BRUCE SPRINGSTEEN – Born in the USA (1984)
La meg slippe bomba med en gang. Jeg liker best Bruce når han er helt nedpå med kassegitaren og de nydelige livsskildringene på «Nebraska» og «The Ghost of Tom Joad». Når det er sagt, så er det et annet album jeg må ta med i julekalenderen – og det er ene og alene fordi jeg personlig har hatt et større forhold til «Born in the USA». Kassetten har gått flere runder enn «Nedbraska» og «The Ghost of Tom Joad» til sammen, selv om jeg nok i dag ville hørt på de to sistnevnte før denne.
Ingen forkleinelse for dette albumet, men som jeg var innom i ei tidligere luke, så hender det artister lider litt av sin samtid. Låtene på dette albumet er så sterke som du får det, og produksjonen var jo veldig for sin tid. Problemet mitt er vel at jeg i dag synes nesten låtene blir bedre i de utallige gode cover-versjonene som finnes rundt forbi. Personlig er jeg veldig glad i utgivelsen «Dead Man’s Town», der utvalgte artister coverer hele denne utgivelsen i sin helhet. Når det er sagt, så ville jeg ikke forandret på denne plata. Det låter tøft og 80-talls, men det er låtene som er høydepunktet og grunnen til at albumet kommer inn blant lukene – og ikke produksjonen per se. Jeg stod lenge og vippet om jeg skulle ha med «The Ghost of Tom Joad», som for meg nok er den store favoritten. Kanskje farget fordi jeg er en stor fan av John Steinbeck sitt litterære verk, samt veldig fascinert av emigrasjon- og menneskeforflytningshistorie, Beatnicks, loffere, dagdrivere og hele den Gotaas-bøtteballetten (ikke Oddvar Brå, da).
En annen ting som er artig med denne er måten jeg anskaffet meg kassetten på. Jeg husker det klart som dagen. Jeg hadde «Creatures of the Night» med Kiss på kassett, men var ikke særlig begeistret over den. På en hyttetur med den lille familien min til Jutebu på Tretten-fjellet, ei hytte som Stålverket i Raufoss-fabrikken eide som et velferdstiltak for sine ansatte, så hadde jeg med en kompis som hadde denne på kassett. Det endte opp med at vi ble enig om å bytte likt. Roy Arne fikk Kiss-kassetten, og jeg fikk denne. Jeg visste ikke hvor heldig jeg var da, men kassetten skulle gå varm i årene som kom – både i fatterns bil og i mitt rack-anlegg.
Tittellåta «Born in the USA» er kanskje den mest spilte, og platas største internasjonale hit. Det var den vi gutta også syntes var tøffest i sin tid. I dag liker jeg nok en del av de andre låtene mye bedre, men fortsatt er jo dette ei ikonisk Springsteen-låt sjøl for en som er oppvokst langt unna Amerika, og ikke har annet forhold til Vietnam-krigen enn fra historiebøkene og filmene.
«Cover me» fortsetter i samme gata. Den kan tolkes både politisk og personlig, alt etter som øyet som ser og øret som hører. Her finnes det coverversjoner som jeg synes gir låta en bedre bekledning enn originalen, men samtidig er det jo et klassisk heartland rock driv i denne originalt også.
Godlåtene kommer som perler på ei snor på dette albumet. «Darlington County» og «Working on the highway». Det er arbeiderklassen i heatland slik bare Springsteen formidler det. Det er livets slit. Det er hånd til munn. Det er sosiale problemer betimelig som alltid i landet som en gang var drømmenes land, men som mer og mer bare ligner på et evig mareritt for de fleste.
I «Downbound train» tar han oksen ved hornene:
I had a job, I had a girl
I had something going, mister, in this world
I got laid off down at the lumber yard
Our love went bad, times got hard
Now I work down at the car wash
Where all it ever does is rain
Don't you feel like you're a rider on a downbound train
«I’m on fire» er et av de absolutte høydepunktene på denne plata i mine ører. Ikke bare er teksta både rå og fengslende, men her er produksjonen nedpå og såpass tidløs at den virkelig tåler tidens tann slik den er også i dag. Det finnes imidlertid også en rekke deilige coverversjoner av denne hvis du søker opp på nettet. AWOLNATION har en versjon fra filmen «Fifty Shades of Grey», som også gir teksta et enda råere fortolkningsgrunnlag. Johnny Cash hadde sin klassiske coverversjon, Heather Nova leverer en sensuell versjon, Low gjør en grumsete god versjon på Dead Man’s Town og Bat for Lashes har også en strålende versjon - med flere.
«No surrender» er ei herlig coming-of-age historie om ubekymret barndom og livslangt vennskap. Om det å oppdage. Utforske. Lære. Av egne erfaringer og handlinger, og ikke minst gjennom musikken.
Well, we bursted out of class
Had to get away from those fools
We learned more from a three-minute record, baby
Than we ever learned in school
«Bobby Jean» er vel ei låt som visst nok Springsteen skrev til sin gode kompis og Lillehammer-patriot Little Steven, da han forlot bandet til fordel for andre utfordringer. Heldigvis kom han tilbake.
«I’m going down» og «Glory days» (som for øvrig har blitt adoptert som en slags fast låt på New Jersey Devils sine hockeykamper) følger så, før albumet avsluttes med kanskje to av de beste låtene som Springsteen noen gang har skrevet: «Dancing in the dark» og «My hometown».
Produksjonen på disse er lekker, og holder virkelig mål fortsatt. Her finnes det også en rekke solide cover-versjoner som kan være spennende å sjekke ut.
«Dancing in the dark» setter ord på hvor rutinepreget livet plutselig kan bli, og hvor viktig det er å ha noen «sparks» for ikke å bare stagnere og drive med. En sang jeg tror de aller, aller fleste på et eller flere tidspunkt i livet kan relatere seg til.
I get up in the evening
And I ain't got nothing to say
I come home in the morning
I go to bed feeling the same way
I ain't nothing but tired
Man I'm just tired and bored with myself
Hey there baby, I could use just a little help
You can't start a fire
You can't start a fire without a spark
This gun's for hire
Even if we're just dancing in the dark
Anbefaler for øvrig å sjekke ut Sierra Eaglesons litt mørkere, nydelige versjon nedenfor.
«My hometown» er Springsteens ode til sin egen hjemby. Til small town America. Til alles hjemplass. Til plassen der du vokste opp, og kjente hver krik og krok, men som i løpet av historien gjerne bare står igjen som et godt minne eller et «smultronställe», mens det i realiteten er nedgangstider, kroken på døra og høy arbeidsledighet.
Du kan ta meg ut av Bøverbru, men du kan ikke ta Bøverbru ut av meg. Du kan ta Springsteen ut av Freehold, New Jersey – men du kan ikke ta Freehold, New Jersey ut av Springsteen. Og så videre..
Odd Nordstoga og Darling West gjorde for øvrig en vanvittig flott versjon av denne på NRK tidligere i år.
Jeg hører ikke veldig mye på Bruce Springsteen i dag, men denne plata står ut som en av de jeg absolutt har hørt mest på og hatt størst forhold til i løpet av et snart 42 år langt liv. Derfor får den plass i julekalenderen også.