Søndag. Hviledag. Dagen da voksne i gamle dager kledde opp seg selv og sine barn for å gå i kirka.

I dag skal jeg nok en gang til et Texas-band, og i dag skal du bli litt bedre kjent med en fyr som heter Shane Smith, og hans helligmenn.

Endelig fredag, og endelig helg! Her i huset er vi alle like glade i fredager - både liten, mellomst og stor. Fri fra jobb og skole, tid til å bare kose seg litt lenger enn vanlig, uten å måtte tenke på at alarmen skal aktiveres grytidlig neste morgen

I går troppet jeg opp til den årlige sjekken av tannstellet. En årlig sjekk jeg alltid både gleder og gruer meg til. Jeg gleder meg alltid til å ligge rett ut, mens noen “duller” rundt inne i kjeften min.

I kveld er det duket for nok en stor happening på den flotteste - og mest aktive? - konsertscena mellom Oslo og Trondheim: Arnemoen Gard.

Selv om jeg tidvis fortsatt føler meg ung, så er det et uunngåelig faktum at jeg eldres dag for dag, år for år. Den sterkeste påminnelsen om det får jeg når jeg når det tynnes i rekkene blant mine slektninger.

I dag skal vi til den lille byen Petoskey, Michigan - og til fire kompiser som har spilt musikk sammen helt siden de gikk på junior high.

Vi holder oss i Texas - USAs nest største stat, og som bugner over av gode artister og band - så mange at jeg sikkert kunne lagt en helårig liste bare med musikk fra The Lone Star State.

For et halvt års tid siden dukket det opp en video på YouTube av en av de beste stemmene jeg vet om - Noah Gundersen - som coveret min all-time favorittsang: Round Here av Counting Crows.

I dag skal vi tilbake til Texas, og denne gangen til byen Fort Worth. I 2010 så bandet Thieving Birds dagens lys, og de platedebuterte året etter med et flott, selvtitulert album.

Essensen i gode country-låter ligger som regel i historiene. Ofte kretser de rundt hjerte og smerte; enten det dreier seg om uoppnålelig eller tapt kjærlighet, forholdet til biler eller motorsykler, traktorer eller buskap.

Nok en gang skal vi tilbake til countryens reneste form. Vi skal til et band som har tatt sitt navn etter en legendarisk honky-tonk bule i Austin, Texas - Broken Spoke.

Ingenting er mer gledelig for en gammel pjokk, som vokste opp men en familie som trykket Jim Reeves til sitt bryst, enn å ramle over “moderne”, yngre artister som plukker opp arven etter old-school crooner-country artister.

Ny uke, og for å gå høstmørket litt i møte også musikalsk, så vies denne uka til låter og artister som alle kan sies å sortere under det overordna begrepet country - og som i tillegg trolig har gått litt under radaren i alle fall her hjemme.

I dag skal jeg fullføre hattricket med norsk artister og låter som gjorde inntrykk på en ung utgave av undertegnede.

I kjølvannet av a-ha sin suksess med sin fengende new wave-inspirerte musikk, så poppet det opp flere norske band på begge sider av 1990 som plasserte seg i samme gaten musikalsk.

I dag fyller en av landets mest innovative låtskrivere 63 år, og jeg kan ikke annet enn å vie et eget innlegg til denne mannen - og hans kompiser.

I dag ble jeg overraskende presentert med et bilde av forsiden på papirutgaven av GD, der trynet mitt plutselig var klistret opp, med overskriften “Hans Josef får ikke lån”.

Film tror jeg aldri var helt greia hjemme da jeg vokste opp i 80-tallets bygde-Norge. I beste fall var det Dynastiet eller detektimen som var de utenlandske fristelsene på kopekassa

Samme hvor du befant deg i det herrens år 1995, så kunne du mest sannsynlig ikke unngå å bli eksponert for låta “74’ - 75’” av bandet The Connells.