Samme hvor du befant deg i det herrens år 1995, så kunne du mest sannsynlig ikke unngå å bli eksponert for låta “74’ - 75’” av bandet The Connells. Er du i stand til høre indre musikk, så hører du nok trolig også låta spille ut i ditt indre nå, bare du ser årstallene skrevet.
Med 90-tallet godt på avstand, så ser nok de fleste tilbake på bandet The Connells som et klassisk one-hit wonder, for hvis jeg utfordrer deg til å nynne på ei annen The Connells-låt - eller nevne navnet på ei - så tipper jeg du er blank!
Ja, hvis du ikke vare en av dem som droppet å kjøpe singelen, men gikk for hele albumet da.
Litt ironisk var det at både plata og singelen hadde blitt gitt ut hjemme i USA så tidlig som i 1993, uten at den på noe som helst tok av. To år senere, så fant derimot plateselskapet Intercord ut at de skulle prøve å relansere plata på det europeiske markedet. Først i Tyskland, og deretter her oppe i Skandinavia. Resten er historie, som de sier.
Ingen i bandet hadde trua på at plata skulle få en annen skjebne i Europa enn hjemme i USA. Hvorfor skulle folk over dammen plutselig trykke den til sitt bryst to år etter. De tok grundig feil.
Singelen “74’-75’” ble en monsterhit. Den gikk inn på hitlistene, og var å høre på alle radiostasjonene. Låta gikk til topps på singellistene både i Norge og i Sverige, og var også høyt oppe i flere av de andre europeiske landene. Når musikkåret skulle oppsummeres, så var “74’-75’” oppe som den 23. mest spilte låta i hele Europa - og i kjølevannet av singelsuksessen, så dro bandet også med seg et overraskende godt salg av albumet “Ring”. Men hørte egentlig folk på andre låter enn hiten?
Ja, noen. I alle fall jeg. Ja, jeg lot meg også fenge av hit-låta, og plukket den så klart på gitar - så lettlært og enkel som den var. Men etter å ha gitt plata noen runder, så ble det klart for meg at bandet hadde mer å fare med enn å urettferdig bli stemplet som et one-hit wonder.
Men først spoler vi litt tilbake, til bandets spede start. De ble stiftet så tidlig som i 1984 i studentbyen Raleigh i Nord-Carolina. Bandet bestod av brødrene David og Mike Connell, vokalisten Doug MacMillan, og trommisen John Schultz - som etter kun ett år med bandet sluttet for å gå på filmskole, og etterhvert slo seg opp som en relativt suksessfull tenåringsfilm-regissør.
Bandet platedebuterte så tidlig som i 1985 med albumet “Darker Days”, før oppfølgeren “Boylan Heights” kom ut to år senere. Med den utgivelsen fikk de en viss suksess blant college-ungdom hjemme i USA, og ble et av bandene som la grunnlaget for sjangeren som ble etablert i gangene på amerikanske dorms på den tiden -collegerocken!
Da de ga ut “Ring”, som sitt femte studioalbum i 1993, så var de altså allerede både godt etablerte og rutinerte - i sine kretser - uten at verden utenfor hadde reagert.
Bandet klarte imidlertid aldri å gjenskape suksessen etter monsterhiten “74-75”, og de tre påfølgende platene ble kommersielle fiaskoer. Etter deres åttende album “Old School Dropouts” i 2001, så la de inn årene, og tok ei lang pause fra musikken, og prioriterte famileforøkelser og hverdagsliv - før de under pandemien blåste liv igjen i karrieren, og ga ut plata “Steadman’s Wake” i 2021.
For min del gikk jeg også til innkjøp av albumet som kom ut før “Ring” - “One Simple Word” (1990). Den også har sine kvaliteter, men jeg må innrømme at jeg også falt litt av med utgivelsene etter “Ring”.
Selv om “74’-75’” ble enorm kommersiell suksess, og ga dem en inntjening de nok aldri hadde drømt om - så ble nok også låta på mange måter bandets nemisis.
Folk hadde plutselig en forventning til bandet. En forventning til musikken. Fra å være et småskranglete collegerockband med gode poplåter i litt 80-talls R.E.M.-innpakning, så forventet folket muligens nå bare enkle og pene akustiske svisker. Det ville ikke brødrene Connells & gjengen imøtekomme. De ville bevare sin kunstneriske frihet. Friheten til å lage akkurat de låtene de ville, uten å tenke på kommersielt potensiale. Og nå hadde de jo i alle fall den økonomiske friheten til å gjøre det også.
Det er ikke til å legge skjul på at bandet ble satt i en ufortjent bås etter “74’-75’”. Det måtte nok føles litt rart for bandet som da allerede hadde vært aktive i nærmere ti år. Deres signaturlåt ble også ei låt det ble populært å hate, og dermed ble det også populært å hate bandet. Spesielt blant andre seriøse musikere, og forståsegpåere. En smule misunnelse, montro? Tidens Krav sin musikkjournalist omtalte bandet slik: “The Connells er i ferd med å få en liten Norges-hit med “74’-75”. Da er det litt synd at den ikke er særlig bra. Oppskriften er melankoli, moderat tempo og akustiske gitarer, ispedd litt nostalgisk søtladenhet. Låten kunne vært både 10 og 20 år gammel, og er i det hele tatt temmelig kjedelig.”
Legendariske Tor Milde i Beat var derimot såpass ublu og ærlig at han trakk frem låta som en favoritt i en utgave av Beat fra 1995 - med følgende kommentar: “Kaller du denne søt, så blir jeg sint! Veldig sint!”. Det kan tenkes det ble noen høylytte diskusjoner rundt kaffemaskina i Beat-magasinet sine kontorer på den tiden, for hans kollega Arne Svingen var ikke like begeistret, og kalte låta for “urkjedelig!”. Og Tidens Krav sin journalist var han neppe på talefot med.
Så for å motbevise tesen om at The Connells bare var et “one-hit wonder”, så skal dere nå få to på rad. Først ut i dag er min favoritt fra plata “Ring” fra ‘93 - “Disappointed”. Den står ikke tilbake for noen andre av de gode alternative-rock låtene fra det ljuva tidlig 90-tallet.
Og refrenget fungerer som et stikk til alle som lot seg skuffe over bandets videre musikk:
If I disappointed you, I'm so sorry.
You're a disappointment too