FOUNTAINS OF WAYNE – Fountains of Wayne (1996)
And now for something completely different, som gutta i MP sa...
Det har vært mye følelser, hjerte og smerte i platene som har blitt presentert i lukene så langt, så her kommer et friskt pust i form av ei plate som kun gir godt humør og brede smil. The Beatles møter Beach Boys møter The Monkees i et 90-talls power-pop landskap. Melodiene er catchy og enkle. Det er fuzz og det er harmonier. Tekstene svinger fra det helt banale, nesten Luksus Leverpostei-tåpelige, og til noe som faktisk minner om noe vettugt – men her dyrkes den gode driven. Her skal det synges med og hoppes rundt – og det er jo befriende, er det ikke? Her er det bare å sveive ned ruta, legge ut på road-trip og synge med.
Fountains of Wayne fikk sitt navn etter en butikk som solgte fontener i en småby i New Jersey. Like banalt som plata for øvrig. Bassist Adam Schlesinger startet opp bandet sammen med vokalist, gitarist og kompis Chris Collingwood i 1995, og dette er debutalbumet. De endte til slutt på fem studioalbum, før alle gikk sine egne veier. Schelsinger har ved siden av dette vært både produsent, låtskriver, film- og teatermusikkomponist. I tillegg var han å finne i «superbandet» Tinted Windows, med medlemmer fra Cheap Trick, Hanson (!) og Smashing Pumpkins.
Gis gass. Her er det 13 låter og hele plate klokker inn på snaue 36 minutter. Det gjør ingenting. Disse låtene fortjener å være korte, for de er proppfulle av energi som vil ut. Hele plata ble spilt inn på fem dager, og låtene er happy-go-lucky, og ment å bare skildre hverdagslivet og morsomme historier i guttas liv.
De morsomme power-poprock-låtene kommer som perler på ei snor, og gir det en halvtimes moro i hverdagen. Flåste kanskje, ja visst, men det er godt å bare slippe løs fra tid til annen. Det blir i grunn meningsløst å skulle legge ut i det vide og brede om de enkelte låtene her, men samtlige spor kryper inn i øregangen. Radiovennlig og gjenkjennbart. Etter to runder kan du teksta.
Denne plata gikk ofte i gamle-Mazda’n på siste halvdel av 90-tallet, og «Sink to the bottom» var alltid en allsang-slager i vennegjengen på fester. Denne ble vel også semi-kjent i Norge da den figurerte i en Mozell-reklame.
Det artigste sporet synes jeg dog er «Leave the biker», der en forsmådd låtskriver tar et oppgjør med at de mest interessante damene alltid glipper til de tøffe biker-kara.
For øvrig har resten av låtene følgende titler: «Radiation Vibe» (allsang-høydare!), «Joe Rey» (om en stoner-player fra Spania), «She’s got a problem» (balladen om den uvørne jentekompisen alle er redd for ikke skal komme seg helskinna hjem fra byen), «Survival Car» (kom så råner vi rundt i NYC!), «Barbara H.», «Sick Day» (om yrkene ingen vil ha, men noen må ty til. Kan man ta en sykedag på strøket?), «I’ve got a flair», «You Curse at Girls», «Please don’t rock me tonight» og «Everything’s ruined» (plutselig var de helt nedpå – roligste låta på plata avslutter moroa).
Og apropos The Monkees, bassist Schlesinger produserte «nye» The Monkees sitt comeback-album i 2015: Good Times!
Da må de komme med på overtid som en av fire bonusluker her.
Kjør Beach Boys Fuzz! 🤘