spain-aktig lydbilde, og refrenget er beint ut nydelig tristvakkert.
Om du kommer hit
Slår sönder mitt hus av glas
Nära kom närmre stå still
Om vi kommer dit
Förhoppningar andetag
Men nära räcker inte till
Plata avsluttes med prosjektets andre singel, «Chock». Det låter forholdsvis likt av de fleste sangene på denne plata, men jeg liker lydbildet. Her er det også akustisk gitar, bakpå trommer, litt gråtende pedal-steel – alt komponert rundt Bergs brutalt hjerteskjærende tekster. Refrenget her tar låta fra moll til dur, og det funker oppsiktsvekkende nok bra. Håper stiger.
Ge mig en chock
Slå mig med häpnad nu
Försök med något
Är du beväpnad nu?
Gör ett hål i min tunna hud
Gör ett hål så någonting rinner ut
Jag är så fylld av allt som händer här
Ge mig en paus
Fyll mig med tystnad nu
När allt är kaos
Ingen orkar lyssna nu
Vill ni veta hur jag står ut?
Jag möter isen med feberhet hud
Jag blir så sjuk av allt som händer här
I någon sång någon gång
Ska jag berätta allt
I någon sång någon gång
Ska jag berätta allt
Det er ikke lengre en pause. Det er slutt. «Paus» sluttet etter dette albumet. «Kent» sluttet 2016.
Så gjenstår det å se om Joakim Berg har fått fortalt alt? Han har i alle fall fått fortalt en god del både gjennom Kents diskografi og ikke minst dette sårfine 10-spors albumet fra sideprosjektet «Paus».