I dag ble jeg overraskende presentert med et bilde av forsiden på papirutgaven av GD, der trynet mitt plutselig var klistret opp, med overskriften “Hans Josef får ikke lån”. Jeg skjønner at en slik overskrift sikkert selger aviser, men igjen må jeg bare si at grunnen til at jeg sendte inn kronikken, var at jeg ville sette fokuset på sak - og ikke på meg selv som person. Det har jo ordnet seg på meg, da jeg ble innvilget et lån jeg kan leve med hos en annen bank.
Men jeg bjudar på den. Ungene syntes det var litt flaut å se trynet til fatter’n kikke mot dem, da de stod i køa på den lokale butikken etter skolen, men jeg tror kanskje de syntes det var litt gøy også.
Jeg er glad for at saken får publisitet, og selv om det neppe skjer noen større politiske forandringer i forhold til eksisterende praksis, og det jeg vil kalle diskriminering av en god del aleneforeldre og enslige, så gir jeg gladelig paradokset et ansikt.
Som sagt, så har jeg nå fått et finansieringsbevis som jeg er fornøyd med, og som gjør at jeg kan begynne å kikke etter et hus med litt større optimisme.
Senest i dag kom jeg over et hus som virket såpass interessant at jeg meldte meg på visningen, som skulle være neste uka. Eiendomsmegleren var ironisk nok Eiendomsmegler1 - som er eid av Sparebank1.
Det gikk ikke mange minuttene etter at jeg hadde meldt meg på visningen, før telefonen ringte. Da satt jeg på venterommet på Gjøvik sykehus i påvente av en kontroll, og tok telefonen på ren refleks for å ikke forstyrre andre, selv om jeg i utgangspunktet aldri tar telefoner fra ukjente numre. I andre enden var det en krok ansatt hos Eiendomsmegler1, som i tonefallet hørtes mer ut som en selger enn en venn. Slik skal det sikkert være, så greit nok.
Han spurte meg om jeg hadde lest prospektet, og vi skravlet litt overfladisk om prospektet, før han ledet samtalen inn på finansiering. Jeg sa at jeg hadde finansieringsbevis i orden, men i en annen bank - uten å si navnet.
Da kom det fra fyren i den andre enden: “Du vil ikke legge inn en søknad hos Sparebank1, for å se hva vi kan tilby da?”
Åpenbart leser ikke kroken aviser. Hverken på nett eller på papir. Jeg hadde registrert meg på visningen med fullt navn. Mitt ekte navn, og ikke Donald Duck - som jeg tidvis tidligere har brukt når jeg kvitterer for mottatte pakker på butikken.
Jeg gadd ikke bli provosert en gang, og sparte stakkar’n på tråden for tiraden. Stakkars krok øynet jo bare muligheten for litt ekstra provisjon. I mitt stille sinn tenkte jeg at Sparebank1 umulig kan eie skam, når de også fòrer sine undersåtter i Eiendomsmegler1 til å aktivt oppfordre og muligens pålegge de stakkars meglerne til verving av potensielle lånekunder. Denne gangen en avvist kunde som for kort tid siden fikk en iskald skulder av samme bank.
De siste to ukene har jeg også vært i kontakt med andre meglere i forhold til kommende visninger, og jeg har aldri blitt kontaktet med et slikt spørsmål over telefonen. Muligens har Sparebank1 noen skjulte perversjoner, som gjør at de gjerne vil være på tilbyderen - før de slår hånden av deg.
Jeg takket pent nei, uten å nevne at jeg allerede hadde fått et avslag, eller rettere sagt en vits av et tilbud i forhold til det jeg fint hadde klart å betjene. Jeg ønsket ham en god dag, og sa at jeg helst ville ringe selv ved nærmere interesse. Jeg har tross alt reservert meg mot alt av telefonsalg, selv om jeg er vel vitende om at det ikke lenger gjelder når du selv har opprettet et forhold med noen - her lagt inn telefonnummeret i visningspåmeldingen, men ikke krysset av i noen av boksene som ga dem annet samtykke enn å ta kontakt i forhold til eventuelle budrunder og oppfølging av selve visningspåmeldingen.
Dagens soundtrack har egentlig ingen verdens ting med noe som helst i dagens raljering å gjøre, annet enn at den er like wicked.
Band of Brothers’ “Wicked Gil” var en skikkelig energisk favoritt for undertegnede da den kom, og ble blant annet tjuvlånt til et par halvdårlige hjemmevideoer for en 17-18 år siden. Den sparker like godt i ørene i dag.