RYAN ADAMS - "Gold" (2001)
Etter den obligatoriske puddelrock-perioden på 80-tallet, så tok andre sjangere over interessefeltet inn på 90-tallet. Alternative rock var en, mens en annen var Americana-sjangeren.
Eller No Depression, som vel ble en sjanger i lys av et eget "fagblad" innen sjangeren (gamle Rilla platebar på Lillehammer hadde bladet til salgs!). Eller alternative country, om du vil. Kjært barn har mange navn, og sjangere blir jeg heller aldri helt klok på.
Jeg tror mitt aller første møte med Americana-sjangeren var da jeg hørte Jayhawks på ei Beat-plate (gratis CD'ene som kom med det legendariske musikkbladet Beat på 90-tallet), og i kjølevannet av den kjøpte meg "Tomorrow the green grass". Jayhawks kunne, og kanskje burde, vært inne med ei plate på denne julekalenderen, men som helhetlige album synes jeg kanskje at de mangler det ene signatur-albumet gjennom sin diskografi, der jeg med hånda på hjertet kan si at jeg liker samtlige spor. Uten at det er et kriterie jeg klarer å innfri på alle 24 albumene jeg presenterer i denne julekalenderen. Jeg klarer heller ikke å finne det i dagens luke, men det er farlig nære.
Ryan Adams oppdaget jeg først med Whiskeytown, og "Strangers Almanac" (1997) var også farlig nære å havne i denne julekalenderen, med fantastiske låter som "Inn Town", "16 Days" og "Avenues" - som isolert sett alle er inne på topp 100-lista over låter hos undertegnede.
Adams debuterte med "Heartbreaker" i 2000, som egentlig også burde vært i denne kalenderen. Det får imidlertid holde med ett album fra samme artist, og da velger jeg meg oppfølgeren "Gold" som kom i 2001 - kun dager etter 9/11. Adams hadde kun fire dager før terrorangrepet spilt inn video til åpningslåta "New York, New York" med Twin Towers i bakgrunnen - og ble dermed en slags ikonisk musikkvideo i amerikanske musikkhistorie på grunn av dypt tragiske omstendigheter. Adams skrev opprinnelig låta om tapt kjærlighet til ei jente fra storbyen, men låta ble plutselig en eksplisitt hyllest til byen New York og fikk enorm mediaoppmerksomhet i kjølevannet av 9/1. Den ble brukt i tribute-videoer etc.
Det er forøvrig litt Bruce Springsteen over dette albumet, ikke bare med sanger som omfavnes som nasjonsbyggende og at de begge opererer i det venstre feltet politisk. En artig likhet er at coveret til "Gold" minner veldig om gårsdagens luke "Born in the USA". Bortsett fra at Adams har snudd seg riktig vei, så står begge posert foran det amerikanske flagget.
Det er historiefortelling i ypperste klasse som alltid fra Ryan Adams, og "Firecracker" er heller ikke noe unntak. Drivende munnspill på introen, og både blues og country høres gjennom denne litt up-tempo låta, der Adams skildrer et tilfeldig møte med ei dame, uten noen andre forpliktelser enn bare en natts fyrverkeri.
På "Answering Bell" tar Adams det litt ned i tempo. Låta kunne ikke bare ha vært ei Counting Crows-låt, men han har like godt tatt med seg kråke-frontmann Adam Duritz på låta som korist. Det funker som bare rakkeren!
Fra østkysten bærer det helt vest på spor 4, når Adams legger historien til La Cienega Boulevard i Los Angeles. En alldeles nydelig ballade. Vakker melodi, og så klart bra historie. Der "New York, New York" var en sang om tapt kjærlighet i øst, er dette ei historie om tapt kjærlighet i vest.
Oh the night, here it comes again
It's off with the jeans, the jacket and the shirt
How'd I end up feeling so bad
For such a little girl
And I hold you close in the back of my mind
Feels so good but damn it makes me hurt
I'm too scared to know how I feel about you now
How I feel about you now
La Cienega just smiles and says, "I'll see you around"
Adams blueser det litt opp, men holder seg fortsatt i det rolige på "The Rescue Blues", der han får inn noe som ligner på et gospelkor som korer i refrenget - og det funker!
"Somehow, Someday" er så country som Ryan Adams får det, og her får han vist at stemma hans virkelig passer for sjangeren. Her er det tapt kjærlighet igjen, som så ofte i countryen ellers. Refrenget er nydelig melodiøst, og løfter låta opp til en av de virkelige beste på plata.
