Film tror jeg aldri var helt greia hjemme da jeg vokste opp i 80-tallets bygde-Norge. I beste fall var det Dynastiet eller detektimen som var de utenlandske fristelsene på kopekassa, men ellers så gikk det stort sett i underholdningsprogrammer med Odd Grythe eller Dagsrevyen, hvis TV’n ble slått på.
Jeg kan aldri huske at muttern - eller fattern, for den saks skyld, satt oppe for å få med seg Nattkinoen på NRK sent lørdag kveld, og jeg har heller ingen erindring av at de noen gang dro på kino.
Jeg ble heller ikke eksponert for fenomenet “video” på hjemmebane før jeg fikk mast meg til å leie Movie Box og et par medfølgende videokassetter til bursdagen min, en eller annen gang i løpet av siste halvdel av barneskolen. Da gikk det stort sett enten i Herbie-filmer, “Ninja-filmer” eller bilfilmer, som Cannonball Run (1981) - eller Verdens sprøeste bilrace, som den fristende nok ble oversatt til på norsk.
Det skulle gå lang tid før jeg fikk mast meg til at vi faktisk gikk til innkjøp av en videospiller. Da tror jeg vi allerede hadde bikket 90-tallet, og jeg var i tidlig tenårene.
En litt eldre nabogutt hadde derimot videospiller i hus. I tillegg hadde han meldt seg inn i en eller annen obskur videoklubb. En slik som ble annonsert i de bittesmå katalogene, som noen ganger lå i postkassa - og fristet folk å fylle ut, og sende inn bestillinger og abonnementsforespørsler på så vel ugler som skiftet farge etter luftfuktigheten, som bokklubber og musikklubber.
Nabogutten hadde lagt sin elsk på 80-talls actionfilmer, og de videoene han fikk i hus, når han enten med overlegg eller ikke glemte å avbestille “månedens videofilm”, inneholdt stort sett alltid overtrente muskelmenn, digre våpen, fete motorsykler, og en og annen lettkledd femme fatale. Historien var nok ikke all verden, men det brydde nok hverken nabogutten, eller vi andre, litt yngre guttene, som fikk lov til å være med å se actionfilm, noe om.
Jeg husker at en del av filmene var “dobbelt-filmer”. To filmer klemt inn på samme VHS, og et to-sidig hardplast cover, med en film presentert på hver side. Jeg kan ikke huske om den filmen jeg skal hente frem igjen i dag var på en slik, men jeg er rimelig sikker på at det var en av de første jeg var med å så. Den satte i alle fall spor i meg, uten at jeg husker noe av handlingen. Coveret og tittelen derimot, det husker jeg godt. En blodtrent fyr med pissgult, bleika hår og hockeysveis - med tittelen “Stone Cold” i litt smått futuristiske og litt blod-harry fonter.
Jeg husker jeg syntes filmen var knalltøff. Ganske sannsynlig fordi jeg ble revet med av fascinasjonen over å kunne få lov til å være med en litt eldre nabogutt å se amerikansk film på et gutterom på tjukkeste Toten. Enda mer sannsynlig fordi jeg ikke hadde rare referansene eller sammenligningsgrunnlaget. Sammenlignet med “Herbie - folkevogna” var dette the shit. Virkelig!
Regissøren bak filmen var en kar ved navn Craig Baxley, som hadde bakgrunn som stuntmann på blant andre TV-serier som M*A*S*H og Police Story. og senere kanskje mest kjent for å ha regissert mini-serien “Storm of the Century” (1999) - skrevet av selveste Stephen King.
I etterkant har jeg lest meg frem til at den steroideproppa hovedrolleinnehaveren ble spilt av en fyr som het Brian Bosworth. Navnet hans husker jeg vel også fra coveret, men jeg hadde ingen anelse om hvem dette var. Han var visst en litt sketchy kid som hadde slått seg opp som klassisk, amerikansk fotball-gutt. En blodtrent, selvsikker pikenes Jens med kraftige kastearmer. Da fotballkarrieren gikk gaiken (så klart på grunn av en positiv dopingprøve), så trakk han til Hollywood. Rollen som den beintøffe undercover-purken Joe Huff (jeg mener, får de gikk karakteren et tøffere navn, da?) i “Stone Cold” ble hans første på lerretet.
Filmen floppet visst nok på kino i USA. Can’t blame them, si. Det også til tross for at norsk-ættede Lance Henriksen hadde en rolle - som lederen av motorsykkelgjengen som Joe Huff infiltrerte. Her hjemme ble “Stone Cold” heller ingen stor suksess - vel, kanskje bortsett fra i ei lita bygd på Toten, da. Den ble aldri satt opp med ordinær kinovisning så vidt meg bekjent, og filmanmelderne fnøs av den. Avisa Nordlys sin filmanmelder var den som dro frem de kraftigste salvene i sin anmeldelse:
“Har man sansen for øldrikkende halvidioter som tilhører en motorsykkelgjeng, kan dette være filmen. (…) Dette er tøv fra ende til annen. Filmen er heslig, og man blir fort lei av å se på skitne, langhårete og halvnakne villmenn.”
Ikke for det. Anmeldelsen trigget nok Tromsø-folket, for da filmen etterhvert kom i videohyllene på vårparten i 1992, så spratt den opp på 2. plass på “Video - 10 på topp” - en oversikt over de mest leide filmene i Tromsø for april - på plassen foran “Nattsvermeren”. Rundt om i landet krabbet den seg inn på mange av topp-10 listene over utleide filmer denne våren, så det var tydelig at skitne, langhårete, halvnakne villmenn var mer forlokkende enn det Nordlys sin journalist nok hadde trodd.
Brian Bosworth dro hjem en Razzie Award for “Verste nye stjerneskudd” på festivalen Golden Raspberry Awards, som siden 1981 trofast har premiert de mest elendige bidragene til lerretet.
Det brydde heller ikke småguttene på Toten seg særlig om, for jeg mener at vi så filmen om igjen og om igjen - selv om altså ingenting av handlingen sitter igjen i dag. Jeg tipper nok derimot at det kommer til å ringe noen bjeller hvis jeg en vakker dag manner meg opp til å se den igjen. Sjansen har jeg. Selv om videofilmen sikkert er long gone, så finnes den i sin helhet gratis tilgjengelig på YouTube - og skulle også du falle for fristelsen, så limer jeg inn filmen nederst i dette innlegget.
Det skulle gå fire år før Bosworth igjen var å se på film. Da i nok en dårlig B-film - One Man’s Justice. Karrieren hans ble aldri det helt store, men han har på sitt vis klamret seg fast til en og annen jobb i Hollywood, helt frem til den siste filmen han står oppført med i 2019 - The Reliant - som for Guds skyld ikke må forveksles med The Revenant.
I går lovde jeg dere nok ei låt av The Connells. Grøss og gru, tenker du kanskje. Jeg lover at den passer, om ikke annet enn i navnet. Deres “Stone Cold Yesterday” fra albumet “One Simple Word” fra 1990 er noe helt annet enn “74-75” - og jeg er ikke mer komplisert enn at jeg lar høyrebeinet trampe i vei til låta.
Jeg vokste tross alt opp med å digge amerikanske B-filmer!