Gathering Field - "Lost in America" (1996)
Dette er rett og slett en perle av et album. Egentlig burde denne kommet på selve julaften, men rekkefølgen er ikke relevant eller stigende på noen som helst måte her i denne julekalenderen.
Dette er "voksen alternativrock", eller adult alternative, som ble et sjangerbegrep i USA på 90-tallet, og var myntet på band som også trakk til seg den eldre garden med sin musikk. Og jeg har vel alltid vært en gammel sjel i et ungt (!) legeme. Straighte instrumenter, gode melodilinjer og lyriske, og fine, tekster. Bandet ble stiftet av primusmotor, låtskriver, sanger og rytmegitarist Bill Deasy i utkanten av hans hjemby Pittsburgh, Pennsylvania, på begynnelsen av 90-tallet. Debutalbumet ble gitt ut for egne penger og uten plateselskap i 1994, men på grunn av tidens tann og musikkens popularitet, så fikk plutselig det store plateselskapet Atlantic nyss om disse karene fra Penguins-byen.
Før de visste ordet av det hadde deler av debutplata pluss noen nye låter blitt re-produserte, og utgivelsen "Lost in America" var et faktum i 1996. Med Atlantic Records i ryggen bar det også til Norge med forsendelser, og denne plata ble også plukket opp på Bennis musikk etter at Hr Tandsether leste seg frem til at dette var noe for ham på coveret. Jeg gikk etter banale ting som coverbilder, fonter brukt, og et og annet kjent navn. Kanskje låttitler. Trengte ikke høre på det for å vite om jeg likte det eller ikke. Her skjønte jeg med en gang at jeg hadde funnet noe bra.
Og for et gullfunn! CD'en surret og gikk fra jeg satte meg i bilen den dagen utenfor Bennis, og videre opp gjennom et langt liv - og fortsatt er dette en av de platene jeg hører absolutt mest på. Karrieren tok aldri av for bandet, og det ble med denne ene utgivelsen på Atlantic, før de forsvant inn i den anonyme lokale bandtilværelsen i Pittsburgh igjen. Av en eller annen snodig grunn så kom jeg i kontakt med bassisten og sendte noen tekstmeldinger med ham på 90-tallet. De var henrykte over at det var fans i Norge, og albumet ble også spredd i vennegjengen - slik at The Gathering Field faktisk fikk seg et aldri så lite navn i en liten vennegjeng på Gjøvik/Toten. Jeg tror flere av kompisene mine den dag i dag også hører på denne plata igjen titt og ofte. Og det er plata som gjelder, for denne her er vanskelig å oppdrive på nett ellers. TIDAL har den ikke, og jeg vet ikke med Spotify - men låtene finnes der ute, ellers selges plata på eBay for en slikk og ingenting.
Bandet ble oppløst i 2002, men Bill Deasy fortsatte videre som soloartist, og også forfatter. Tekstene hans er litt Dylanesque, men også her mye inspirasjon fra Beat-generasjonen. Beat-generasjonen var jeg fascinert av også, så når til og med "Hey Jim Kerouac, brother of the famous Jack" dukket opp i ei tekstlinje på plata - så gikk gliset helt rundt i den røykfulle gamle 929'en.
Takket være postforsendelser og senere internett, så har også Bill Deasy sine soloalbum, samt Gathering Field sine utgivelser etter de fikk fyken av Atlantic også funnet sin vei til samlinga mi. En konsert-DVD ga de også ut. Strålende sådan, fra Club Cafe i Pittsburgh. En liten, intim cafescene, med 50-åringer plassert på stoler rundt runde bord. Lokalt. Intimt. Perfekt.
Så over til selve plata "Lost in America". I tittelen ligger det jo Jack Kerouac og Beat-generasjon smurt tjukt på. Låta er drivende catchy, og historien til Deasy om å finne seg sjæl på en litt mer elegant måte enn Kalvik prøvde. Vi finner også Kerouac i tekståpningen her:
Snow on the railroad tracks
Dogs in the moonlight
Stoned out on Kerouac
Tryin' to get it just right
På sin søken gjennom USA etter seg selv og en mening med livet, gå hovedpersonen seg vill i Amerika, som så mange før - og etter - ham.
Under an open sky
He stands with his eyes closed
If anyone asked him why
He would not know
He's lost in America
Hell bent for no place
A rusty harmonica
That won't even play
He's lost in America
Spor 2 er mer up-tempo, men teksta er igjen solid historiefortelling. Som i en verden av god musikk er det ulykkelig kjærlighet som her er tematikken.
She got a tattoo of a bracelet on her wrist
The love of strangers on her Christmas list
She ain't sentimental, she don't like to reminisce
She's a champion of action
See her spinning 'round
Blond hair falling down
You can hear the sound
Of your heart breaking
From the love she's taking from you
The song it's making
Is like a rhapsody in blue
Går man inn for en analyse av plateutgivelser og plassering av låter, så har jeg en vag mistanke om at vi vil finne en overvekt av virkelig gode låter som spor 3. En ting er at du må ha ei låt som fanger på starten. Så kan du gjerne legge en av de mer anonyme som nummer to, før det på det tredje skal skje. Og her skjer det. It's bound to be. "Bound to be" står for meg frem som den absolutt beste låta av alle de gode låtene. Tekst og musikk kryper rett inn i marg og sjel. Historiefortelling igjen på et sublimt nivå, og det er så enkelt samtidig så filosofisk briljant.
