MIDNIGHT CHOIR - Amsterdam Stranded (1998)
Tilbake til Norge, og et av mine absolutte favorittband noen sinne: Midnight Choir.
Trioen fra Grenlandsområdet bestående av brødrene Atle og Ronny Bystrøm, med artistnavnene Al De Loner og Ron Olsen, samt den rødvinssjarmerende, jazztobakkrøykende kvinnebedåreren og Elvis-fantasten Paal Flaata på vokal.
Navnet på bandet tok de fra ei Leonard Cohen tekst. Da de debuterte i 1994 med sitt selvtitulerte album, så lå de mer opp mot en country-sjanger, men på Amsterdam Stranded blir det mer tidløst. Fortsatt er det elementer av rock og country, eller amerikana, siden country som sjanger jo som kjent kan være så mye. Her er det stryere, piano, ståbass med bue og sjelfull vokal.
Tekstene er dype vandringer i menneskets sinn, det er ensomhet og tvil. I forhold til alt fra religion til væren.
Den åtte minutter lange, nydelige, lavmælte "Harbor Hope" åpner ballet.
«October 8» kommer på spor nummer to, med vakkert gitarfingerspill og en slentrende, klassisk god fire-greps melodi. Dette er stilrent, vakkert og sikkert som banken.
Spor 3 er en av mine favoritter på plata. "Mercy of Maria". Her er det vel selveste jomfruen som låtskriver Al De Loner håper skal redde ham ut fra elendet.
Platas tristeste og vakreste øyeblikk er for meg tittelsporet "Amsterdam Stranded". Her skal man være en relativt kald fisk hvis det ikke skal røre seg i både hjerte og øyekrok. Håpløsheten fremføres så nakent og enkelt med stort sett kun piano og Flaatas varme, fyldige og sjelfullproppede stemme.
I'm Amsterdam stranded
And it's taken for granted
that I'm singing
one of these days
I will be leaving
I've got leaving on my mind
leave it all behind
That's for certain
I'm tired of waisting time
Chasing this high
Oh, sweet burden...
Etter et slags lite instrumentalt mellomspill på spor 5, så kommer "Muddy River of Loneliness" som spor 6. Tittelen taler vel for seg selv, at dette også er både følelsesladd og nedpå.
Plata fortsetter så med låta som pretensiøst nok har fått tittelen "Death's Threshold Step #2/The Train". Nok en vakker og sjelfull sak som kryper seg rett inn i hjerterota.
"Dear Friend" handler om savnet etter de nære og kjære som ikke lengre er blandt oss. Nok en gang så enkelt, men så komplisert.
Plata avsluttes med "Bayview (Time ain't no friend" og "Finest hour" - som begge også er lavmælte og vakre. På sistnevnte drar De Loner også opp munnspillet, som sørgmodig stadfester ulykkelig kjærlighet og nytt håp.
I don't need you baby
No more than you need me
We both know that we are running
Down the dead end street
May your finest hour lie in front of you
May your finest hour be ready for you
May you always stay true to your dreams
Dette er ikke ei plate å danse til, men å grine til. Å tenke til. Å minne til. Musikk er følelser, og her kommer de ut og inn, og frem og tilbake.
Ikke hørt "Amsterdam Stranded", og føler litt på førjulsbluesen på de mørkeste desemberkveldene, vel, da anbefales denne på det sterkeste.