Cause there ain't no way I'll ever stop from lovin' you now
There ain't no way I'll ever stop from lovin' you now
No, there ain't no way and I'm gonna try and show you somehow
Somehow, and oh someday, someday, someday
"When the stars go blue" trenger vel ingen introduksjon eller omtale. Låta er kanskje den mest kjenta fra Adams sin katalog, og har blitt coveret av en rekke artister. Mest kjent her hjemme er vel Kurt Nilsen sin versjon, som kanskje gjorde låta (og forhåpentligvis Ryan Adams) kjent for almuen her på bjerget.
"Nobody Girl" høres ut som ei Neil Young-låt, mens "Sylvia Plath" er låtas pianoballade. Ei fantastisk tekst der Adams drømmer om å møte ei som Sylvia Plath, som han tydeligvis har en fascinasjon for. Jeg tenker at Ryan Adams på en måte assosierer seg med Sylvia Plath, og at det er hans ønske om å møte sin livs sjelevenn som manifisterer seg i teksta her.
Men sine 16 spor er vel ikke denne plata heller ei plate jeg kan si at alle sporene fenger på. "Enemy Fire" er ei slik. Her rocker Adams det opp, og det er forfriskende på sitt vis - men låta gir meg ikke så mye. Langt mer svingende blir det på "Gonna make you love me", som er en liten og bluesy sak på to og et halvt minutt, før Adams igjen går tilbake til å høres ut som Neil Young, både i musikalsk uttrykk og nå også i stemmeleie, på "Wild Flowers".
Min favorittlåt på albumet kommer på spor 13. "Harder now that it's over" er ei nær komplett låt, med en vakker melodi, nydelig vokal og en sterk tekst om det å komme seg ut av et usunt forhold, men samtidig kjenne på ambivalensen og sorgen som kommer når ting absolutt ikke ble som man hadde tenkt.
It's harder now that it's over
Harder now that it's over
Now that the cuffs are off
And you're free
You're free, you're free, free with a history
Ryan Adams har vel gitt ut noe sånn som 17 eller 18 studioalbum på like mange år, og eksperimentert i flere sjangere underveis. Adams er en utmerket låtskriver, og har en sjelfull, sår, men varm, stemme. Han har skrevet noen av de absolutt beste låtene jeg vet om, men jeg har også en følelse av at Adams kunne trengt en redaktør, slik forfattere har med bøker. En del av utgivelsene bærer preg av at kvantiteten overstyrer litt. Så også på "Gold". Plata kunne fint ha holdt seg på 11 spor, og du hadde hatt ei fantastisk plate med bare bra låter. Adams klarte ikke helt å begrense seg, og derfor dyttet han på tre låter til etter "Harder now that it's over", som jeg må innrømme at jeg føler bare blir ekstra fyll her.
Det samme gjelder for debutplata "Heartbreaker", som også har 15 spor. Noen av Adams' beste låter finnes på den plata, deriblant kanskje min absolutte favoritt "Oh my Sweet Carolina". Det er fint å ville mye, men erfaringsmessig er det lurt på holde litt tilbake. Det er vel bare det at mange av oss ikke klarer det. Dessverre. Det lider vi vel alle av til tider, og Adams lider av det på flere av sine utgivelser.
Majoriteten av "Gold" er imidlertid såpass bra, at den kommer seg inn på denne julekalenderen. Ryan Adams er en låtskriver i verdensklasse når han treffer, selv om det blir litt for anonymt når han buser på for mye.
Ironisk nok er Adams-plata jeg har hørt desidert mest på de siste årene et cover-album. Ikke nok med det, men det er et Taylor Swift-coveralbum. Ryan Adams gjorde noe så genialt som å covere et helt album av en annen artist. På "1989" viste han at Taylor Swift kan å lage låter, og banna bein - jammen låter det bra når det gis en produksjon som ikke har som mål å selge flest mulig album hos 15-år gamle jenter. Jeg har kun så vidt orket å høre originalen, men Adams' "1989" går fortsatt jevnlig. Så i tillegg til å sjekke ut "Gold", er det absolutt å anbefale å sjekke ut "1989". Det er flere album jeg kommer på, der låtene alle er utrolig bra - men kunne ha blitt løftet til et enda høyere nivå med en litt annen produksjon. Hvem vet? Kanskje nettopp et slikt dukker opp i julekalenderen her før jul?
Dessverre har jeg aldri fått somlet meg til å se Ryan Adams live, selv om han spilt i Norge ved flere anledninger. En vakker dag håper jeg å få det med meg, for jeg tviler vel på at han har tenkt å gi seg med det første.