I går troppet jeg opp til den årlige sjekken av tannstellet. En årlig sjekk jeg alltid både gleder og gruer meg til. Jeg gleder meg alltid til å ligge rett ut, under den blå himmelen med innskutte palmeblader, og drømme meg til en tropisk stillehavsøy, mens noen “duller” rundt inne i kjeften min.
Jeg har alltid kost meg hos tannlegen, og har alltid likt tannleger bedre enn frisører. Min tannlege pimpet da også opp takene for noen år siden, slik at det som tidligere bare var helt ordinære, klinisk off-white takplater - nå er digre panoramabilder av blå himmel i taket. Det finnes sikkert noe forskning eller om ikke annet noen antagelser, om at det skal ha en beroliggende effekt på de som kjenner nervøsiteten komme bare av å høre ordet “tannlege”.
Det eneste jeg gruer meg til hvert år, og som jeg på sett og vis har gruet meg til siden jeg bikket 18, er å dra kortet etter endt sjekk. Stort sett er det samme resultat hvert år. “Dette så da bra ut på bildene, men jeg skal ta en titt for sikkerhets skyld”. Så pirker hun litt, og så får jeg en runde med høyttrykksspyleren for å ta vekk litt tannstein, og få en god smak i munnen - i tillegg til et ynt belegg av remediene de bruker, fordelt over hele trynet.
Årets date var over på et kvarter. Toppen. Da hadde det blitt tatt noen bilder, som alle så bra ut. Så ble det pirket litt i tennene med den kroken de bruker, før jeg fikk en tanndusj. Takk og farvel, fortsett den gode pussingen - og så ses vi om ett år.
Da jeg stoppet i resepsjonen for å dra kortet, så var jeg som alltid like spent. Hvor mye har det gått opp i år? Jeg har en elendig hukommelse, så jeg husker ikke eksakt hvor mye jeg betalte for ett år siden - men nå var altså prisen 1365 kroner. “Vil du ha kvittering?”. Jeg bruker som regel takke nei. Det blir mye papir, og jeg bruker den aldri til noe. I går sa jeg ja.
Mest av alt for å se på nedbrekket. Det var som følger:
Hygiene, 125 kroner: Det var altså tre dotter som lignet på tamponger, samt en “kondom” utenpå brikka som ble stappet inn i kjeften ved bildetaking. Så var det sikkert en eller annen engangs-fortom på pirker’n, kanskje. Ja, også fikk jeg en plastikkopp med vann, som jeg skyllet med. Vannet altså. Ikke koppen. Ja, så hadde jo tannpleieren et engangs munnbind over kjeften. Bra avanse på de hygieniske artiklene, altså. Det at jeg også fikk trynet dekket av belegg fra høyttrykksspyleren så ikke ut til å gi noen rabatt under posten “hygiene.”
Forebyggende behandling, 250 kroner: Det var nok spylingen. Rensen. Tannstein og en god følelse. Maks. 5 minutter. Sett i lys av en bilvask med polering, som tar marginalt mer tid - så var kanskje prisen på dette der den måtte være.
Røntgen, 295 kroner: Fire bilder av kjeftamentet. Samme digitale brikke, med samme “beskyttelsespose” over. Fort inn, og fort ut - og bildene blir klare umiddelbart. Det må da være en overpris i forhold til at teknologien nå gjør denne operasjonen mindre kostbar i selve prosesseringen enn tidligere? Men hva vet vel jeg…
Så til siste post…
Undersøkelse: 695 kroner: Det er her jeg virkelig stusser. For skreller jeg bort bildene, de hygieniske artiklene og den siste spylingen av tennene, så står vi her igjen med 30 sekunder med pirking mellom tennene. Noe som egentlig ikke var påkrevd, siden - sitat - “bildene så veldig bra ut” - sitat slutt.
Men det er klart. Hvis denne posten på regningen er obligatorisk, så skjønner jeg at det må pirkes litt for å forsvare taksten. Det er helt sikkert en fixed price, uavhengig av hvor lang tid, og hvor mye, tannpleieren må pirke og se. Jeg har full forståelse for at det vil være vanskelig, ja kanskje umulig, å justere denne posten etter omfang og tidsbruk. Det blir som å betale for en klipp. Prisen er vel røflig den samme uavhengig om du har kort hår, og bare trenger en assistert runde med en maskin - eller om du har langt hår, og frisøren bruker saks, kniv, mer tid, og gud vet hva. Men hva vet vel jeg? Det er åresvis siden jeg sist satte mine bein i en frisørsalong for egenpleie. Jeg bare lukker øynene og drar kortet de få gangene jeg drar med meg jentene dit. Maks et par ganger i året - før jul og 17. mai.
Jeg gjorde det samme i går. Lukket øynene, og dro kortet. Det gir ingen rabatt å gå inn i en diskusjon over disk om prisene, og jeg tenker de er godt forsynt med å høre folk sukke, og bemerke hvor mye det har gått opp i pris siden sist. Det for heller bli litt raljering på bloggen, tenkte jeg, og dro.
Noen timer etter at jeg var ferdig, så tikket det inn en melding på telefonen. “Vi setter pris på en kort tilbakemelding”, med en lenke til det som skulle være et evalueringsskjema. Lenken tok meg til et nettsted der jeg skulle trykke på “neste side”. Jeg ante ugler i mosen da det stod “side 1 av 0” i liten skrift under. Ja, såvisst. På neste side fikk jeg bare knappen “Avslutt” - side 0 av 0. Altså ingen felter der jeg skulle gi tilbakemelding, skrive noe, eller velge noe. Åpenbart en feil. Jeg trykket på avslutt, siden jeg ikke fikk noen andre valg - og fikk da, ikke overraskende, en feilmelding. Blank side. “Denne siden fungerer ikke”, med en hentydning til at nettadressen som det hele var rutet til, var en dansk side.
Sikkert en kjøpt og betalt tjeneste. Som ikke fungerte, men som jeg heldigvis som kunde ikke var blitt belastet for. “Vedlikehold og administrasjon av eksterne nettjenester for evaluering” er heldigvis ikke en egen post på kvitteringen.
Det var da i det minste noe - men stemmen min på neste valg vil nok en gang gå til Rødt, som fortsatt har tannhelse inn i Folketrygden som en av sine fanesaker!
Dagens soundtrack blir noe helt annet. Denne gangen skal vi til en engelsk DJ ved navn Alexander Kotz, som har et prosjekt han kaller for Elderbrook. Under den elektroniske overflaten, så har Kotz faktisk med seg en bakgrunn som både indie-musiker og singer-songwriter. Han lar seg inspirere av alt i fra country til rock, og er skolert på så vel gitar som på piano. I tillegg er han en særdeles kompetent trommis. En aldri så liten multikunstner, som allikevel altså har valgt å tilbringe mye tid på Ibiza, og snurre plater for feststemte.
Debutplata “Why Do We Shake in the Cold?” ble gitt ut på det legendariske plateselskapet Parlophone, og en av låtene som har “snurret” mye på spillelistene mine er den ekstremt catchy og stemningsfulle “Numb” - som blir dagens låt. Jeg slenger også med den flotte videoen på bloggen, som er regissert av Berlin-baserte Aldona Kwiatkowski.
Om jeg ikke følte meg “numb” i tannkjøttet i går, så var i alle fall følelsen slik da jeg dro kortet…