Ingenting er mer gledelig for en gammel pjokk, som vokste opp men en familie som trykket Jim Reeves - og Bjøro Haaland - til sitt bryst, enn å ramle over “moderne”, yngre artister som plukker opp arven etter old-school crooner-country artister og autentisk “gammeldags” musikk.
Her forleden gjorde jeg en slik oppdagelse, da jeg tilfeldigvis snublet over den 29-år gamle Theo Lawrence. Jeg måtte kikke både en og to ganger på årstallet. Både for musikken, og for året som artisten var født - for dette kunne like gjerne vært gitt ut på begynnelsen av 60-tallet.
Jeg kan ikke huske sist jeg jeg hadde hørt noen fra vår samtid, som var så gjennomført i stilen, både musikalsk og ikke minst i artwork. En positiv musikals overraskelse, ja visst - og da jeg prøvde å grave opp litt mer informasjon om artisten, så kom det nok en overraskelse.
La deg ikke lure av navnet. Theo Lawrence er faktisk overraskende nok fransk. Han kom til verden i utkanten av Paris i 1995, som en gammel amerikansk sjel, i en nyfødt, liten, fransk guttebabys kropp. Etternavnet er imidlertid ikke spesielt fransk, og det kommer fra farens kanadiske slekt.
I motsetning til en god fransk vin, som blir bedre med årene, så virket det som om Lawrence allerede var en støvete årgangsvin helt i fra barnsbein av. Han vokste opp i Paris, og bodde der til han var 24. Da flyttet han - til Bordeaux, av alle ting.
Men det var ikke gitt at han skulle lande støtt i en old-school country sjanger. Visst var han opptatt av amerikansk populærkultur gjennom hele oppveksten. I heimen vokste han opp med Elvis Presley, The Everly Brothers, Loretta Lynn, Bobby Bare, Fats Domino og Conway Twitty - men rent musikalsk så var det faktisk rock og punk som fanget Theo sin interesse da han nærmet seg slutten av barneskolen. Først gikk det mye i The Ramones, før engelske Led Zeppelin etterhvert kom under huden på den gamle sjelen fra Paris. Theos første band i Frankrike var da også et rockeband, som faktisk fikk lov til å varme opp for Robert Plant, på en av hans konserter i hjemlandet.
Så begynte han å dykke ned i den gamle, amerikanske musikken han hadde vokst opp med. Men det å skulle spille country i Frankrike, var ikke bare bare. “Franskmenn hater country”, uttalte Lawrence i et intervju, og sa at folk stort sett bare lo av ham da han sa at han spilte country.
Han ga blaffen i det franske hatet, og begynte å snekre låter inspirert av de gamle, gode countryartistene fra 50- og 60-tallet.
Lawrence platedebuterte hjemme i Frankrike i 2018 med utgivelsen “Homemade Lemonade”, før han året etter spilte inn albumet “Sauce Piquante” i Georgia, USA, og ga det ut på sin egen label Tomika Records. Plata viste bredden i Lawrence sitt musikalske forhold til amerikansk musikkhistorie fra 50- og 60-tallet. Da jeg sjekket ut plata, så var det som å bli passasjer i Dr. Emmett Brown sin DeLorean, som dundret inn i Tennessee rundt 1960, mens alt ble iscenesatt av Quentin Tarantino.
Hans tredje fullengder Chérie ble gitt ut i februar 2023. Plata var spilt inn i et studio i utkanten av Austin, Texas, før han dro tilbake til Frankrike. Åpenbart ble det vanskelig for Lawrence å bli konge i eget land - et land med en genuin aversjon mot sjangeren han befant seg i. Noen måneder senere gjorde han derfor alvor av drømmen om å flytte til landet han hadde drømt om helt siden han var liten. Høsten 2023 flyttet han til Austin, Texas, etter å ha blitt innvilget et tre-års arbeidsvisum i landet.
Produktiviteten økte, og Theo liret av seg gode låter, som han spilte inn. Allerede før jul samme år, så ga han ut nok ei plate: “Pickin’ and Singin’”.
I 2024 har han gitt ut ytterligere to singler, begge med artwork inspirert av de klassiske 7-tommerne fra 60-tallet. Spillejobbene har begynt å tårne seg opp, og på hver lille kneipe han setter sine bein, så lar folk - spesielt den litt eldre generasjonen - seg imponere.
Theo Lawrence er så autentisk gammeldags som du får det i dag, der han tropper opp med press i bilbuksene, og brylcreme i håret - og jeg elsker det!
Dagens soundtrack blir en av hans nye singler fra 2024, den flotte “Penny’s Chair”.
Sjekk ut hele hans katalog hvis du som meg elsker den old-school lyden av amerikansk country, slik country var ment å være.