I dag skal jeg fullføre hattricket med norsk artister og låter som gjorde inntrykk på en ung utgave av undertegnede.
Vokalist og låtskriver Kyrre Fritzner fra Fredrikstad tok i slutten av tenårene turen til Bergen, der han fant sin plass i musikkmiljøet rundt legendariske Garage. Sammen med et knippe bergensere startet han bandet Uncle Sam’s Wig Wam Party, som senere ble til kun Wig Wam Party. Et helt annet Wig Wam enn det en annen østfolding skulle fronte mange år senere, altså. Sjangermessig var de ganske så like, og det første albumet de ga ut i 1990 klassifiserte under det som vel kunne kalles for hardrock. Her var det imidlertid mange om beinet, og bandet klarte aldri å skaffe seg et kommersielt fotfeste. Ikke var de helt overbevist om at dette var greia for dem heller.
Så i 1991 pakket de sekkene sine, og flyttet over fjellet til Oslo. De begynte å skrive låter som tok en helt annen retning sjangermessig, og da de i 1993 fikk æren av å være første band ut på den legendariske Kalvøya-festivalen, så var bandet så godt som ugjenkjennelig musikalsk.
Da hadde de også byttet navn til The Rambelins, som passet mer til den nye stilen, som lå tettere opp mot viser, country og irsk folkemusikk enn 80-talls hardrock.
Kyrre Fritzner hadde samtidig blitt tatt under vingene av produsent Jørn Christensen, og fått jobb som tekniker i hans studio. Der hadde han jobbet sammen med både Jokke og De Lillos, og faktisk blitt kreditert som medlåtskriver på sistnevntes nye hit Neste sommer.
Bandet overrasket både publikum og journalister da de gikk på scena klokka ett, lørdag den 26. juni på Kalvøya i Bærum, og høstet gode anmeldelser i avisene mandagen etter.
Litt senere samme år kom debutplata “Into the Woods” ut, og den var spekket med gode låter og fengende intermessoer. Plata fant veien til Toten og min samling, og sneikt seg umiddelbart inn under huden på en totning, som også søkte seg litt vekk fra 80-tallets hardrock, og over i et annet musikalsk landskap.
Foto: Thomas Andreassen, Fredrikstad blad
Albumet ble en fast følgesvenn for meg gjennom 90-tallet, og mange av de tidløse låtene fenger meg like mye i dag, over 30 år etter.
Plata fikk blandede anmeldelser av kritikerne, men jevnt over var de aller fleste positive til det som ble opptalt som et nytt friskt pust i norsk musikk. Live var de imponerende gode, og hadde fortjent et enda større publikum. “Norges best bevarte hemmelighet”, omtalte en journalist i Haugesund avis bandet som, da han skrev om en konsert de hadde hatt på Flytten.
Selv med gode anmeldelser, og steinbra låter, så ble aldri bandet noen stor kommersiell suksess. De fikk imidlertid en oppsving i platasalget etter å ha spilte live på Petter Nomes program “Rondo” i beste sendetid på NRK.
Bandet ga ut en oppfølger noen år senere, men i 1996 var det allerede slutt - og bandmedlemmene fant, akkurat slik som guttene i Money Talks i går, andre jobber innenfor musikkindustrien.
Dagens låt blir den vakre balladen “The Rose”, mens dere som en bonus i videoseksjonen også får hit-låta (!) fra debuten - “murder-balladen” Something for the Kids.
Har plata “Into the Woods” fra 1993 gått deg hus forbi, så anbefaler jeg at du sjekker ut hele - back to back!