"I know this world will be the death of me. Yes I know it will. It's bound to be". Her kommer virkelig Kerouac-inspirasjonen frem i teksta, som ikke står noe tilbake for ordsmeder som Tom Waits eller Bob Dylan heller. Her er historien om ei ung jentes utfartstrang etter en streng, religiøs oppvekst, og hennes søken etter mening i den store, vide verden. I etterkrigstiden. Hun fylte seksten da bomben falt i Hiroshima. Hun ville ut. På reise. Til Valparaiso. Til Pompei.
On a road in Valparaiso, she met a hobo named Old John
They hunkered down in a gazebo, and chose a star to gaze upon
Old John said he could see her slipping, and he asked her what was wrong
She said, "The rope I had been gripping turned to sand
And now it's gone, now it's gone"
Avslutningen er så elegant som Deasy kan gjøre det.
This world it sure ain't no place to live in
But it ain't no place to die. No it ain't no place to die
Etter denne fantastiske historien, med sin like nydelige og enkle melodi, så fortsetter ordsmed Deasy sin litterære reise med "Middle road" på spor 4. Her er det hammondorgel og driv. Igjen er han på leting etter mening. På leting etter håp. Høyt og lavt. Nå er kanskje ikke meningen med livet lengre målet, men ønsker å finne sin plass i livet. I mengden. Litt som Aristoteles' gyldne middelvei. Middle Road.
I've been searching high and low
Up and down and carrying my heavy load
High and low and up and down and all around
Been trying to find the middle road
I been trying to find it
And I'm standing alone again
At the crossroads of my melodrama
With my heart in my hand, dumb and silent I stand
Like some dime store Dalai Lama
Spor 5 er en nydelig og litt anderledes sak, som begynner med trommer og nensomt fingerspill fra David Browns el-gitar. Historien er igjen på øverste, øverste hylle - og musikken følger. Når jeg nå går i sømmene på denne plata, så slår det meg at utgivelsen totalt sett er nødt for å være noe av det mest komplette og beste som har blitt gitt ut - i mine ører. I mitt sinn. I mitt hjerte. Tekstuelt er det samme tematikken som går igjen. Det er en grunn for at plata heter "Lost in America". Det er en evig leting.
Destitute, desolation
Angels eyes shine upon my curse
From this mountain I make my way
Along the railroad earth
Steam train blazing a lonely hill
Damaged cargo am I
But not so damaged as not to see
The magic in the sky
På spor 6 drar Gathering Field det opp igjen tempomessig, men den mer rocka "Are you an angel", som starter med noe så uvanelig som et el-gitar-riff. Her er det nesten litt krydder fra 80-tallets heavy. Historien her er eksplisitt om Jack Kerouac.
Born with blue eyes filled with pain
In March of 1922
Mystic fire in your veins
Mama's apron strangling you
Wild Jack Kerouac talking in a beat up Cadillac
Are you an angel now?
Spor 7 "Love me good" åpner også suggerende, men her er det mer nede med clean-gitar, hammond-tepper og kassegitar. Teksta er litt på kanten av det som har vært gjennomgående hittil. Her er inntrykket mer at teksten har bekledd melodien enn at melodien har blitt bygget rundt ei ferdig tekst. Ingen dårlig låt, men kanskje det sporet på plata som gir meg minst føling.
Et annet høydepunkt på plata er den såre, stille ballada "Win you back Suzanne" på spor 8.
Well they tell me
I'm gonna have to carry on without her
But I'm afraid that ain't the way I got it planned
I'm gonna take a walk today
I'll go the old familiar way
I'll walk up to her and I'll say
"I've come to win you back Suzanne."
How could you believe that you could get away from me so easy
What kind of man would let the woman of his dreams just go away
You said I'd never change before but when I knock upon your door
You'll see babe, the change in me babe
I'm on my knees babe
Looking at you from across the way
Mot slutten daler det litt i nivå, og sporene And I wanted (9) og The soul is human (10) er nok de jeg har hørt minst på på plata. Det er gode låter, bevares, men av en eller annen grunn de to jeg nok har minst forhold til. Litt urettferdig egentlig, for spesielt "The soul is human" er en komplett solid sak både musikals og tekstuelt. Jeg må høre enda mer på denne fremover, men har vel vært for rask med å skippe til det siste sporet tidligere.
Plata avsluttes nemlig med en veldig nedpå og lavmælt perle. "Blue Sky Song". Kun klimpring på kassegitar. 5 minutter med historiefortelling. Her kan kranene skrus på, gardinene has igjen, stearinlysene tennes og rødvinsdunken tømmes.
The ties that bind unravelled on an August night
She left his tired love behind, in a laundromat, in black and white
The powers that be decided it was time to let him go
So he went rolling like a tumbleweed across the desert of New Mexico
And he goes chasing the angel of the blue sky
And he knows she will be waiting for him there
And he sees his faithful angel of the blue sky
Floating in the firmament somewhere
Jeg anbefaler alle som er glad i musikk, som er glad i historier, som er glad i indre og ytre reiser, alle som har ei sjel og et hjerte, om å høre på "Lost in America" av The Gathering Field. Kanskje oppdager du noe nytt som kan gi deg en flik av det plata har gitt meg siden jeg først hørte den rett etter midten av 90-tallet en gang.