Fra en svensk gullstrupe i går, og over til en norsk gullstrupe i dag.
Julekonserter har det vel gått vel mye inflasjon i de siste årene, akkurat som festivaler og show forøvrig. Det er ikke en ting det ikke finnes en egen festival for lenger, og snart ikke ei lita bygd eller grend uten sin egen heller.
I årets trål av julekonserter, så ville jeg nok kanskje ha valgt meg ut trioen Ole Børud, Lewi Bergerud og Maria Solheim her hjemme. Ikke da på grunn av de to førstnevnte, men på grunn av selveste Maria Solheim.
Jeg oppdaget henne allerede da hun debuterte med den solide plata «Barefoot» i 2001. Som en slags norsk Jewel kom hun som et friskt pust inn i en tid der hvor jeg egentlig kun hadde hørt på Unni Wilhelmsen av norske syngedamer (jeg hadde for eksempel ikke fått ordentlig ørene opp for Bremnes enda).
Maria ble født oppe i Vesterålen i Nord-Norge i 1982, og vokste opp i et hjem det faren også var musiker og forfatter. Hun fikk altså en del inn allerede med DNAet.
Plata «Barefoot» og Solheim slo meg helt ut, og i retrospekt skjønner jeg også at det ikke kun var Solheim selv sin fortjeneste. Hjernen bak sounden til den moderne Kari Bremnes er på mange måter Bengt Egil Hanssen, og Herr Hanssen var også sterkt involvert på «Barefoot» - som produsent for det hele. Hanssen var også den som hadde oppdaget Solheims talent, og fått henne til å signere med Kirkelig kulturverksted, som en tid stod for det beste av lydproduksjoner innen musikk her til lands.
For en fyr som likte alternative mennesker, så var Maria Solheim spennende på alle mulige måter, og «Barefoot» ble en periode spilt over alt og ofte.
Med årene gikk musikken til Solheim litt i glemmeboka for meg, og jeg må innrømme at jeg ikke har fulgt så godt med på den videre karrieren. Akkurat slik som med hennes amerikanske motsats Jewel (uten sammenligning forøvrig, annet enn at begges debuter ligger ganske så nær hverandre musikalsk, mener nå jeg).
I år dukket hun jammen meg opp med julekonserter rundt om på Østlandet, og lyden er fortsatt i trygge hender. Ingen ære til Bengt Egil Hanssen nå, men til min gode venn, som jeg har sett alt for lite til de siste årene, og gamle ørn Stig Enger - som reiser rundt med denne gjengen som lydmann i førjulsstria.
I kveld 20. desember er turen kommet til Raufoss kirke på Toten, og hadde det ikke vært for andre planer, så kunne dette også vært en fin opplevelse.
Skjønt, jeg ville nok aller helst likt og hørt Solheim spille live fra «Barefoot» - og da spesielt min ooo store favoritt fra plata; «The Last Waltz».
Kanskje en av de vakreste låtene som har kommet fra en norsk artist sin penn, og ei låt jeg absolutt kunne ha tenkt meg i min egen begravelse. Jeg er jo allerede organdonor, så hvorfor ikke allerede begynne å tenke på musikken som skal spilles på etterfesten når den tid kommer?
All that i leave behind
All the things i know I’ll miss
But this so very important to me