Selv om jeg tidvis fortsatt føler meg ung, så er det et uunngåelig faktum at jeg eldres dag for dag, år for år. Den sterkeste påminnelsen om det får jeg når jeg når det tynnes i rekkene blant mine slektninger. Mine foreldre var godt voksne da jeg kom til verden, og de fleste søskenbarnene jeg har, er derfor en generasjon over meg igjen. Mine onkler og tanter var også da godt voksne da jeg ble født. I alle fall føltes det slik for meg, selv om de vel strengt talt bare var i 40-årene. Men 40-årene husker jeg som “gammelt” da jeg var ung. Det i seg selv er også en øyeåpner for en i dag 47-år gammel kar.
Det eneste søskenbarnet jeg har på min alder, er mitt kjære søskenbarn Jan Erik - og vi er vel begge det nærmeste vi kommer en bror. I tillegg til familiebåndet, så er vi ganske så like på mange måter, og hadde nok uavhengig av det også vært venner.
Vi hang en del sammen som barn siden foreldrene våre var flinke til å besøke hverandre, før vi da vi kom opp i ungdommen hadde liten eller ingen kontakt ut over noen få felles ferieturer og bursdager. Mot slutten av videregående, så fikk vi imidlertid et nært forhold. Ikke primært fordi vi var i slekt, men fordi vennegjengene våre også smeltet sammen. Et vennskap jeg har satt umåtelig pris på gjennom alle disse årene, og siden ingen av oss har søsken, og de fleste av søskenbarna våre kunne vært foreldrene våre - så er det også godt å kjenne på den familiære tilknytningen. Det er også stas at barna våre kaller hverandre for “onkel”, og forhåpentligvis selv føler at de nærmere hverandre enn “vanlige tremenninger”. Kanskje ikke alltid nå, men forhåpentligvis mer når de selv blir voksne, og ser verdien av å faktisk også ha et familiebånd på fedrenes side av familiene.
Min far Emil døde allerede i 1993, et års tid etter hans eldste bror Harald gikk bor. Tante Johanne gikk bort for noen år siden, mens onkel Paul, tante Mina og tante Tora fortsatt lever i beste velgående - selv om de alle er et eller annet sted i 90-åra.
Den yngste av søskenene var tante Else, som var Jan Erik sin mor. Etter et snaut år med sviktende helse og tiltagende demens, så orket ikke kroppen hennes mer for et par uker siden. Trist, men langt i fra uventet - og egentlig litt fint tross alt, at hun fikk slippe når kroppen og hodet ikke lenger var med - med alle smertene det også innebar.
I dag blir det bisettelse i Gjøvik. Ungene har fått fri fra skolen, og jeg har tatt meg fri på jobb, og sammen drar vi for å ta et siste farvel med tante Else, og samtidig hilse på andre søskenbarn og kanskje tremenninger, som vi knapt har sett siden forrige gang det var en begravelse.
Det er også et tegn på at jeg også blir eldre. Kanskje også et tegn på et samfunn i forandring, og en kløft mellom generasjonene. Det faktum at man stort sett kun møter de andre søskenbarna sine når det er begravelser (ja, eller hvis det skulle slumpe og bli en 100-års dag snart, da).
Det blir sikkert en rar dag, men samtidig en fin dag. Jeg føler at jeg har svart belte i begravelser på egen fløy, og har i lys av det også fått et pragmatisk forhold til begravelser som rituale, og for så vidt døden. Jeg tenker det kommer til å bli en fin dag tross alt, og en mulighet også for ungene mine å bli litt bedre kjent med den lille slekta de har på min og deres farfar sin side.
I anledning dagen, så blir låta for dagen Donovan Woods sin tristvakre “Back for the Funeral” fra hans siste plate “Things Were Never Good If They’re Not Good Now”.
Donovan evner å sette ord på hvor ironisk det er at vi på et punkt i livet kommer dit at vi møter og snakker med slektninger kun i begravelser…
Your hometown's just the first place you don't understand
Your family's just strangers you know like the back of your hand
-
And I was hoping I would see you, and how fucked up is that
That somebody's gotta die for us to call each other back
-
And we'll pretend we're all only sad
Because we're back for the funeral